Bureising vil i dag si å rydde en ny gård ved nydyrking og oppføring av bolig og driftsbygninger på et sted hvor det ikke har vært dyrket jord før. En person som driver eller har drevet med bureising blir kalt en bureiser. Om en bureiser har utvandret til et annet land, blir hen gjerne kalt en nybygger.
I Norge arbeidet organisasjonen Ny Jord for bureising på udyrket jord ved å kjøpe opp dyrkingsfelt, og gi økonomiske tilskudd til bureisere på særlige vilkår. Til midten av 1930-årene hadde organisasjonen gitt tilskudd til mer enn 10 000 bureisingsbruk, og det hadde blitt dyrket opp over 180 000 dekar jord. Nordland, Troms og Hedmark var fylkene med flest bureisingsbruk.[1] Et viktig formål med bureising har vært å motvirke utflytting og utvandring. I tillegg kunne støtte til bureising føre til at flere flyttet til et område.
Forfatteren Hans Seland (1867–1949) bidro til dagens tolking da han i 1909 gav ut en roman med denne tittelen. Seland satt deretter i flere år som medlem av styret i Norsk Landmandsforbund (senere Norges Bondelag) bl. a. sammen med presse- og organisasjonsmannen Klaus Sletten og Johan E. Mellbye. Han fikk der anledning til å påvirke det nasjonale programmet for nyetableringer i landbruket – også ved sitt bidrag til å fornye begrepet «Bureising».
En eldre bruk av begrepet er dokumentert av Hans Ross i: «Tillæg til Norsk Ordbog af Ivar Aasen» fra 1895. Her er begrepet knyttet til bryllupsskikker, og det er kjent fra enkelte distrikt i Norge, og på Færøyene fra 1700- og 1800-tallet. Det var gjerne brudgommen som – etter bryllupet – opererte som «bustemann» (buste=bosted) og gikk til folk i bygda for å «be buste». Han innledet gjerne besøket med å fremføre formularet: «Det står til Gud og godtfolk om de vil hjelpa ein bureising». Dersom bustemannen da ble invitert til bords, vanket det gaver fra husets folk til de nyetablerte.
Referanser
Kilder
