Denne artikkelen omhandler arkitektur. For språk, se Romansk språk.
Kirkerommet i Durhamkatedralen var det første i Europa med ribbekrysshvelv og markerte høydepunktet i engelsk romansk arkitektur. Kraftige søyler alternerer med knipper av slankere søyler.
Portalene i vestfronten i Chartreskatedralen har romanske trekk som kan sees i de langstrakte, stiliserte skulpturene
Foto: Nina Aldin Thune
Romansk arkitektur er fellestrekk ved kirkebygg i det katolske Vest-Europa i den arkitektoniske perioden som dominerte gjennom 1000- og 1200-årene. I kunsthistorien er det vanlig å regne romansk arkitektur som fullt utviklet i tidsrommet fra omtrent 1050[1][2] til omtrent 1250.
Navnet fikk perioden på 1800-tallet for å skille den fra gotikken. Betegnelsen hentyder til romersk arkitektur, som den romanske arkitekturen viderefører mange stiltrekk fra. Flere motiver som kjennetegner romansk arkitektur opptrådte enkeltvis i forskjellige kirker gjennom de foregående århundrene, men først omkring 1050 ble flere av disse motivene kombinert i ett og samme byggverk.
Perioden etter vestromerrikets var en forfallstid for arkitekturen, som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige deler av riket og mange steder fikk en mer primitiv karakter. Fra 800 kan vi spore tendensene som skulle munne ut i den romanske arkitekturen gjennom karolingisk og ottonsk arkitektur.
Utviklingen i perioden
Karl den store forsøkte å gjenreise keiserriket og gjenopplive den romerske arkitekturen. Den karolingiske arkitekturen tar opp mange klassiske motiver. Keiserpalassene i Ingelheim og Aachen var inspirert av de romerske keiseres Palatin i Roma, og programmet ble tydeliggjort gjennom utstrakt gjenbruk av klassiske arkitekturdetaljer, særlig søyler. Best bevart er slottskapellet i Aachen.
Den ottonske perioden har fått navn etter de tysk-romerske keiserne fra 919 til 1024. Tyske katedraler fra 900-tallet hadde det massive preget som ble videreført i romansk arkitektur. Karakteristisk var vestverk med en forhall på grunnplanet og over denne en apside flankert av høye og smale trappetårn.
De viktigste innovasjonene omkring forrige årtusenskifte var å finne i planløsningene, som viste tendenser til å organisere rommet på nye måter. Mot øst kunne det apsidale koret bli omsluttet av en krans av kapeller, slik det første gang ble gjort i St. Martinskirken i Tours da den ble gjenreist etter brann i 997. Noe tidligere opptrådte koravslutninger med flere sidestilte kapeller, som i klosterkirken i Cluny, innviet i 981. Begge planformer hadde bakgrunn i behovet for flere altere på grunn av tiltagende helgendyrkelse og kravet om at hver prest måtte holde en daglig messe.
I Tyskland ble det samtidig utviklet planer som delte kirkerommet i flere enheter, artikulert ved en veksling mellom kraftige og slanke søyler i arkaderekkene. Mikaelskirken i Hildesheim, påbegynt rett etter 1000, er typisk for den nye tyske retningen, som også introduserte flere tverrskip og apsider. I Normandie tok kirkearkitekturen en retning som skulle bli karakteristisk for romansk arkitektur i England. Ved å føre slanke søyleskaft hele veien fra gulv til tak ble arkadeveggene tydeligere oppdelt i travéer.
Karakteristisk særlig for tidlig romansk arkitektur var massive murvegger med få og små åpninger, massive pilarer og sparsom bruk av dekor. Senere ble murflatene mer artikulert og fikk større åpninger, mens detaljene ble spinklere. Søyler og pilastre fikk sammensatte tverrsnitt og rikere profilering.
Et av periodens fremste kjennetegn er rundbuer over portaler og vinduer. Av den grunn ble stilen tidligere ofte kalt «rundbuestil». Buene kunne fremstå som rene utsparinger i det massive murverket, men etter hvert ble de rikere artikulert med recesser og profiler. I England ble siksak-border (chevron) vanlige omkring 1100, og slike finnes også i mange norske kirker.
Søylene som dannet arkaderekker og flankerte åpninger ble avsluttet med kapiteler som overgangsledd til buene. De tidlige enkle terningkapitelene ble etter hvert omdannet til mer kompliserte foldekapiteler, og senere ble de rikere dekorert med skulptur. Utover i på 1100-tallet opptrådte nye former videreutviklet fra klassisk arkitektur.
Hvelv ble i tidlige romanske kirker bare brukt over apsider og som tønnehvelv over smale sideskip og kapeller, mens bredere midtskip fikk flate bjelkehimlinger. Omkring år 1100 lærte katedralbyggerne også å slå hvelv over større rom. I deler av Frankrike fortsatte man lenge å bruke tønnehvelv, mens videreutviklingen til krysshvelv først skjedde i Tyskland, i katedralen i Speyer. Et avgjørende teknisk nyvinning ble utviklet i England under byggingen av katedralen i Durham (se bildet), som fikk ribbekrysshvelv. Det innebar at murerne først for hver travé slo buer eller ribber på langs og tvers og diagonalt i kryss. Når ribbene var på plass, kunne mellomrommene fylles ut med murte hvelvkapper. Forskaling for ribbekrysshvelv var langt enklere og mer rasjonelt enn for massive hvelv.
Periodens kirker var relativt sparsomt dekorert, men steinskulptur forekom, og særlig rikt rundt portalene i kirkenes vestfront. Denne tendensen begynte i Spania omkring 1100 og spredte seg derfra til Syd-Frankrike og videre nordover. Profeter og helgener ble fremstilt i relieff i helfigur, etter hvert mer og mer løsrevet fra veggen til ren friskulptur. Romanske menneskefigurer var høyreiste, slanke og sterkt stiliserte.
Mot slutten av 1100-tallet opptrådte flere andre nye trekk som skulle bli videreutviklet i gotisk arkitektur gjennom de neste århundrene. Spissbuer fantes allerede i Cluny, hvelvribber i Durham, og strebebuer i flere franske kirker.
Skandinavia
Romanske stiltrekk preget de eldre steinkirkene i Skandinavia og fikk stor innflytelse også på stavkirkene.
Lund domkirke fra 1100-tallet ble et viktig forbilde for utbredelse av periodens stiltrekk. I Norge ble de relativt få romanske steinkirker reist etter at Nidaros ble en egen kirkeprovins (ca. 1153).[trenger referanse] Det er sannsynlig at en bygghytte med utenlandske håndverkere har kommet fra Speyer via Lund til Norge.[trenger referanse] En kan finne spesielle stiltrekk fra denne bygghytten i flere monumenter i Norge.
De fleste kirkene på Vestlandet og Trøndelag viser sterkest påvirkning fra engelsk kirkearkitektur (normannisk arkitektur). Med unntak av domkirkene, var de fleste enskipete.
Basilikaen var opprinnelig et romersk rettslokale og bygningstypen ble senere benyttet til kirkebygg.
Bygningene har tykke massive murer hogd i stein eller tegl.
Åpningene i veggene er relativt små og gjerne avtrappet slik at de viser murtykkelsen i veggen.
Bruk av tønnehvelv er også en av grunnene til de tykke veggene.[trenger referanse]
Den runde buen som dannes under hvelvene og som går igjen i portaler og vinduer er et av periodens viktigste arkitektoniske motiver.
Den halvsirkelformete buen er et hovedelement i denne perioden og deler av den blir også kalt rundbuestil.
Den runde buen går igjen både i plan, i konstruksjoner, i vinduer, i dører og til og med i noen av dekorasjonene.
Karakteristisk for romansk arkitektur er bruken av tårn. De kan være sylindriske, mangekantede eller terningformete med kjegle- eller pyramidetopp.
Et annet typisk trekk er at bygningene ofte kan være satt sammen av klart definerte geometriske volumer som kan minne om et byggeklossprinsipp.[trenger referanse]
En finner noen ganger rikt dekorerte halvsirkelformede tympanon med motiver fra dommedag, over kirkedørene.
Mange kapiteler og friser er dekorert med plantemotiver, menneskehoder med grimaser og av dyrefigurer.
Der er et fortellende bildespråk i vindusmalerier og apismosaikk.[trenger referanse]
Gjengivelsene er ofte ikke naturalistiske, men symbolske.[trenger referanse]
