Det athenske sjøforbundet, eller det athenske riket (etter 450 f.Kr.), også omtalt som det deliske sjøforbund,[1] var et forbund av greske, demokratiske bystater, dannet etter en kongress i 477 f.Kr.. Forbundet var frivillig, og av likeverdige medlemmer, men Athen ble utpekt som leder, derav navnet det athenske sjøforbundet. Forbundet skulle virke som en motvekt mot det mektige perserriket, som stadig var en trussel for det athenske området. Siden mange av forbundets poliser var for fattige til å bidra med skip til den kollektive marinen, betalte de skatt til Athen slik at der ville bli nok penger til å bygge de dyre triremene.
Grunnleggelse
Etter nederlaget til Xerxes Is invasjon av Hellas, ledet den spartanske generalen Pausanias de hellenske styrkene mot perserne, Han var en upopulær kommandant som kan ha konspirert med perserne, og Sparta var ivrig etter å få slutt på krigen. De overleverte lederskapet for det pågående felttoget til Athen som ivret etter å overta. Sjøforbundet ble inngått i 477 som en offensiv og defensiv allianse mot Persia. De viktigste byene i forbundet var Athen, Khíos, Samos og Lesbos, men mange av øyene og joniske byene sluttet seg til forbundet.
Athen ledet sjøforbundet fra begynnelsen av, selv om skattekammeret ved grunnleggelsen ble lokalisert på øya Delos og hver stat i forbundet hadde lik stemmerett. Bidragene som hver stat ble påkrevd ble fordelt av Aristeides, leder for athenerne. Noen medlemmer skulle stille med skip, andre styrker, våpen eller penger. Et råd med alle byene møttes ved Delos jevnlig, antagelig for å overlevere sine bidrag til øya. Hver stat måtte avlegge en ed som ble innført av Aristeides og avlagt ved tempelet til Zevs. Eden bestod av å kaste jern i havet, forbundet skulle oppløses når jernet fløt.
Tidlige operasjoner
Den første operasjonen til forbundet under ledelsen til Kimon, var erobringen av Eion, en persisk befestning som bevoktet en elv som krysset på vei til Asia. Etter denne seieren handlet forbundet mot flere piratøyer i Egeerhavet, mest kjent mot Skyros hvor de gjorde de dolopiske innbyggerne til slaver, mens Athen satte opp en bosetterkoloni (kjent som en kleruchy). Få år senere seilte de mot Karia og Lykia, der de beseiret både den persiske hæren og marinen i slaget ved Eurymedon.
Disse operasjonene var mest sannsynlig svært populære blant forbundets medlemmer. Men forbundet, særlig athenerne, var villige til å tvinge byer til å slutte seg til eller forbli i forbundet. Karystos, en by på den sørlige spissen av Évvia, ble tvunget til å slutte seg til forbundet ved militærmakt utført av athenerne. Rettferdiggjørelsen for dette var at Karystos nøt fordelene av forbundet (beskyttelse fra pirater og perserne) uten å ta del i forpliktelsene. Videre var Karystos tradisjonelt base for persisk okkupasjon. Athenske politikere måtte rettferdiggjøre disse handlingene for athenske velgere for å få stemmer. Naxos, et medlem av forbundet, forsøkte å rive seg løs, men ble gjort til slaver. Det er antatt at Naxos ble tvunget til å rive ned murene sine, miste flåten samt at de mistet stemmeretten i forbundet.
Athen fester grepet
Thukydid forteller oss at dette er hvordan Athens kontroll over forbundet vokste.
«Av alle grunnene til å hoppe av var de viktigste de som hadde med utestående skatt, fartøyer og med manglende tjeneste, for athenerne var svært strenge og krevende og gjorde seg offensive ved å stramme nødvendigheten for menn som ikke var vant til eller i stand til vedvarende hardt arbeid. På noen måter var ikke athenerne de populære herskerne som de var til å begynne med, og dersom de hadde mer enn deres rettferdige del av tjenesten, var det tilsvarende enkelt for dem å redusere enhver som forsøkte å forlate konføderasjonen. Athenerne ordnet det også slik for andre medlemmer av forbundet at de betalte sin del av utgiftene i penger i stedet for i skip og menn, og for dette hadde de bystatene seg selv å skylde på, deres ønske om å slippe tjenesten gjorde at de ikke lenger var herrer i eget hus. Athen ekspanderte dermed sin marine med midler som de bidro med, et opprør manglet alltid nok ressurser eller erfarne ledere for krig.»[2]
Athen flyttet i 454 f.Kr. skattekammeret til forbundet fra Delos til Athen med påskudd om å sikre den mot Persia. Men Plutark indikerer at mange av Perikles' rivaler så på denne overføringen til Athen som tilranelse av pengemidler for å finansiere krevende byggeprosjekter. Athen gikk også bort fra å akseptere skip, menn og våpen til bare å akseptere penger. Det nye skattekammeret som var etablert i Athen ble brukt til mange formål, ikke bare de som hadde med forsvar av medlemmene av forbundet å gjøre. Det var fra skatten som ble betalt fornudet at athenerne bygget Akropolis og Parthenon, i tillegg til mange andre utgifter som ikke hadde med militæret å gjøre. Det var på denne tiden at noen hevder at det athenske imperiet vokste frem, siden den tekniske definisjonen av et imperium er en gruppe byer som betaler skatt til en sentral, dominerende by, mens de lokale styresmaktene forblir intakte. Det athenske sjøforbundet gikk fra en allianse til et imperium.
Thasos gjorde opprør mot forbundet i 465 f.Kr. Etter to år overgav Thasos seg til Kimon. Resultatet var at befestningsmurene rundt byen ble revet ned, landet deres og marinen ble konfiskert av Athen. Gruvene i Thasos ble også gitt over til Athen og de måtte betale årlig skatt/bøter.
Kimon ble kalt tilbake i 461 f.Kr. og ble etterfulgt i innflytelse av demokrater som Efialtes og Perikles. Dette signaliserte en komplett endring i athensk utenrikspolitikk, neglisjerte alliansen med spartanerne og i stedet allierte seg med hennes fiender, Argos og Thessalia. Megara deserterte fra det peloponnesiske forbund og allierte seg med Athen, noe som tillot byggingen av en dobbel linje med murer tvers over landtangen ved Korint, noe som beskyttet Athen fra angrep fra den kanten. Nesten samtidig bygget de også de lange murene som forbandt byen med Pireus, Athens havn, noe som gjorde byen nesten usårbar fra angrep over land.
Avslutningen av krigen med Persia
Snart brøt peloponneserkrigen ut. Athenerne la øya Aigina under blokade i 458 f.Kr. og forsvarte samtidig Megara fra korinterne ved å sende ut en hør bestående av de som var for unge eller for gamle til regulær militærtjeneste. Året etter sendte Sparta ut en hær inn i Boeotia og vekket til live Thebens makt for å få hjelp til å holde athenerne i sjakk. Deres retur ble blokkert og de bestemte seg for å marsjere mot Athen hvor de lange murene ennå ikke var fullført og vant en seier i slaget ved Tanagra. Men det som alt dette førte til, var at de fikk returnere hjem via Megarid. To måneder senere invaderte athenerne under Myronides Boeotia, og gjennom seieren i slaget ved Oinofyta skaffet de seg kontroll over hele landet med unntak av Theben.
Samtidig fortsatte krigen med perserne. Egypt gjorde opprør under Inaros og Amyrtaios i 460 f.Kr. som ba Athen om hjelp. Perikles ledet 200 skip, opprinnelig tiltenkt et angrep på Kypros, til deres hjelp ene og alene fordi det ville skade Persia. Persias bilde var allerede skadet da de ikke klarte å erobre grekerne, og Perikles ønsket å forsterke dette. Etter fire års krigføring derimot, ble opprøret beseiret av generalen Megabyzos som tok store deler av den athenske styrken til fange. Restene av styrken unnslapp til Kyrene og returnerte derfra hjem.
Dette var athenernes viktigste (offentlige) grunn for å flytte skattekammeret fra Delos til Athen og ytterligere konsolidere sin kontroll over forbundet. Perserne fulgte opp sin seier ved å sende en flåte for å reetablere sin kontroll over Kypros, og 200 skip ble sendt ut for å møte dem under Kimon som returnerte fra ostrakismen i 451 f.Kr.. Han døde under blokaden ved Kitium, selv om flåten vant en dobbel seier på land og på sjøen over perserne ved Salamis.
Dette var det siste store slaget som ble utkjempet mot perserne. Mange forfattere rapporterer at den formelle fredsavtalen, kjent som Kalliasfreden, ble formalisert i 450 f.Kr., men noen forfattere tror at avtalen var en myte som ble skapt senere for oppheve Athen. Men en forståelse med Persia ble definitivt nådd. Dette gjorde at athenerne kunne fokusere sin oppmerksomhet på hendelsene på fastlandet til Hellas.
Peloponneskrigen og slutten på forbundet
Men freden med Persia ble fulgt av ytterligere tilbakegang. Slaget ved Koronei i 447 f.Kr. førte til at Boeotia ble oppgitt. Évvia og Megara gjorde begge opprør, og mens førstnevnte fikk tilbake sin status som skattepliktig alliert, gikk sistnevnte tapt. Det athenske sjøforbundet og det peloponnesiske forbund signerte en fredsavtale som skulle vare i tretti år. Den varte bare til 431 f.Kr. da peloponneserkrigen brøt ut på nytt.
Det ble statuert et eksempel på mytilenene, det fremste folkeslaget på Lesbos, etter et mislykket opprør. Athenerne beordret at hele den mannlige befolkningen skulle drepes, men de besinnet seg etter å ha tenkt seg om. 1000 ringledere for opprøret ble henrettet, og hele øyas land ble redistribuert til athenske deleiere som ble sendt ut for å bo på Lesbos.
Denne type behandling var ikke reservert for de som gjorde opprør. Thukydid dokumenterer eksempelet til Milos, en liten øy som var nøytral i krigen, men som opprinnelig var grunnlagt av Sparta. Melierne fikk valget mellom å slutte seg til Athen eller bli erobret. De valgte å gjøre motstand, byen ble beleiret og erobret. Mennene ble drept, og kvinnene solgt som slaver.
Det athenske sjøforbundet ble aldri formelt forandret til det athenske imperiet, men innen peloponneserkrigen brøt ut, var det bare Khíos og Lesbos som bidro med skip, og disse statene var altfor svake til å trekke seg ut uten støtte. Lesbos forsøkte å gjøre opprør først og mislyktes fullstendig. Khíos, den største og mektigste av de opprinnelige medlemmene i forbundet (med unntak av Athen), var den siste som gjorde opprør, og i etterspillet til Syracusekspedisjonen lyktes de i flere år, noe som inspirerte hele Jonia til å gjøre opprør. Men Athen var fremdeles i stand til å kue disse opprørene.
Det athenske imperiet var svært stabilt, og det var kun 27 år med krig, støttet av perserne og interne stridigheter, som klarte å beseire det. Det athenske imperiet var ikke beseiret lenge. Det andre athenske riket, et maritimt selvforsvarsforbund, ble grunnlagt i 377 f.Kr. og var ledet av Athen, men Athen ville aldri ta tilbake hele sin makt, og hennes fiender var nå langt sterkere og mer varierte.
Referanser
^Martin, Thomas (2001): Ancient Greece: From Prehistoric to Hellenistic Times. Yale University Press. ISBN 978-0-300-08493-1.
