Fjerningen av gruppen kan ses på som slutten på kulturrevolusjonen, som var blitt startet av Mao i 1966 som en del av maktkampen mot andre ledere slik som Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Peng Zhen. Mao satte da inn Jiang, sin kone, som leder for landets kulturarbeid. Hun hadde før dette ikke hatt noen politisk rolle. Zhang, Yao and Wang var partiledere i Shanghai og hadde spilt en viktig rolle for Mao i Shanghai under kulturrevolusjonen. Den militære lederen Lin Biao skal også ha vært med i gruppen, men han omkom i en flyulykke i 1971.
Rundt Lin Biaos død begynte kulturrevolusjonen å miste mye av framdriften. Den nye ledelsen i Folkets frigjøringshær forlangte at orden ble gjenopprettet ved grensen til Sovjet. Statsministeren, Zhou Enlai, som hadde godtatt kulturrevolusjonen, men aldri støttet den, fikk tilbake en del av makten og brukte denne til å få Deng Xiaoping tilbake inn i ledelsen av kommunistpartiet på den 10. partikongress i 1973. Liu Shaoqi hadde i mellomtiden dødd i fengsel i 1969.
Mot slutten av Maos liv ble det stadig klarere at det kom til å bli en maktkamp mellom firerbanden på den ene siden og Deng Xiaoping, Zhou Enlai og Ye Jianying på den andre siden.
Det hevdes nå fra offisielt kinesisk hold at Mao snudde og begynte å motarbeide Jiang og hennes folk det siste året han levde og at de prøvde å gjennomføre et kupp etter Maos død 9. september 1976. Dette er det vanskelig å få bekreftet. Det ser imidlertid ut som at deres innflytelse var synkende allerede før Mao døde. Da statsminister Zhou Enlai døde i januar 1976, ble han ikke etterfulgt av noen av firerbandens folk, men av den ukjente Hua Guofeng, som senere samme år også ble leder i det kinesiske kommunistpartiet. Firerbanden hadde sørget for å fjerne Deng Xiaoping, som var Zhou Enlais mann, fra kommunistpartiet, men tidlig i 1978 hadde han fått tilbake makten i partiet. Firerbanden håpet på støtte fra de viktige hærlederne Wang Dongxing og Chen Xilian, men Hua Guofeng hadde kontroll over dem. 6. oktober 1976 sørget Hua for å få firerbanden og mange av deres tilhengere arrestert og startet en stor kampanje mot dem i massemedia – tilnavnet «firerbanden» kommer fra denne kampanjen. De fire ble anklaget for å stå bak alle overgrepene under kulturrevolusjonen.
I 1981 ble de fire dømt for virksomhet rettet mot partiet etter en lang, offentlig rettssak. Under rettssaken utmerket Jiang Qing seg som trassig og høylytt protesterende, og hun nektet på alle punkter – i likhet med Zhang Chunqiao. Yao Wenyan og Wang Hongwen uttrykte anger og tilsto alt. Jiang Qing og Zhang Chunqiao fikk dødsdommer som senere ble omgjort til livstidsstraff, mens Wang Hongwen og Yao Wenyuan fikk henholdsvis livstids og 20 års fengsel. Alle ble senere sluppet fri.
Alle i firerbanden er nå døde – Jiang Qing døde rett etter at hun slapp fri – noen mener at hun begikk selvmord. Wang Hongwen døde i 1992, Zhang Chunqiao døde i april 2005 og Yao Wenyuan døde desember 2005.
Litteratur
Barnouin, B.; Changgen, Y.: Ten Years of Turbulence. The Chinese Cultural Revolution. Kegan Paul International, London/New York 1993.
