Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 辽 for Liao.
Provinsen omfatter blant annet Liaodonghalvøya og det fruktbare slettelandet omkring de nedre delene av elven Liao He.
Liaoning er Kinas mest industrialiserte område med omfattende felter for kull, råolje og naturgass; andre næringer er jordbruk (mais, soyabønner og frukt er de viktigste jordbruksproduktene) og fiske (provinsen er en av landets fremste hva gjelder saltvannsfisk og skalldyr).
Provinshovedstad og viktigste industriby er Shenyang.
Historie
Både Qin- og Han-dynastiene klarte å utvide sitt herrevelde over mye av det som i dag er Liaoning. Senere ble området styrt av myndigheter eller dynastier utgått fra folkegrupper som xianbei-, goguryeo-, khitan og jursjenfolkene.
Tidlig på 1600-tallet etablerte mandsjuene sin hovedstad i Shengjing (det som i dag er Shenyang), men allerede i 1644 erobret de Beijing og etablerte seg der med Qing-dynastiet sitt.
Mot slutten av 1600-tallet rekrutterte Qing-keiserne en stor mengde hankinesere fra Shandong for bosetning i det relativt tynt befolkede Liaoning. Mange av dagens kinesiske innbyggere i provinsen i dag kan spore sine aner tilbake til denne innvandringsbølgen. Men det øvrige av Mandsjuria var stengt for kinesisk innvandring, og ble regjert av tre generaler. En av dem, generalen av Shengjing, regjerte store deler av dagens Liaoning.
I 1860 begynte mandsjuregjeringen å gjenåpne regionen for hankinesisk innvandring. Det førte raskt til at hele Mandsjuria ble dominert av kinesere.
Da Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949, fantes det ikke noe Liaoning. I stedet hadde man de administrative enhetene Liaodong og Liaoxi (begge provinser), og byene Shenyang, Luda, Anshan, Fushun og Benxi. Alle disse ble sammenslått til «Liaoning» i 1954, og deler fra den tidligere provins Rehe ble tilført den i 1955.
Liaoning var en av de første kinesiske provinser til å bli industrialisert. Det skjedde under den japanskje okkupasjonen, men ble fulgt desto sterkere opp i 1950- og 1960-årene. Byen Anshan ble til det største komplkekset for jern- og stålindustri i hele Kina. Senere har dette tidlige fokus på tungindustri blitt en belastning økonomisk. Man har prøvd å balansere økonomien med å utvikle andre industrier og næringsveier også.
Disse 14 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 100 enheter på fylkesnivå (56 distrikter, 17 byfylker, 19 fylker og 8 autonome fylker).
Disse er igjen inndelt i 1284 enheter på kommunenivå (614 bykommuner, 302 kommuner, 77 etniske kommuner og 539 subdistrikter).