Zhejiang (kinesisk: 浙江; pinyin: Zhèjiāng; Wade-Giles: Che-chiang; EFEO: Tché-Kiang, lokal uttale Tzekkan /tsəʔkɑ̃/) er en av Kinas minste provinser i territorium, og samtidig en av landets rikeste. Den ligger ut mot Østkinahavet. Navnet har den fra det som nå er elven Qiantang; den het tidligere Zhejiang.
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 浙 for Zhe.
Provinshovedstaden er Hangzhou. Blant særlig velstående byer kan også nevnes Wenzhou og Ningbo.
Zhejiang provins og Nordland fylkeskommune undertegnet 31. mai 2010 en intensjonsavtale om fremtidig samarbeid. 28. august 2017 ble det inngått en permanent avtale om samarbeid.[2]
Historie
Den kinesiske antikken
Zhejiang lå utenfor den kinesiske sivilisasjons innflytelsessfære på Shang-dynastiets tid. Befolkningen der ble av kineserne kollektivt kalt yue, som dongyue- og ouyue-folket. I Vår- og høstannalenes tid oppstod staten Yue i det nordlige Zhejiang. Dette området mottok stadig sterkere kinesiske impulser, og under kong Goujian av Yue nådde Yue maktens tinde da staten klarte i 473 f.Kr. å utslette den mektige staten Wu. Men i 333 ble Yue i sin tur erobret av staten Chu lenger vest. Til slutt underla staten Qin seg alle de gjenværende sinifiserte stater i 221, og forente Kina i sitt dynasti.
Gjennom Qin-dynastiet (221–206 f.Kr.) og Han-dynastiet (206 f.Kr.–220 e.Kr.) var Zhejiang kontrollert av det forente Kina, skjønt området var en grensesone, og det sørlige Yue i beste fall bare nominelt var del av Kina. Der dominerte fremdeles de fremmede yue-folkene, som holdt på sine egne politiske og sosiale strukturer. Mot slutten av Han-dynastiets tid var det lokale konkurrerende krigsherrer som styrte i området. De var Yan Baihu og Wang Lang, som etter hvert måtte gi tapt for Sun Ce og Sun Quan, som så klarte å opprette kongedømmet Wu (222–280), ett av de tre riker.
Fra 300-tallet og fremover trengte nomadiske folk inn i Kinas fra nord. De kom ikke så langt ned som tilø Zhejiang, men området ble sterkt preket og forandret av den store flyktningstrømmen fra nord som denne invasjonen førte med seg. De opprettet det østlige Jin-dynasti og de sørlige dynastier; dette påskyndet sinifiseringen av det vi i dag betrakter som Sør-Kina, inklusive Zhejiang.
Tang-dynastiet (618–907) gav hele landet en gullalder. Zhejiang var da regnet som del av Jiangnandong-kretsen, og tidskilder begynner å omtale området for dets velstand. Senere, da Tang-styret smuldret hen, utgjorde Zhejiang storparten av det regionale kongedømmet Wuyue.
Det nordlige Song-dynasti gjenopprettet den nasjonale enhet ca. 960. Under Song-dynastiet begynte Sør-Kinas velstand å overskygge Nord-Kinas. Etter at Nord-Kina gikk tapt til de inntrengende jursjenerne i 1127 steg Zhejiang frem på den kinesiske hovedscene: Vår tids provinshovedstad, Hangzhou, ble hovedstaden for den hankinesiskesørlige Song-dynasti som holdt seg ved makt i Sør-Kina. Byen ble viden kjent for sin velstand og skjønnhet, og kan meget vel ha vært verdens mest folkerike by den gang.[3] Siden den gang har det nordlige Zhejiang, sammen med det tilgrensende sørlige Jiangsu, vært synonymt med den luksus og overflod som den kinesiske kulturt kunne oppvise.
Den mongolske erobring av Kina, og opprettelsen av deres Yuan-dynasti i 1279, innerbar at Hangzhous politiske nøkkelrolle var over, men byen fortsatte å blomstre; Marco Polo besøkte byen, som han kalte «Kinsay», og kalte den for verdens «fineste og edleste by».[4]
Zhejiangs keramikk
Zhejiang, og særlig Longquan-distriktet, ble kjent i Song- og Yuan-tiden for sion særegne grønne keramikk (celadon). Sør-Song-tidens celadon karakteriseres ved sin tykke salveaktige glasering med en egen blågrønn farge over en ellers udekorert lett grå delikat utformet porselensform. Yuan-tidens Longquan-celadoner har en tynnere grønn glasering over stadig større porselenskar i mønstre og former inspirert fra keramikk og metallarbeider fra Midtøsten. De ble produsert i store kvanta og ble en av de viktigere kinesiske eksportartikler i handelen ned Sørøst-Asia og Midtøsten, og senere (i Ming-tiden) nådde den også Europa.
I Ming-tiden sank ellers kvaliteten og keramikkindustrien i Longquan sank hen. Etter hvert ble de forbigått i kvalitet og popularitet av keramikk fra Jingdezhen i den tilgrensende Jiangxiprovinsen.[5]
Siden Ming-tiden
Ming-dynastiet, som utdrev mongolene i 1368, var det første som kalte området for Zhejiang og gjorde det til provins under dette navn. Grensene som de fastslo har siden bare gjennomgått mindre endringer.
Da den vestlige kapitalisme begynte å gjøre seg gjeldende, ble Zhejiang den viktigste handelsbro mellom Shanghai, som var landets økonomiske senter, og det velstående Sør-Kina.
Etter Doolittle-raidet under annen verdenskrig, havnet de fleste amerikanske B-25-mannskapene i denne delen av Kina, og ble hjulpet i sikkerhet av kinesiske sivilister og soldater. Japanerne lot dem betalte dyrt for det; den japanske hær gjennomførte Zhejiang-Jiangxi-kampanjen for å skremme kineserne fra å hjelpe flere strandede amerikanere. De drepte rundt 250.000 sivile kinesere mens de lette etter Doolittles menn.[6]
Etter at Folkerepublikken Kina tok kontroll over Fastlands-Kina i 1949, klarte den nå Taiwan-baserte Republikken Kina å beholde kontrollen med Dachenøya utenfor Zhejiangs kyster helt til 1955. På den øya opprettet de til og med en alternativ provinsregjering for Zhejiang.
Under kulturrevolusjonen (1966–76) rådet det kaotiske tilstander i Zhejiang; provinsens økonomi stagnerte. Særlig utpreget var dette var i årene 1966–69. Disse problemene ble intensivert av en jordbrukspolitikk som satset på kornproduksjon fremfor mer innbringende alternativer. Maos selvbergingspolitikk og den kraftige reduksjon av utenrikshandelen rammet havnebyene Ningbo og Wenzhou. Selv om Mao investerte stort i utviklingen av jernbanenettet i det indre av landet, ble det ikke bygget noen større jernbanelinjer for å bøte på de vanskelige kommunikasjonene i det sørlige Zhejiang.[7]
Zhejiang var aldri sentralmyndighetenes yndling. Provinsen har dårlig med naturressurser og ligger tildels utsatt til for oversvømmelser. Men private kapitalistiske interesser har likevel gjort Zhejiang til økonomisk ledende.[7] Det nordøstre Zhejiang, som er del av Yangtzedeltaet, er flatt, mer utviklet, mer industrielt orientert, og det er her de eldste spor etter sivilisasjoner i Zhejiang er blitt funnet der.[7] Det sørlige Zhejiang er fjellrikt, og ikke godt jordbruksland, og har tradisjonelt vært fattig og dårlig utviklet. Men Deng Xiaopingssæregne økonomiske reformer frigjorde det lokale initiativ og tilrettela for entreprenører, slik at fremgangene der har vært nesten uten sidestykke i landet. Byene der, fremfor alt Wenzhou men også Yiwu, er blitt viktige eksportsentra.
Selv om det skurret med konfucianismens idealer fremmet høylærde mandariner i Zhejiang, blant annet Shi Ye av Yongjia-skolen, engasjement innen handel. Dette har også bidratt til å legge et grunnlag for Zhejiangs økonomiske vekst og velstand.
Administrative enheter
Administrative enheter i Zhejiang.
Zhejiang er delt i 11 administrative enheter på prefekturnivå, hvorav to er subprovinsielle byer og ni er byprefekturer:
.svg)
