Franck ble født i Liège. Hans far hadde store ambisjoner for ham, og ville at han skulle bli konsertpianist.[trenger referanse] Han studerte ved konservatoriet i Liège før han begynte ved Paris-konservatoriet i 1837. I 1842 dro han tilbake til Belgia for en periode, men dro tilbake til Paris i 1844 og ble der resten av sitt liv.
Karriere
Franck var en god pianist, og gjorde snart mange konsertturnéer. Likevel var det ved orgelet han skulle ha sin arbeidsplass, og han ble ansatt som organist i St. Clotilde-kirken i 1858, noe han fortsatte med til sin død.
Fra 1872 og livet ut var han også orgelprofessor ved Paris-konservatoriet. Blant hans elever var Vincent d'Indy, Ernest Chausson og Henri Duparc. Som organist var han særlig kjent for sin store improvisasjonskunst, og det er på grunnlag av kun 12 større orgelverker at Franck av mange regnes som historiens største orgelkomponist etter Bach.[trenger referanse]
Francks berømmelse hviler i stor grad på noen få verker skrevet i hans senere år, særlig hans symfoni (1886–88), de «symfoniske variasjoner» for piano og orkester (1885), Preludium, koral og fuge for solopiano (1884) og en sonate for fiolin og piano (1886).[trenger referanse]
Det siste verket han fullførte (og et av hans største), er koral nr. 3, i a-moll. Franck døde i 1890 og ble gravlagt på Cimetière du Montparnasse i Paris.
I parken Square Samuel Rousseau i Paris er det et monument over Franck fra 1891 av Alfred Lenoir.
^Léonore database, Léonore LH//1025/33, besøkt 27. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
Klauspeter Bungert: César Franck – die Musik und das Denken Das Gesamtwerk, neubetrachtet für Hörer, Wissenschaftler und ausübende Musiker. Mit einer allgemeinen Erörterung zum Ineinandergreifen von Form und klingendem Satz. Frankfurt am Main 1996, ISBN 3-631-30354-8.
Joël-Marie Fauquet: César Franck. Fayard, Paris 1999, ISBN 2-213-60167-4.
Peter Jost (Hrsg.): César Franck – Werk und Rezeption. Stuttgart 2004, ISBN 3-515-08265-4.
