NSUF-leder Bjørn Østring (stående i unghirduniform) og landsleder i JentehirdenSigrun Nossum (i skjorte) i «Hirdens hus» i Stortingsgata 20 i Oslo i november 1940.
Østring ble medlem av NSUF i 1933, og delte ut bladet NS på Gjøvik 17. mai 1933.[4] Han ble medlem av NS i 1935, og deltok på flere av NS arbeidstjenestes prosjekter før krigen. Han ble landsleder for NS Ungdomsfylking (NSUF) i november 1940 og sluttet seg til den norske legion da den ble opprettet sommeren 1941.
Da han kom tilbake til Norge i 1942, ble han tildelt en leilighet i Kirkeveien. Imidlertid ville han heller bo i den nyoppførte bygningen Dunkersgate 4b der også Knut Rød bodde, og henvendte seg direkte til frontkjemperen som hadde fått tildelt leiligheten tatt fra den unge jødiske familien Laksov. Østring fikk byttet til seg boligen i Dunkersgate i januar 1943,[7] omtrent på den tid da eieren, jurist og sekretær i Det Mosaiske Trossamfund Håkon Laksov, ble drept i Auschwitz. I dag er en snublestein for Håkon Laksov lagt i fortauet utenfor.[8]
Østrings forlovede gikk straks gjennom innboet som stod tilbake etter Laksov-familien, og hentet inn privat takstmann for å få en lavere takst. Østring prutet i «underhånden» kontakt med likvidasjonsstyret kjøpesummen ned i kr 4.469 (tilsvarende kr 115.021,06 i 2022,[9] jfr en prisstigning fra 1943 til 2022 på 2.473,75 %, ifølge SSBs priskalkulator).[10] Bjørn Østring hevdet i Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge - frontkjemper og motstandsmann - fiender i krig, venner i fred at han ikke var klar over at han flyttet inn i et jødebo, og at leiligheten var tom ved overtakelse, «bortsett fra et skap». Guri Hjeltnes offentliggjorde da sine funn i artikkel i Aftenposten: At taksten Østrings brukte for å reforhandle prisen, ble kalt «det jødiske bo Laksov», og navnet Laksov stod på dokumenter om overtakelsen. Annonsering av jødeleilighetene med proklamafrist stod trykt i avisene med eiers navn og boligens adresse. Først etter Hjeltnes' artikkel frisknet Østrings minne såpass til at han mente det kan ha vært et jødebo. Under okkupasjonen solgte han noe av Laksovs innbo for nesten det dobbelte av hva han selv hadde betalt for det. Høsten 1945 nektet ekteparet Østring å fortelle enken Amalie Laksov hvor tingene hennes hadde tatt veien.[11]
Østring var med i Quislings indre vaktkorps kalt «Gjestene»,[12] i samarbeid med Førergarden som bevoktet NS-føreren Quislings bolig Gimle (opprinnelig kalt Villa Grande) i Oslo. I tillegg var han ungdomsleder i FO 2 Stor-Oslo. Fra 1944 ble han sjef for «Gjestene» og fikk et nært forhold til Maria Quisling. I mai 1945 er det Østring som oppga Gimle til hjemmefronten.[13]
Etter krigen
Bjørn Østring ble dømt til sju års fengsel i landssvikoppgjøret etter krigen, men sonet bare to år. Familien var nå syv personer i en toroms leilighet, og Østring satte seg til å lage barneseler for salg av et parti fargede bånd han fikk til rimelig pris. Selene fikk navnet «Villbass» og solgte godt. I den første etterkrigstiden var Østring på farten med salg av barneseler, fremstilt av 7–8 familier i Oslo.[14] Han ble benådet i 1949, tok svennebrev som maler og arbeidet siden i dette faget. Han ble Østring talsmann for frontkjemper- og NS-miljøet og bygde opp et rikholdig arkiv over NS-historien. Store deler av disse samlingene er overført til Riksarkivet.[15]
I 2005 skrev Aftenposten at Østring «har i flere tiår vært kontaktperson mellom det tidligere NS-miljøet og forfattere og forskere».[16] Han var blant frontkjemperne og «gammelnazistene» som oftest ble intervjuet av norske medier.
Han er omtalt i flere bøker, blant annet i Lars Borgersruds bok Unngå å irritere fienden (1981),[17]Per Hansson og Jan O. Jensens Den farlige våren (1983),[18] og Chr. Christensens Den andre siden (1988).[19] I Christensens bok er Østring omtalt som Knut Knutsen.
I 1972 kom han i kontakt med MilorgmannenSvein Blindheim fra Kompani Linge. De ble senere naboer på Høvik utenfor Oslo. Journalisten Arvid Bryne brukte dette som bakteppe da han i 2007 utgav boka Vi sloss for Norge. Der intervjuet han Østring og Blindheim om deres roller som fiender under krigen og seinere forsonte krigsveteraner.[20] Det vakte en viss debatt at forfatteren omtalte Østring som «krigshelt» i boken.[21][22][23]
«Er det noe du beklager?» spør Arvid Bryne i boken. Bjørn Østring svarer:
«Nei, jeg er stolt av min egen innsats under og etter krigen. Jeg føler ingen trang til å angre på noe som helst. Jeg tror ikke jeg har gjort noe som er galt etter mine begreper. Jeg har spilt og spiller fortsatt med åpne kort. Jeg har fortalt og forteller gjerne om det jeg har vært med på.»[24]
Østring uttrykte i flere sammenhenger, blant annet i radiointervjuet «Vidkun Quisling – edleste mennesket jeg har kjent» som ble sendt i NRK i 2006, sin livslange beundring for Vidkun Quisling.
