Hans far, hornblåseren Franz Joseph Strauss (1822–1905), var enkemann etter en kone som døde av kolera, da han giftet seg med sin andre kone og i en alder av 42 ble far til sitt første barn, Richard Strauss. Gutten vokste opp som vitne til det anspente forholdet mellom sin hissige far («Han var en såkalt karakter», skrev sønnen senere) og sin vennlige mor som etter hvert fikk problemer med nervene. Hun hjalp sønnen å transkribere hans første verker, og faren hans sørget for å fremføre trettenåringens første komposisjoner med orkesterklubben han var medlem av, selv om han mislikte sønnens interesse for musikken til Richard Wagner og Franz Liszt.[10]
I september 1894 giftet Richard Strauss seg med sopranen Pauline de Ahna (1863-1950), en verdenskjent Lied-sangerinne som gjorde seg 11 år yngre enn hun var av karrierehensyn. Som kapellmester fridde han til henne under en turbulent prøve på Guntram. Pauline var betenkt med tanke på sitt svært skiftende humør, men det ble ekteskap og bryllupsreise til Venezia. Sønnen Franz Alexander («Bubi») ble født i april 1897. Fødselen var livstruende, så det kom ikke flere barn. I 1906 avsluttet Pauline sin karriere, noe hennes mann beklaget: «Det er for galt at hun ble en slik eksepsjonell husmor og mor så tidlig!»[11]
I 1880-årene og 1890-årene konsentrerte han seg om å komponere symfoniske verk basert på episke beretninger («tonedikt»). Dette er orkesterverker som har til hensikt å skildre bestemte hendelser eller visjoner gjennom toner. For eksempel er tonediktet Also sprach Zarathustra en illustrasjon av Nietzsches verk. Eine Alpensinfonie forteller om en dramatisk dag i Alpene.
Strauss' musikk er utpreget romantisk, hovedsakelig tonal og med tydelig melodisk struktur. Den preges imidlertid også av komponistens særegne ekspresjonistiske tonespråk, avanserte harmonier og oppfinnsomme bruk av dissonanser. Orkestreringen er kompleks, og gjør bruk av alle symfoniorkesterets instrumenter. Musikken har klare likheter med tonespråket til Richard Wagner.
Komponist i Nazi-Tyskland
Richard Strauss' politiske oppfatning er omstridt. Han var i årene 1933–1935 president for Reichsmusikkammer, en avdeling av Joseph Goebbels' Reichskulturkammer som hadde som oppgave å ensrette musikklivet i Det tredje rike. Her kom han snart i konflikt med Wilhelm Furtwängler. Strauss underskrev et manifest mot Thomas Mann i 1933, og til sin 70-årsdag i 1934 mottok han innrammede portretter med autografer fra Adolf Hitler og Goebbels, dedisert til «den store ærverdige tonemester med respektfull takknemlighet». Om seg selv sa han: «Jeg er det siste fjellet i en mektig fjellkjede. Etter meg kommer lavlandet.»[13] Men han sa også om seg selv: «Jeg er kanskje ingen førsteklasses komponist, men jeg er en førsteklasses annenklasses komponist.»[14]
Strauss hadde enorm prestisje i sin posisjon som Tysklands største dalevende komponist, for Alban Berg, Anton Webern og Arnold Schönberg var jøder. Da librettisten hans, von Hofmannstahl, døde, innledet Strauss (som ikke hadde maktet å gå i vennens begravelse[15]) i stedet et samarbeid med Stefan Zweig som fikk inntrykk av at Strauss' støtte til Hitlers regime skyldtes personlig ambisjon og streber-mentalitet, like mye som ønsket om å skåne familien for ubehag. Strauss' svigerdatter Alice von Grab-Hermannswörth (1904-91) var jødinne, og de to sønnesønnene dermed halvjøder. Alfred Rosenberg klaget i 1934 til Goebbels over at Strauss var for overbærende mot jøder, og Goebbels prøvde seg med en bløff om at det var skjedd en forveksling med forfatteren Arnold Zweig som var utvandret til Østerrike. Strauss roste Hitlers musikksmak, og da jøden Bruno Walter ble oppsagt fra sitt orkester, overtok Strauss en konsert for ham. Da Arturo Toscanini ga opp festspillene i Bayreuth, overtok Strauss også her.[16]
Som leder for Reichsmusikkammer plasserte Strauss vennene sine i lederstillinger. Med Stefan Zweig som librettist skapte han operaen Die schweigsame Frau («Den tause kvinnen»), basert på en novelle av Ben Jonson og med planlagt uroppføring i Dresden sommeren 1935. Myndighetene ville ha Zweigs navn fjernet fra plakatene fordi han var jøde, noe Strauss fikk forhindret, men operaen fikk bare to forestillinger i Dresden. Stefan Zweig skrev i juni 1935 et brev til Strauss der han foreslo at deres samarbeid fortsatte i det skjulte, slik at Zweig ga instrukser til en stråmann. Dette var Strauss uenig i, men svarbrevet hans ble oppsnappet av Gestapo og kom aldri Zweig i hende. Strauss hadde ikke hatt anelse om at han ble overvåket, men nå falt han i unåde. I brevet skrev han til Zweig at han ikke handlet «som germaner», men utelukkende ut fra «kunstnerisk pliktbevissthet». Han oppfordret til fortsatt samarbeid, undertegnet «den stadig like sta Richard Strauss» og hilste til Zweigs familie. Dermed falt han i unåde. Hitler nektet ham å ta oppdrag i Tyskland, men han fikk lov å bli boende i landet, og han fikk reise inn og ut som han ville. Familien ble heller ikke plaget. Strauss klarte seg pga sitt internasjonale publikum og dirigerte i utlandet, men ikke en gang avbrekket under de olympiske leker i 1936, der han hadde komponert åpningshymnen, førte til noen endring. Som de fleste hadde han ikke forstått at nazismens iboende natur var en ustanselig radikalisering, der tilintetgjørelse av jøder og kommunister var hovedtrekkene, og bare den uvanlige posisjonen han hadde oppnådd i forkant, sørget for relativ beskyttelse.[17]
Dette verket ble ansett som tapt, men rekonstruert i 2014.[19] I 1938 skrev han dessuten den pasifistiskeenakters operaen Friedenstag (= Fredsdag).
I 1942 tok Richard Strauss med seg familien til Wien, der Alice og barnebarna stod under Baldur von Schirachs beskyttelse som byens Gauleiter. Men mot slutten av krigen, en gang Strauss var bortreist, ble Alice arrestert og fengslet i flere dager. Det var så vidt Strauss fikk henne løslatt. Han flyttet deretter familien til Garmisch der de satt i husarrest til krigen var over. I tillegg ble mange av Alices slektninger deportert til Theresienstadt. Strauss skrev forgjeves og ba om å få dem satt fri, og reiste til sist selv til leiren og meldte seg personlig, også det forgjeves. Alle ble drept, enten der eller i andre konsentrasjonsleire.[20]
Svigerdatteren Alice var fra starten en uunnværlig sekretær for sin svigerfar. En gang sa han til henne: Gelt, Alicerl, wir zwei sind die einzigen in dem Haus, die was arbeiten. («Vel, Alice, vi to er de eneste i huset som gjør noe arbeid.») Hun løste den vanskelige oppgaven med trygg transport av familiens arkiver og verdisaker som var truet med beslagleggelse, fra Wien til huset i Garmisch. Etter sin svigerfars død vedlikeholdt hun arven etter ham frem til sin egen død i 1991. Av barnebarna ble Richard (1927-2007) operadirektør, mens Christian (f. 1932) studerte medisin. Richards andre kone, Gabriele Strauss-Hotter, var utdannet bibliotekar og tok seg av arkivene.[21]
En anekdote
I sin samtid var Strauss kjent for å skrive teknisk krevende musikk, og etter første prøve på et nytt verk skal en av hornistene i orkesteret ha kommet bort til ham. «Herr Strauss, jeg tviler ikke på at De klarer å spille denne passasjen på pianoet, men på waldhorn er det faktisk helt ugjennomførbart.» Strauss skal da ha svart: «Min gode mann, der tar De feil. Jeg klarer ikke å spille det på piano heller.»
