PROFILBARU.COM

Japansk propagandaplakat fra andre verdenskrig som oppfordrer til å organisere arbeidstjenestelag.

Arbeidstjeneste er en frivillig eller tvungen tjeneste for ungdom i samfunnsmessig øyemed. I mellomkrigstiden ble det i en del europeiske land innført sivil arbeidstjeneste. Hensikten med arbeidstjenesten var delt. Den var dels ment for å få utført arbeid som det i krisetiden var vanskelig å få utført av den vanlige arbeidskraften og med de økonomiske midler man hadde til disposisjon, dels for å motvirke arbeidsløsheten og skape større sosial solidaritet mellom de unge. Tanken var at siden staten kunne pålegge folk å møte til militærtjeneste, kunne den også pålegge dem annet arbeid når det var nødvendig for landet.

Tyskland

Utdypende artikkel: Reichsarbeitsdienst

I det nazistiske Tyskland 1933–1945 ble den obligatoriske arbeidstjenesten Reichsarbeitsdienst («Riksarbeidstjenesten») innført i 1935, og hovedhensikten var å skape et effektivt middel til ideologisk påvirkning av ungdom, og å la arbeidstjenesten tjene som forberedende militærtjeneste. Dette manifesterte seg i avdelingene, som var helt militært organisert. Den tyske arbeidstjenesten var obligatorisk for menn i alderen fra 18 til 25 år, og tjenestetiden var et halvt år.^{[trenger referanse]} For kvinner var tjenesten frivillig. Dog hadde flere land innført arbeidstjeneste tidligere, blant annet Sveits og Bulgaria.^{[trenger referanse]}

Under andre verdenskrig ble det gjort forsøk på å innføre arbeidstjeneste i varierende grad tuftet på den tyske modellen i flere tyskokkuperte land.^{[trenger referanse]}

Norge

Erling Winsnes foreslo i 1926 i boka Veien vi ikke går å kreve at alle som skulle motta lønn fra staten måtte ha gjennomført ett års kroppslig arbeid først, altså arbeidstjeneste.^[1]

Arbeidsfylkingen

Walter Fürst tok initiativ til Arbeidsfylkingen (også skrevet Arbeids-Fylkingen) i 1932 og begynte med å samle inn penger. Arbeidsfylkingen ble offisielt åpnet i februar 1933 ved en festforestilling i Universitetets aula med kronprinsparet til stede. Første leder og formann var Jakob Vik som var sosialminister i Jens Hundseids regjering. Vidkun Quisling som var forsvarsminister i regjeringen, støttet også tiltaket.^[2] «Frivillig arbeidstjeneste for all frisk ungdom» var et punkt på partiprogrammet til partiet Nasjonal Samling (NS) som ble stiftet i mai 1933. Fürst var med og stiftet NS, og NS-mennene Johan Bernhard Hjort og Torbjørn Eggen satt også i styret i Arbeidsfylkingen.^[3] Det ble dannet flere avdelinger rundt i Norge. På Nerskogen, Murudalen og Hustad ble det anlagt veier slik at det ble tilgang til bureising. Noen var også på Storfosen gods. Arbeidsfylkingen opphørte i 1936 på grunn av mangel på finansiering.^[4] Odd Aukrust og Tor Strand skriver i boka Arbeidstjeneste fra 1939 at Arbeidsfylkingen ikke kunne regnes som arbeidstjeneste da det dreide seg om arbeidsledige som fikk arbeid mot betaling.^[5]

Frivillig Norsk Arbeidstjeneste

Komponisten Geirr Tveitt engasjerte seg i den frivillige arbeidstjenesten i Norge før andre verdenskrig.
Foto: Stubbebrytern, 1. april 1938

Frivillig Norsk Arbeidstjeneste ble dannet i 1937, med Tor Strand som formann og Walter Fürst som viseformann. I 1939 byttet Frivillig Norsk Arbeidstjeneste navn til Norsk Riksdugnad for å unngå forveksling med NS' Arbeidstjeneste.^[6]

Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste

Utdypende artikkel: NS Arbeidstjeneste

Administrasjonsrådet satt i gang den frivillig arbeidstjenesten «Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste» sommeren 1940 for å hjelpe til i skog- og jordbruk og i anleggsvirksomhet. 25. september 1940 ble tjenesten overtatt av Nasjonal Samling (NS) og lagt under Departementet for arbeidstjeneste og idrett. Den fikk da navnet «Norges Arbeidstjeneste» (forkortet AT). Tjenesten ble fra 1941 gjort obligatorisk for menn i vernepliktig alder.

Nasjonal Arbeidsinnsats

Utdypende artikkel: Nasjonal Arbeidsinnsats

Nasjonal Arbeidsinnsats ble opprettet ved «Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats» av 22. februar 1943. Loven åpnet for innføring av full planøkonomi i Norge, og ga adgang til tvangsutskrivning av «all arbeidskraft som ikke er fullt utnyttet eller som brukes til arbeid som ikke er nødvendig».