Xi Jinping (2012–) (verv eller stilling: Chairman of the Central Military Commission of the Chinese Communist Party, Chairman of the Central Military Commission of the People's Republic of China) Den sentrale militærkommisjon
Folkets frigjøringshær (kinesisk: 中国人民解放军; pinyin: Zhōngguó Rénmín Jiěfàngjūn, bokstavelig «det kinesiske folks frigjøringshær») er den samlede militær-organisasjon for alle land-, sjø- og luftstyrker til Folkerepublikken Kina. Hæren ble opprettet 1. august 1927 som den militære del av det kinesiske kommunistparti, og datoen feires årlig. Folkets frigjøringshærs insignier består av en gul stjerne og tre tegn som står for «åtte en» som sikter til 1. august (Kinesisk: 八一; pinyin: Bā-Yī), dagen for Nanchangopprøret i 1927.
Historie
Folkets frigjøringshær ble etablert under Nanchangoppstanden den 1. august1927, som en militær del av Det kinesiske kommunistparti. Det skjedde ved at tropper under Kuomintang brøt ut under ledelse av Zhu De, He Long, Ye Jianying og Zhou Enlai, korft etter at den første samarbeidsperioden mellom Kuomintang og Det kinesiske kommunistparti var brfutt sammen. Styrkene ble da kjent som Den kinesiske røde armé (红军, Hóngjūn). Mellom 1934 og 1935 klarte denne røde arme seg gjennom en rekke felttog mot seg under ledelse av generalissimo Chiang Kai-shek, og den var også med på «den lange marsjen».
Etter den sino-japanske krigs avslutning sammenslo kommunistpartiet de to enhetene og gav den forente styrken det nye navnet Folkets frigjøringshær. Denne hæren skulle til slutt klare å gå seirende ut av den kinesiske borgerkrig.
I 1950-årene ble styrken med sovjetisk hjelp omgjort fra en bondehær til et moderne militærvesen. I november 1950 intervenerte den under ad hoc-betegnelsen Folkens frivilligehær i Koreakrigen da FN-styrkene under general Douglas MacArthur nærmet seg Yaluelven. De kinesiske styrkene drev MacArthurs styrker ut av Nord-Korea, inntok Seoul og fortsatte ned mot Sør-Koreas sørligste deler, men ble etterhvert skjøvet tilbake til posisjoner rett nord for den 38. breddegrad.
Opprettelsen av et yrkesmilitære med moderne våpen og kampdoktriner var en av de fire moderniseringer som Zhou Enlai gikk inn for og ble satt ut i livet av Deng Xiaoping. Hæren demobiliserte millioner av soldater fra 1978 av, og innførte moderne rekrutteringsmetoder og nye trenings- og planleggingsprogrammer.
I 1979 kjempet Folkets frigjøringshær mot Vietnam i den sino-vietnamesiske krig. Kina skal da ha mistet 20 000 mann.[trenger referanse] Begge sider anså seg som seierherrer etterpå. De kinesiske argumentene for at Kina var seierherren, lå på at veien til Hanoi lå åpen, og hevdet dessuten i ettertid at krigen var ment som en lærepenge. Dette er en mulig forklaring, men det fins også en stor sjanse for at dette er et innspill fra de kinesiske lederne, som styrte en stolt nasjon som ikke ville lide nederlag. Slike holdninger eksisterte i Japan i sluttfasen av andre verdenskrig.
Vietnam avviser de kinesiske argumentene. De hevder at Kina stanset invasjonen etter drøyt en måneds krigføring grunnet høye tap, og støtter seg til at FNL effektivt greide å beskytte Vietnam og sørget for at den kinesiske invasjonen aldri kom noe særlig langt inn i Vietnam. Vestlige kilder hevder at kineserne hadde større militære tap enn vietnameserne, en påstand som underbygger Vietnams synspunkt ytterlig. Vietnam avviser lærepenge-forklaringen. Ikke minst argumenterer Vietnam med det faktum at det kinesiske angrepet slett ikke påvirket den vietnamesiske okkupasjonen av Kambodsja, som var selve årsaken til krigsutbruddet.
En ting som fremdeles er omstridt, er om kineserne ville klart å invadere hele Vietnam, selv med enorme tap. Et vanlig motargument kan være at USA eller Frankrike ikke greide dette tidligere. Årsaken til deres nederlag var vietnamesiske geriljabevegelser og en kraftig patriotisme blant befolkningen. Det kan tenkes at om Kina hadde skullet invadere hele Vietnam, ville de måttet krige mot så godt som hele Vietnams befolkning, som sannsynligvis ville motsatt seg inntrengerne militært.
Emnet er fremdeles omstridt, men en generell regel for alle kriger, er at forsvarenen alltid har vunnet dersom angriperen trekker seg tilbake. Det eksisterer selvsagt unntak, fremfor alt Iran-Irak-krigen og den finske vinterkrigen, hvor det blir vanskelig å dømme ut ifra denne regelen. Det blir dermed nesten opp til hver enkelt å avgjøre hvem enn selv anser som seirende.
Styrke
Folkets frigjøringshær er verdens største militære styrke, med omtrentlig 3 millioner medlemmer,[trenger referanse] og har verdens største (aktive) Stående armé, med omtrentlig 2,25 millioner medlemmer.[trenger referanse] Folkets frigjøringshær kan ved en krise eller krig mobilisere 7,4 millioner soldater.[trenger referanse] Beregninger viser at hvis det er nødvendig kan PLA også mobilisere rundt 350 millioner soldater.[trenger referanse] Dette gjør Kina til det eneste landet i verden som kan stå imot alle andre lands militære avdelinger alene basert på antall soldater.
Landets cyberforsvar består ifølge noen kilder av 130.000 mann.[2]
Organisasjon
Folkets frigjøringshær består av følgende hovedgrener:[3]
Det er forbudt å være respektløs ovenfor Folkets Frigjøringshær. Under et standupshow i 2023 kom komikeren Li «House» Hoashi med en vits om to hunder som jaget et ekorn. Vitsen kunne sees på som satire over et motto for Folkets Frigjøringshær, så selskapet komikeren jobbet for ble ilagt en bot tilsvarende 21 millioner norske kroner.[4]
_enhanced.jpg)
