De tysk-sovjetiske befolkningsutvekslinger var en rekke befolkningsutvekslinger utført mellom 1939 og 1941, hvori titusener av etniske tyskere og etniske russere, ukrainere, polakker og hviterussere ble tvangsflyttet og -utvekslet mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, i henhold til Den tysk-sovjetiske grense- og vennskapsavtale.[1]
Et av Adolf Hitlers hovedmål i sin regjering var å forene alle tysktalende til ett rike.[2] Det var hundretusenvis av etniske tyskere som levde utenfor Tysklands grenser, hovedsakelig i Sentral- og Øst-Europa, med russisktyskere som største gruppe. Mesteparten av disse gruppene hadde levd utenfor selve Tyskland i flere århundrer, etter å ha emigrert østover mellom 1100- og 1700-tallet.
På tross av dette hadde Hitler planer om å flytte disse folkene vestover, og inn i Nazi-Tyskland. Hitler mente derimot også at Tysklands grenser og territorier i 1937 – før innlemmelsen av Østerrike (i Anschluss) og Sudetenland – ikke var tilstrekkelig til å imøtekomme denne store befolkningstilveksten. Ved dette tidspunktet tiltok propagandaen om behovet for mer «livsrom» – Lebensraum.
Hitler hadde 6. oktober 1939 erklært en etnisk omorganisering av de østlige områdene og Himmler ble utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums. Planen omfattet blant flytting av Volksdeutsche fra Sovjetunionen, de baltiske landene, Volhynia og Bessarabia til det annekterte vestlige Polen samtidig som dette området skulle tømmes for rasemessige uønskede elementer.[3] Høsten 1939 utarbeidet Eichmann og Stahlecker Niskoplanen som la opp til å fordrive jøder fra øvre Schlesien til Lublin-området i Generalguvernementet, helt i øst tyskkontrollert område ved grensen til delelinjen mot Sovjetunionen. Planen ble oppgitt etter noen måneder på grunn av angivelige tekniske problemer eller på grunn av motstand fra Hans Frank. Noen tusen hadde da blitt deportert til det tiltenkte «reservatet» ved Lublin. Bełżec utryddelsesleir ble senere anlagt i dette området.[4][5][6][7]
Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt 500.000 etnisk tyske (Volksdeutsche) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen. Vinteren 1940-1941 var det rundt 250.000 etnisk tyske i transittleirer i Polen.[8] Ifølge Götz Aly skapte de titusenvis tilflyttede til tyskokkuperte områder en kjedereaksjoner ved at jøder og etnisk polske ble fordrevet østover til områder der det manglet mat og husly: Sult, epidemier og husmangel blant de fordrevne utløste planer for mer drastiske tiltak. De sivile tyske administratorene ønsket ikke at fordrevne jøder skulle ha varig tilhold i deres ansvarsområder.[9]
Med størstedelen av etniske tyskere utenfor Tyskland bosatt i Russland visste Hitler at han ikke kunne ombosette alle disse mennesker uten fullt samarbeid med Josef Stalin og Sovjetunionen. Sent i august 1939 (en uke før invasjonen av Polen og andre verdenskrigs utbrudd) sendte Hitler sin utenriksminister Joachim von Ribbentrop til Moskva for å få i stand en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen; denne avtalen ble kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten. I virkeligheten var Hitlers plan å unngå at Tyskland ble trukket inn i en tofrontskrig, da andre verdenskrig kom til å bryte ut én uke senere.
De faktiske sakene som ble partene ble enige om i pakten var delingen av Sentral- og Øst-Europa inn i en tysk, og en sovjetisk interessesfære, samt den gjensidige overføringen av etniske tyskere og sovjetiske nasjonaliteter (russere, hviterussere, ukrainere, polakker) til hverandres stater.[10]
Hitlers plan var å invadere vestre del av Polen (da Øst-Polen tilfalt Sovjetunionen i henhold til pakten), og deretter tvinge alle ikketyske (hovedsakelig polakker) ut av sine hjem, og enten bruke dem som tvangsarbeidere, eller flytte dem til Generalguvernementet. Med en gang disse områdene ble «renset» for ikketyskere kunne befolkningsutvekslingene begynne, og etniske tyskere bosettes i de samme hjem som uker før hadde tilhørt polske statsborgere.
De planlagte overføringene ble kunngjort til de etniske tyskere, og offentligheten, i oktober 1939.[11]
Nasjonalsosialistene forsøkte å oppfordre migreringen av «tyskere utenfor Tyskland» (av nazistene kalt Volksdeutsche) fra de baltiske stater gjennom propaganda. Dette involverte skremselspropaganda om Sovjetunionen, og førte til at titusener flyttet.[12] De som dro ble ikke referert til som «flyktninger», men ble heller beskrevet som å ha «besvart Førerens kall».[11] For å øke programmets støtte ble tyske propagandafilmer som GPU[13] og Friesennot[14] laget, som illustrerte de baltiske tyskerne som kraftig forfulgt i sine hjemland.
Familier ble transportert på båter fra Baltikum, og på tog fra andre områder.[11] Den tyske myndighet sørget også for å få fraktet familienes møbler og personlige eiendeler; all eiendom som ikke kunne flyttes ble solgt, og pengene ble samlet av den tyske regjering og ikke gitt til familien.[15] Dette var en forsettlig handling som hadde til hensikt å ødelegge alle bånd som disse folkene hadde til området de hadde bodd i. Verdien av eiendommen som ble forlatt ble kompensert i penger, og polsk eiendom i det okkuperte Polen.
Ved ankomst til riket ble de tvangsflyttede holdt i leirer for raseevaluering, for å hindre forurensning av den innfødte tyske befolkning.[16] I leirene ble de delt inn i grupper: A, Altreich, som skulle bosettes i Tyskland og ikke tillates å eie hverken gårder eller forretninger (for å tillate tettere oppsyn); S, Sonderfall, som ble brukt som tvangsarbeidere; og O, Ost-Falle, den beste vurderingen, som skulle bosettes i Østvollen — de okkuperte områder for å beskytte Tyskland fra Østen — og fikk frihet.[17] Denne siste kategorien, etter å ha vært i flyktningleirer i Tyskland en stund, ble etterhvert bosatt i de polske områdene annektert til Nazi-Tyskland og i Zamosc fylke, slik bestemte i Generalplan Ost. Deportasjonsordrene påkrevde at nok polakker ble fjernet for å legge til rette for hver eneste bosetter; hvis for eksempel tjue tyske «mesterbakere» ble sendt til området, måtte tjue polske bakerier sine eiere kastes ut.[18] Bosetterne ble ofte gitt polske hjem der familiene hadde blitt kastet ut så fort at halvspiste måltider fortsatt stod på bordene, og små barn hadde blitt løftet fra uredde senger.[19] Medlemmer av Hitlerjugend og Tyske jenters forbund ble tildelt oppgaven av ha oppsyn over utkastelsene, for å sikre at polakkene forlot mest mulig av sine eiendeler slik at de kunne brukes av bosetterne.[20] Med en gang de ble bosatt var germaniseringsprosessen begynt.[21]
Etniske tyskere ble evakuert fra territorier som Sovjetunionen okkuperte i 1940, først og fremst Bessarabia og de baltiske statene Estland og Latvia, som alle hadde tradisjonelt sett hatt store etniske tyske minoriteter. Mesteparten av baltiske tyskere hadde derimot blitt bosatt sent i 1939, før Sovjetunionens okkupasjon av Estland og Latvia i juni 1940. I de fleste tilfeller ble de tildelt gården fra 110 000 polakker som hadde blitt fordrevet fra området.[22]
Etniske tyskere bosatt av Nazi-Tyskland 1939-1944[23]
Reichlings tall inkluderer ikke deler av de over 200000 etniske tyskere fra Jugoslavia som flyktet høsten 1944, og som ble anvist til Generalguvernementet. Det vites ikke hvor mange som faktisk ankom.[trenger referanse]
Utdypende artikkel: Fordrivelsen av tyskere etter andre verdenskrig
Sovjeternes fremrykning inn i Polen i 1945 førte til at etniske tyske bosettere måtte evakueres eller flykte fra deres «nye hjem» (hvori Hitler hadde bosatt de i 1939) til områder lengre vest for å unngå represalier fra den fremadstormende Røde armé. Med tanke på at de kun hadde bodd i disse hjem for maksimalt fem år ble dette nærmest sett på som en «andre» tvangsbosetting for dem, selv om det var under andre omstendigheter. Denne gangen derimot måtte nærmest alle forlate sine eiendeler.[trenger referanse]