PROFILBARU.COM

Kongevåpen er det våpenskjold eller våpenmerke som brukes av en konge i funksjon som statsoverhode. Slike heraldiske våpen finnes i alle europeiske monarkier og de skiller seg mer eller mindre fra landenes riksvåpen. Statlige myndigheter bruker riksvåpenet som kjennetegn. I noen monarkier, men ikke i Norge, finnes det kongelige hoffleverandører som får bruke kongevåpen i sin markedsføring.

Et kongevåpen er noe annet enn et kongelig monogram, selv om også monogrammer i form av initial (forbokstav), tall og kongekrone blir brukt som kjennetegn for kongelige personer.

Det norske kongevåpenet

Før 1905

I tidligere tider var det ikke et skille mellom konge- og riksvåpen i Norge. Det norske riksvåpenet ble på 1200-tallet brukt av kongene og var ætte-, konge- og riksvåpen, uten skille mellom konge og stat. På 1300-tallet ble våpenet kombinert med andre ætters våpen, da sverreættens mannslinje døde ut. I unionstiden med Danmark var riks- og kongevåpenet firedelt ved et dannebrogskors med Danmarks våpen i første felt og Norges i det andre, deretter de øvrige riksdelene, og kongeslektens våpen i et hjerteskjold.

Etter Kielfreden i 1814 tok kongen av Sverige det norske riksvåpen inn i sitt svenske konge- og riksvåpen, slik at skjoldet ble tredelt med Sveriges tre kroner øverst, Norges løve i heraldisk høyre felt og Sveriges folkungeløve i venstre felt. Dette våpenet ble også brukt som unionsvåpen og kongevåpen for de første felles norske og svenske konger etter at unionen mellom Sverige og Norge ble inngått. At våpenet tydelig signaliserte svensk overhøyhet og dessuten ble brukt som riksvåpen i Sverige, vakte misnøye i Norge. Det norske ønsket om symboler som markerte likestilling mellom statene, ble imøtekommet av kong Oscar I. I 1844 ble det innført et unions- og kongevåpen med landenes riksvåpen sidestilt i et kløvd skjold, Sveriges på heraldisk høyre side, Norges til venstre, og slekten Bernadottes våpen i hjerteskjoldet. Over skjoldet sto to kongekroner for å vise at kongen regjerte over en union bestående av to selvstendige kongeriker. Dette våpenet ble brukt av kongefamilien og for unionelle saker gjennom resten av unionstiden til 1905.

Etter 1905

Det nåværende norske kongevåpenet ble fastsatt ved kgl.res. av 30. desember 1905, der det står at kongevåpenet består av «Rigsvaabenets Skjold paa den kongelige hermelinskaabe, der holdes af den norske Kongekrone. Kongevaabenets Skjold er omgivet af St. Olafsordenens Kjede. Kaaben og Kronens Hætte er purpurfarvet.»

Dette våpenet står i det såkalte riksbanneret som ble laget til kroningen i 1906, på kongelige sarkofager på Akershus festning, på noen medaljer o.l. samt på menyer og trykksaker brukt av kongefamilien. Det står også på våpenplaten til kong Olav som ridder av den svenske Serafimerordenen, mens kong Haralds og dronning Sonjas to serafimerskjold bare har det norske riksvåpenets skjold med en kongelig bøylekrone på øvre skjoldkant, uten noen oppstigende løve bak kronens globe med kors.^[1]

Kong Olav brukte også et annet, personlig våpen der riksvåpenet står i skjoldet, på øvre skjoldkant er det en hjelm og på hjelmen er det hjelmtegn med en oppvoksende norsk løve med øks. I motsetning til i mange andre monarkier, blant annet Danmark og Sverige, inneholder det norske kongevåpenet ingen farger og figurer fra kongeslektens, (Oldenborgs), våpen med to gullbjelker på rød bunn.

I senere år er det norske kongevåpen blitt tegnet litt om, blant annet med en ny stilisering av kongekronen. Det heraldiske innholdet er det samme som før: riksvåpenets skjold, omgitt av St. Olavsordenens ordenskjede, inne i en hermelinsforet, purpurfarget våpenkappe som øverst har en kongekrone med bøyler.

Rettsbeskyttelse

Det er bare Kongen som kan bruke det norske kongevåpenet som sitt kjennetegn, og det er beskyttet mot andres misbruk ved straffebestemmelsen om offentlige våpen i den norske straffeloven § 165.

Se også

Referanser

^ Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden 1748-1998, Stockholm 1998, side 389, 509 og 535

Litteratur

(påbegynt)

Norge:

Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
Hallvard Trætteberg: «Norges krone og våpen», Festskrift til Francis Bull, Oslo 1937
Hallvard Trætteberg: «Norge, Island, Man og Orknøyene», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 450-467, København 1965-1969
Harald Nissen: «Det norske kongevåpenet», Heraldisk Tidsskrift bind 10 nr 91, København mars 2005
Hans Cappelen: «Norge i 1905: Gammelt riksvåpen og nytt kongevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 94, København oktober 2006

Andre land:

Arvid Berghman: Dynastien Bernadottes vapen och det svenska riksvapnet, Stockholm 1944
Sven Tito Achen: «Danmark», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 445-449, København 1965-1969
Gunnar Scheffer: «Sverige», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 468-473, København 1965-1969
Erling Svane: Det danske Rigsvåben og Kongevåben, Odense University Studies in History and Social Sciences 160, 1994
Carl Alex. von Volborth: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Michel Pastoureau: Traité d'héraldique, Grands manuels Picard, Paris 1979 (nye utgaver 1993, 1997, 2003)
Carl Alex. von Volborth: Heraldry - Customs, Rules and Styles, Dorset 1981