Med sine skuespill, som han utstyrte med poetiske titler, var han blant de første amerikanske dramatikerne som skrev i en realistisk tradisjon som tidligere ble forbundet med den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov, den norske dramatikeren Henrik Ibsen, og den svenske dramatikeren August Strindberg. Hans var også en av de første som skrev dialoger bestående av dagligtale og dialekt, og som introduserte rollefigurer fra alle lag av samfunnet som slet for å holde fast ved sine håp og mål, men som til sist sank ned i mismot og desperasjon. O'Neill skrev kun én komedie, stykket Ah, Wilderness!.[16][17] Nesten samtlige av hans andre skuespill skildret nære og ofte tragiske menneskelige relasjoner, dog med stor poetisk og språklig kraft.[18] Hans mest kjente stykke er det selvbiografiske Lang dags ferd mot natt fra 1941. Måne for livets stebarn (1943) er også delvis selvbiografisk og en løselig oppfølger. Det ble O'Neills siste drama.[18]
Etter et omflakkende liv som blant annet skuespiller og sjømann, innledet han sitt forfatterskap med noen naturalistiske enaktere med innslag av drømmestemning og skjebnemystikk. Som administrator og dramatiker bidro han til fornyelse i det amerikanske teateret på 1920-tallet. Hans datter Oona O'Neill giftet seg i 1943, 18 år gammel, med den 36 år eldre filmkomikeren Charlie Chaplin. Eugene O'Neill ble rasende og slo hånden av sin datter, og de ble aldri siden forsont.
Liv og virke
Plakett for fødested i Times Square, New York.
Oppvekst, sjømannstilværelse og spirende forfatterskap
O'Neill ble født på et hotellrom på Broadway i New York, like ved Longacre Square (i dag Times Square). Stedet, Barrett Hotel, er i dag en Starbucks-kafé.[19] En minneplate er festet på utsiden med inskripsjonen om at «Amerikas største dramatiker ble født på dette stedet».[20]
Han var sønn av to irske innvandrere, skuespilleren James O'Neill og Mary Ellen Quinlan. På grunn av sitt yrke levde faren en omflakkende tilværelse, og Eugen ble derfor sendt til den katolske kostskolen St. Aloysius Academy for Boys i The Bronx. Der fant han trøst i litteraturen. Hans far fikk rollen som Edmond Dantes i dramatiseringen av Alexandre Dumas' Greven av Monte Cristo, og dette skulle bli hans skjebne. Han gjorde så stor suksess i denne rollen at han kom til å spille den mer 5 000 ganger gjennom tretti år.[21]
O'Neill tilbrakte sine somre i New London i Connecticut. Han kom inn på Princeton University, men sluttet etter kun ett år. Hvorfor oppholdet ved Princeton sluttet så brått, har det blitt gitt ulike forklaringer på. Han kan ha fulgt for få forelesninger,[22] blitt utestengt på grunn av «dårlig oppførsel»[23] eller «for å ha ødelagt et vindu»,[24] eller i henhold til en mer konkret, men muligens ikke helt pålitelig kilde: fordi han hadde kastet «en ølflaske inn gjennom vinduet til professor Woodrow Wilson», USAs framtidige president.[25]
O'Neill reiste til sjøs og var på sjøen i flere år, og i denne tiden led han av depresjoner og alkoholisme. Han meldte seg inn i sjøfolkenes gren av fagforeningen Industrial Workers of the World (IWW), som kjempet for å forbedre leveforholdene for arbeiderklassen blant annet gjennom direkte aksjoner.[26] Ikke lenge etter at Eugen O'Neill begynte å markere seg i teatermiljøet, døde hans foreldre og hans eldre bror Jamie i løpet av en periode på bare tre år. Jamie O'Neill drakk seg i hjel da han var 45 år. Til tross for at sjømannstilværelsen hadde vært preget av depresjoner, hadde Eugen O'Neill et nært og varmt forhold til havet, og det ble et framtredende tema i mange av hans skuespill. Flere av dem hadde handling om bord på et skip tilsvarende det som han selv hadde arbeidet på.
Dramatiker på fulltid
O'Neills første stykke, Bound East for Cardiff, hadde premiere i dette teateret på kaien i Provincetown, Massachusetts.Eugene O'Neill med sin hustru og sønn på Cape Cod, 1922.
Etter at han i 1912–1913 var innlagt på et sanatorium med tuberkulose, besluttet han å skrive skuespill på heltid. Det første skuespillet hans, Lang dags ferd mot natt, er en utilslørt selvbiografisk tekst. Det er hans egen far som er James Tyrone, en aldrende stjerneskuespiller som solgte sitt talent i frykt for fattigdom. Ved stykkets begynnelse er moren Mary Tyrone kommet tilbake fra behandling for narkotikamisbruk. De to sønnene er den eldre Jamie, en tredjerangs alkoholisert skuespiller som flyter på familienavnet, og den intellektuelle, men sykelige Edmund, forfatterens alter ego. Det blir klart at moren ikke er helbredet, og de tre mennene hengir seg til drikking i desperasjon mens hun drømmer om fortidens tapte muligheter.[27]
Før O'Neill ble innlagt hadde han vært ansatt i avisen New London Telegraph og skrev poesi i ledige stunder. Han hadde i 1907 fått en åpenbaring i en engelsk gjesteoppsetning av Henrik Ibsens drama Hedda Gabler: «Det åpnet en helt ny dramatisk verden for meg. Det ga meg min første idé om et moderne teater hvor sannheten kunne leve.»[28] Høsten 1914 begynte han på Harvard University for å følge et kurs i dramatisk teknikk med professor George Baker. Han hoppet av etter et år uten å ha fullført.
I løpet av 1910-tallet var O'Neill fast inventar på den litterære scene i Greenwich Village hvor han også ble venn med mange radikale, blant annet forfatteren og grunnleggeren av forløperen til det amerikanske kommunistpartiet, det kommunistiske arbeiderpartiet i USA, John Reed. Han hadde også en kortvarig romantisk forhold til Reeds ektefelle, forfatteren Louise Bryant. O'Neill ble framstilt av Jack Nicholson i spillefilmen Reds (1981) om livet til John Reed.
Han ble involvert i skuespillergruppen Provincetown Players i 1916. Det er sagt at O'Neill kom til Provincetown om sommeren med «en koffert full av skuespill.» Forfatteren Susan Glaspell beskrev at det var antagelig den første lesning noensinne av Bound East for Cardiff som skjedde i hjemmet til Glaspell og hennes ektemann George Cram Cook i Commercial Street. Deres hus lå inntil et gammel fiskeskur på kaien i Provincetown (se bilde) hvor O'Neills første enakter ble framført 28. juli1916 for en håndfull publikummere. Glaspell skrev i The Road to the Temple (1927): «Så Gene tok Bound East for Cardiff ut av kofferten, og Freddie Burt leste det for oss, Gene satt i stuen mens lesningen foregikk. Han var ikke alene da lesningen var ferdig.»[29] I minnet om oppsetningen skrev Glaspell: «Kanskje ser jeg det i minnenes roserøde skjær, men det står for meg som om jeg aldri har overvært en mer gripende forestilling enn den gang Bound East for Cardiff gikk over de skrå bredder.»[30]
Provincetown Players, bestående av aspirerende skuespillere, lyrikere, musikere og kunstmalere, flyttet til New York høsten 1916 og fant en beskjeden teaterbygning på MacDougal Street i Greenwich Village og satte opp stykket «off Broadway». De framførte mange av O'Neills tidlige verker, og en del av hans stykker begynte med beskjedne forestillinger før de ble flyttet til Broadway.
Carlotta Monterey i 1922 på Plymouth Theater i Eugene O'Neills The Hairy Ape. Monterey ble senere hans hustru.O'Neill sammen med Carlotta Monterey, 1933.
O'Neills første utgitte drama, Beyond the Horizon, åpnet på Broadway i 1920 til stor anerkjennelse og ble belønnet med Pulitzerprisen for drama. Hans første betydelige suksess var The Emperor Jones som gikk på Broadway i 1920 og var en direkte kommentar til den amerikanske okkupasjonen av Haiti som ble diskutert ved dette årets presidentvalg.[31] Hans best kjente dramaer er Anna Christie (Pulitzerprisen i 1922), Desire Under the Elms (1924), Strange Interlude (Pulitzerprisen i 1928), Mourning Becomes Electra (1931), og hans eneste velkjente komedie, Ah, Wilderness!. Den var en lengselsfull fantasi om sin ungdom slik han hadde ønsket at den hadde vært, foruten også komisk vri på Ibsens Hedda Gabler som i utgangspunktet hadde inspirert hans egen dramatiske karriere. Etter en pause på rundt ti år ble hans nå berømte drama The Iceman Cometh satt opp i 1946. Det påfølgende året ble stykket A Moon for the Misbegotten en fiasko, men i tiårene senere ble det betraktet som blant hans beste stykker.
Han var også en del av den moderne bevegelsen for å gjenopplive de klassiske heroiske maskene fra antikkens greske teater og det japanske middelalderske no-teateret i en del av sine stykker, blant annet The Great God Brown og Lazarus Laughed.[32] På 1920-tallet var O'Neill også meget interessert i Faust-temaet.[33]
Som dramatiker ble O'Neill lenge ansett som eksperimentell og fornyende, men han var i like stor grad en som videreførte Strindbergs linje i det moderne drama, en forening mellom realisme og symbolisme. Det var trekk som egnet seg til å uttrykke menneskenes selvdestruksjon. Problemene til O'Neills figurer er alltid av personlig karakter og psykologiske motiver som drev dem, ikke samfunnsmessige eller økonomiske. Med O'Neill trengte for alvor psykoanalysen inn i dramaet, og med dennes virkemidler forsøkte han å se de ubevisste motivene til sine figurer.[34]
I trilogien Mourning Becomes Electra (Sorg kler Elektra, 1931) innførte han greskmytologisk drama i et psykologisk kjærlighetsdrama med lokalisering til den amerikanske borgerkrigen. Hans Lang dags ferd mot natt er som nevnt et moderne familiedrama og tristesse i tradisjonen til Strindberg. Det ble skrevet på begynnelsen av den andre verdenskrig, og etter O'Neills død i 1953 ble det deponert i en bankboks. Hans ønske var at det skulle være urørt i 25 år. Det skjedde ikke. Hans kone sendte det til Dramaten i Stockholm hvor det ble omarbeidet og fikk sin urpremiere i 1956.[35] O'Neills kanskje fremste stykke ble således satt opp i hjemlandet til hans forbilde, Strindberg.
Familieliv
Spithead, bolighus fra 1700-tallet på Bermuda, tidligere eid av Hezekiah Frith, og på 1900-tallet av Eugene O'Neill.
O'Neill giftet seg først med Kathleen Jenkins den 2. oktober 1909, og ekteskapet varte kun fram til 1912, men i mellomtiden fikk de en sønn, Eugene O'Neill Jr. (1910–1950). I 1917 møtte O'Neill forfatteren Agnes Boulton (1893–1968), og de giftet seg den 12. april 1918. Årene de var gift, og hvor de bodde på Bermuda og fikk to barn, Shane og Oona, er levende beskrevet i hennes selvbiografi fra 1958, Part of a Long Story. De ble skilt i 1929 etter at O'Neill hadde forlatt Boulton og deres to barn til fordel for skuespilleren Carlotta Monterey (1888-1970). O'Neill og Monterey ble gift kun en måned etter at han offisielt hadde skilt seg fra sin tidligere hustru.[36]
I 1929 flyttet O'Neill og Monterey til Loiredalen i det sentrale Frankrike hvor de bodde i Château du Plessis i Saint-Antoine-du-Rocher i Indre-et-Loire. I begynnelsen av 1930-tallet vendte de tilbake til USA og bosatte seg på Sea Island i Georgia, i et hus som ble kalt for Casa Genotta. De flyttet til Danville i California i 1937 hvor de bodde fram til 1944. Hans hus der, Tao House, er i dag Eugene O'Neills nasjonalhistoriske sted.[37] I deres første år sammen var Monterey den som organiserte hans liv og gjorde det mulig for ham å hengi seg helt til skrivingen. Hun ble senere avhengig av kaliumbromid, og ekteskapet forvitret, noe som førte til en rekke separasjoner. Selv om de levde fra hverandre gjentatte ganger, ble de aldri skilt.
I 1943 fornektet O'Neill sin datter Oona for at hun giftet seg med den engelske skuespilleren, regissøren og filmprodusenten Charlie Chaplin da hun kun var 18 år og Chaplin var 54 år. Han så aldri Oona igjen. Han hadde også et fjernt forhold til sine to sønner. Eugene O'Neill Jr., professor i antikkens greske litteratur ved Yale University, han lå under for alkoholisme og begikk selvmord i 1950, 40 år gammel. Shane O'Neill ble avhengig av heroin og flyttet til familiehjemmet Spithead på Bermuda med en ny hustru. Der levde han av hva han kunne få ved å selge møbler fra huset. Han ble fornektet av sin far, og begikk senere selvmord ved å hoppe ut gjennom et vindu.[38] Det ble til sist Oona som arvet Spithead og den tilknyttede eiendommen. Det er i dag kjent som Chaplin-eiendommen.[39]
Eugene O'Neills gravO'Neills frimerke utgitt i 1967
Etter å ha lidd av tallrike helseproblemer, inkludert depresjon og alkoholisme i mange år, fikk O'Neill til sist en alvorlig Parkinson-lignende skjelving i sine hender som gjorde det umulig for ham å fortsette å skrive i de siste ti årene av sitt liv. Han forsøkte å bruke diktat, men fant det umulig å skrive drama på den måten. Mens han var i Tao House hadde han planer om å skrive en syklus på 11 drama som opptegnet en amerikansk families liv siden 1800-tallet. Kun to av disse ble fullført; A Touch of the Poet og More Stately Mansions. Da hans helseproblemer ble verre, mistet O'Neill inspirasjonen for prosjektet og skrev tre store selvbiografiske skuespill, The Iceman Cometh, Long Day's Journey Into Night, og A Moon for the Misbegotten. Han greide å fullføre Moon for the Misbegotten i 1943, rett før han forlot Tao House og han mistet muligheten til å skrive. Mange utkast til andre ufullførte drama ble ødelagt av hans hustru på hans anmodning.
O'Neill døde i rom 401 på Sheraton Hotel ved Bay State Road i Boston den 27. november 1953, 65 år gammel. Like før han døde hvisket han sine siste ord: «Jeg vet det. Jeg vet det. Født på et hotellrom og døde på et hotellrom.»[40] Bygningen ble senere til studenthjemmet Shelton Hall for Boston University. En revidert analyse av obduksjonsrapporten viste at han ikke hadde Parkinsons sykdom, men en genetisk nevrologisk sykdom i lillehjernen.[41]
Dr. Harry Kozol, ledende ekspert for påtalemyndigheten i Patty Hearst-rettssaken, behandlet O'Neill i hans siste år med sykdom. Han var også tilstede ved hans død og den som informerte offentligheten.[42] O'Neill er gravlagt på kirkegården Forest Hills i Bostons nabolag Jamaica Plain.
I 1956 sørget hans hustru for at hans selvbiografiske mesterverk Lang dags ferd mot natt ble utgitt, skjønt hans skriftlige instruksjoner hadde krevd at det ikke skulle utgis før 25 år etter hans død. Det ble satt opp på scenen til overveldende kritisk anerkjennelse og vant Pulitzer-prisen i 1957. Hans siste stykke er betraktet som blant hans beste. Andre posthumt utgitte dramaer er A Touch of the Poet (1958) og More Stately Mansions (1967).
O'Neills sommerhjem i New London, Monte Cristo Cottage, ble gjort til et nasjonalt historisk landemerke i 1971.
Connecticut College vedlikeholder Louis Sheaffer-samlingen som består av materiale samlet av O'Neills biograf. Hovedsamlingen av O'Neills papirer er oppbevart ved Yale University. Eugene O'Neill Theater Center i Waterford i Connecticut utvikler nye teaterstykker under hans navn.
Det er også et teater i New York som er oppkalt etter ham. Det er lokalisert i 230 West 49th Street i sentrum av Manhattan. Eugene O'Neill Theatre setter opp musikaler og drama som Yentl, Annie, Grease, Spring Awakening og The Book of Mormon.
The Last Will and Testament of An Extremely Distinguished Dog, 1940. Skrevet for å trøste Carlotta da deres «barn» Blemie nærmet seg døden i desember 1940.[44]
Litteratur
O'Neill, Eugene; Bogard, Travis (1988): Complete Plays 1913–1920. The Library of America40. New York: Literary Classics. ISBN 978-0-940450-48-6.
O'Neill, Eugene; Bogard, Travis (1988): Complete Plays 1920–1931. The Library of America41. New York: Literary Classics. ISBN 978-0-940450-49-3.
O'Neill, Eugene; Bogard, Travis (1988): Complete Plays 1932–1943. The Library of America42. New York: Literary Classics. ISBN 978-0-940450-50-9.
Black, Stephen A. (2002): Eugene O'Neill: Beyond Mourning and Tragedy. Yale University press. ISBN 0-300-09399-3.
Clark, Barrett H. (November 1932): «Aeschylus and O'Neill» i: The English Journal (The English Journal, Vol. 21, No. 9) XXI (9): 699–710. doi:10.2307/804473. JSTOR 804473.
Floyd, Virginia (red.) (1979): Eugene O'Neill: A World View. Frederick Unger. ISBN 0-8044-2204-4.
Floyd, Virginia (1985): The Plays of Eugene O'Neill: A New Assessment. Frederick Unger. ISBN 0-8044-2206-0.
Gelb, Arthur & Barbara (2000): O'Neill: Life with Monte Christo. Applause/Penguin Putnam. ISBN 0-399-14912-0.
Sheaffer, Louis (2002) [1968]: O'Neill Volume I: Son and Playwright. Cooper Square Press. ISBN 0-8154-1243-6.
Sheaffer, Louis (1999) [1973]: O'Neill Volume II: Son and Artist. Cooper Square Press. ISBN 0-8154-1244-4.
Wainscott, Ronald H. (1988): Staging O'Neill: The Experimental Years. Yale University Press. ISBN 0-300-04152-7.
Winther, Sophus Keith (1934): Eugene O'Neill: A Critical Study. New York: Random House. OCLC 900356.
Clark, Barrett H. (1926): Eugene O'Neill: The Man and His Plays. Dover Publications, Inc. New York.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Eugene-ONeill, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abMunzinger Personen, oppført som Eugene Gladstone O'Neill, Munzinger IBA 00000000717, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abArchive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 4831, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
^The New York Times, 25. august 2003: «Next year Playwrights Theater will present an unproduced O'Neill comedy, Now I Ask You, a comic spin on Ibsen's 'Hedda Gabler'.»
^abThe Eugene O'Neill Foundation newsletter: «Now I Ask You, along with The Movie Man, ... is the only surviving comedy from O’Neill’s early years.»
^Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie. Bind 11 Mellomkrigstiden. Oslo, s. 54
^Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie. Bind 11 Mellomkrigstiden. Oslo, s. 56
^Glaspell, Susan (1927): The Road to the Temple, Frederick A. Stokes, New York, 2. utgave 1941, s. 255
^Beyer, Edvard et al (1974): Verdens litteraturhistorie. Bind 11 Mellomkrigstiden. Oslo, s. 52
^Renda, Mary (2001): Taking Haiti: Military Occupation and the Culture of U.S. Imperialism. Chapel Hill: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-4938-3. s. 198–212
^Smith, Susan Harris (1984): Masks in Modern Drama. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-05095-9. s. 66–70, 106–108, 131–136.
^Floyd, Virginia (1985): «Chapter 2» i: Eugene O'Neill: A New Assessment. New York: F. Ungar Publishing. ISBN 0-8044-2206-0. s. 180.
^Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vesten litteraturhistorie 2, Oslo, s. 299-300
^Haarberg, Jon et al (2007): Verdens litteratur. Den vestlige tradisjonen, Oslo, s. 484
^«Exorcism». Yale U. Library Acquires Lost Play by Eugene O'Neill. Chronicle of Higher Education. 19. oktober 2011. Besøkt 22. oktober 2011. (Skuespillet, satt i 1912, er basert på O’Neills selvmordsforsøk fra en overdose med from an overdose of barbiturater (en slags sovemedisin) i et losjihus i Manhattan. Etter dens premiere i 1920, kansellerte O’Neill produksjon og, ble det antatt, ødela alle kopier.)
