Wu Hans bestefar var en bonde som arbeidet hardt for å gi sønnen en god utdannelse; Wu Hans far ble skolelærer, og gjorde det samme. Han fikk både barne- og middelskole, og ble så sendt til Shanghai for universitetsstudier. Der gikk det imidlertid ikke så bra; han var grundig uenig med en av sine lærere og drog avsted til Beijing.
En velvillig professor, Hu Shizhi, sørget for at han fikk arbeid i bibliotek på det protestantiske Yenching-universitetet, og fikk ham i 1931 over som student til Tsinghua-universitetet i Beijing. Han livnærte seg delvis ved å skrive artikler for et faktidsskrift som ble utgitt ved Yenching-universitetet. I 1934 ble han uteksaminert og ble så tilknyttet fakultetet ved samme universitet som historiker. I 1937 flyktet han med det meste av universitetet til Kunming, der det ble opprettet et ad hoc-universitet (Det sørvestlige forente universitet) ut av lærekrefter og studenter som hadde flyktet fra japanerne og kommet seg dit. Han levde i fattigdom og kledte seg deretter. I all stillhet drev han på med kommuistis propagandaarbeid i dette Kuomintangstyrte området av Kin. Sammen med andre startet han et lite trykkeri som produserte Mao-traktater.
I 1946 kom han tilbake til Beijing, og to år etter ko han seg over til de kommunistiskstyrte områder.
Etter kommunistene seier ble han tilknyttet Pekinguniversitetet. Han ble i 1951 også utnevnt til viseborgermester. Han ble av noen utenlandske besøkende betegnet som en utypisk kommunistbyråkrat, fordi han hadde både humor og høy intelligens.
Hai Rui-artikkelen, som handlet om å rehabilitere Hai Ruis omdømme og fremheve ham som en nasjonal helt, ble publisert på en tid da Mao faktisk oppfordret til kritikk av «det store spranget». Men denne artikkelen ble over all måte populær, og ble videre distribuert, og til slutt gav den støtet til en meget vellykket beijingopera ved navn «Hai Rui avsettes fra embedet». Den kom i 1961, og Wu Han hadde vært gjennom syv utkast før han syntes at han hadde fått det til riktig.
Mao ble til slutt klar over at mange tolket stykket allegorisk og sammenlignet Hai Rui med Peng Dehuai, og at Mao selv da ble parallellen til den utilnærmelige Ming-keiseren.
I 1965 autoriserte derfor Mao et angrep på operaen.
Wu Han, som var blitt oppfordret til å skrive en positiv artikkel om Hai Rui, ble fra mars 1966 utsatt for skarpe angrep. Han var da stedtredende borgermester av Beijing. Partiledelsen i Beijing forsøkte å hegne om ham, men det gav Mao påskudd til å tilrettelegge for utrenskninger der, under kulturrevolusjonen som nå var i emning. Den diskusjon som fulgte i pressen, hadde den usedvanlige side at det var innlegg både for og imot. Dette var naturligvis et utslag av at meningene faktisk var delte. Men vanligvis ble ikke ideologiske «diskusjoner» gjennomført i de kommunistiske medier uten at det på forhånd lå en beslutning bak om hva som var det rette, og det var ytterst uvanlig, om ikke uten sidestykke, at motstidende meninger fikk komme frem. Det er ennå ikke klarhet (2007) om denne åpne diskusjon ble tillatt fordi Mao ønsket å skaffe seg et bedre overblikk/tydeligere påskudd for å foreta sine personvalg ved den utrenskning innen kommunistpartiets hovedstadsavdeling som han planla.
Selv presterte Wu Han en selvkritikk i pressen, der han ikke gikk inn på de mange som hadde støttet ham i diskusjonen. Han beklaget at stykket ikke hadde været skikkelig gjnnomarbeidet ut fra et klassebevissthetsstandpunkt. Hai Rui tilhørte jo selv en klasse som sto i motsetningsforhod til de undertrykte bønder, og dette ble forkludret i operastykket, som kun gav ham en helterolle. dermed var ikke operaen egnet til å høyne folkets forståelse av klassekampen.
Selvkritikken førte ikke til noen forsoning; Wu Han ble uansett utrensket og hjernet fra sine fremskutte posisjoner, og i den påfølgende popaganda karakterisert med de styggeste beskrivelser.
