På rød bunn en gull ring er blasoneringen av Ringerikes kommunevåpen i kgl.res. av 16. juni 1967.
Blasonering (engelskblazon og franskblasonnement) og verbet å «blasonere» er spesielle metoder for å beskrive heraldiske våpen. Slike våpenbeskrivelser kalles også å «gi en definisjon» av et bestemt våpen, særlig i forbindelse med fastsetting av kommunevåpen og i bruksreglene for disse [1]
Formålet med blasonering er å lage en beskrivelse bare av et våpens abstrakte innhold, dvs våpenets farger, de såkalte «tinkturer», figurer og sammensetninger av disse. Et våpens konkrete formgivning i en tids- og stedsbestemt stil eller design, skal ikke være med i en blasonering. Heller ikke skjoldets form tas med. Det blir forutsatt at den som leser en blasonering og vil avbilde våpenskjoldet på grunnlag av blasoneringen, er kjent med både blasonering som beskrivelsesmetode og den heraldisk stiliseringsteknikken, for eksempel for løver, ørner, liljer, tårn, stjerner og så videre.
Rekkefølge
I en blasonering brukes en egen setningsbygning, egne faguttrykk for figurer og disses plasseringsmåter (terminologi), en bestemt rekkefølge for våpenets enkelte deler, en spesiell angivelse av hvordan figurer er plassert i forhold til hverandre og en egen bruk av tegnsetting. Rekkefølgen i en blasonering er:
skjoldets tinktur
hovedfigurens (eventuelle, spesielle plassering,) tinktur og betegnelse,
Tallene angir rekkefølgen for å beskrive elementene i en blasonering - her er William Shakespears våpen i en moderne tegning.
Idealet er at blasoneringen skal være så kortfattet som mulig og samtidig så klargjørende at den gir alle nødvendige opplysninger for å kunne gjengi og avbilde våpenet. Eksempel: Blasoneringen «på rød bunn en gull ring» (Ringerikes kommunevåpen) forteller at våpenet består av et skjold med en tydelig rød bunnfarge, det vil si ikke lyserød eller fiolett. Den eneste figuren i våpenet er en sirkelrund ring som er gjengitt så stor og bred at det også på avstand er tydelig at det dreier seg om en ring. Fargen på ringen skal helst virke som den er av gull. Metallet gull kan alternativt gjengis som gult, men da verken for lys eller for orange farge.
Blasoneringer av denne typen kjennes fra 1200-tallet på normannisk språk. De fins i såkalte «våpenruller» som er bevart i avskrifter i Frankrike og England. Kortfattede blasoneringer finnes også fra tyske og skandinaviske områder i middelalderen. Senere ble blasoneringene mer omstendelige og nærmet seg vanlige beskrivelser. Bruken av kortfattede beskrivelser forsvant ikke helt i dansketiden, og ble mer vanlig fra 1800-tallet.
Nye norske våpen for stat og kommune blir fastsatt som blasoneringer. De våpentegninger som følger med, blir bare ansett som korrekte eksempler på hvordan våpenets innhold kan bli utformet i avbildninger.
