Byggverket er i tre og har 250 sitteplasser.[1] Arkitekt for kirken var D. Omejer, byggmester A. Eilertsen.[2]
Kirken ligger i Bakke sogn, som er en del av Eiker prosti i Den norske kirke.[1]
Adkomst til stedet er via Fv62 og Fv64. Kirkens ansatte har kontor ved Øvre Eiker kirkelige fellesråd på Haug Menighetsenter.
Dette er den andre kirken på stedet. Den første sto fra den var ferdig i 1804 til den ble revet i forbindelse med bygging av ny kirke. Kirken fra 1804 skal ifølge Lorentz Dietrichson ha vært åttekantet.[2]
Kirken har kor i vest og hovedinngang i øst. Kirkerommet har lang, rektangulær grunnplan. Kirken er av laftet tømmer og ble bordkledd utvendig i 1889.
Interiøret fra 1883 ble kraftig forandret i 1955, arkitekten var Finn Bryn. Glassmaleriene over alteret, som forestiller Peter og Paulus, ble flyttet ned og ut til siden. De to høytsittende vinduer på korgavlens ble dekket til. Ny himling med skrå sidefelter ble lagt under midtskipets opprinnelige himling som lå på saksesperrene. Altertavlen fikk ny ramme og prekestolen ble senket og benkene fornyet. De langsgående gallerier ble tatt ned og nytt galleri oppført langs østveggen. Tømmerveggene ble kledd med gipsplater som ble malt. Det nye hvelv over midtskipet ble dekorert.
Altertavle er oljemaleri på lerret av Oppstandelsen, kopi etter Tidemand ved Gustav Wentzel 1883. Opprinnelig har maleriet tilhørt en ny-gotisk altertavle med søyler og fiale på hver side. Døpefonten i tre er fra 1803, overmalt i 1955. To lysekroner i glass den ene er fra 1700-tallet. Det gamle orgel var bygget av orgelbygger Nielsen, Chra. 1883. Nytt orgel med 18 stemmer ble bygget av Konrad Kristiansen fra Danmark i 1963.
To klokker, en med diameter 66,5 cm og høyde 64,5 cm med inskripsjon «Støbt af Anders Riise ved Tønsberg 1830» og en med diameter 82,5 cm, synlig høyde 70,5 cm «No 67 Støbt efter Christi fødsel 1862 af O. Olsen & Søn paa Nauen gaard ved Tønsberg» og på siden står det «Fra taarnet vide kalder min klang menneskens børn til kirkegang jeg bringer dem trøst for verdens nød jeg ringer dem inn til hvilen sød». [2]
