Kirken ble bygget like ved Olavskilden som har vært kjent for sitt helsebringende vann. Kirken er derfor trolig viet til Olav den Hellige. Det ble gitt gaver fra de besøkende til bygging av kirken og senere til vedlikehold. Når gavene avtok på 1800-tallet tok beboerne på Grenskogen, som ble regnet som kirkens eiere, over vedlikeholdet.
Det var også en kirke her i middelalderen og på 1590-tallet skriver Jens Nilssøn at kirken som ligger langt fra bygden, borte i en ville skog, var ødelagt og forfallen og at klokker og pyntegjenstander var fjernet for lenge siden. Sogneprest Bernhoft skriver i 1745 at den har ligget øde siden den Sorte Død i 1350 (svartedauden) og til kirken ble ferdig i 1655. Kirken kan ha vært ferdig allerede 1663, for presten skal ha holdt messe i kirken allerede da. Årstallet for bygging av kirken kan ikke fastlegges eksakt, men med støtte i sogneprest Bernhofts opplysninger fra 1745 kan den bli satt til ca. 1660. Skriftlige opplysninger om kirken er mangelfulle fordi den var en gavekirke uten faste tiendeinntekter og kapital.[2]
Mens middelalderkirken hadde flere messedager årlig, fikk den nye kirken bare én til å begynne med, men snart ble antallet øket til to, en i julehelgen og en ved St. Hans-tider. I 1800-årene ble det først 4 og senere 6 messer i året, slik det er nå. Det er ikke klart om kirken noen gang har hatt egen prest og prestegård.
Kirken har 125 sitteplasser og er bygget av laftet tømmer som en liten korskirke. Koret opptar østre korsarm og har samme bredde som vestre arm, ca. 6 m. Det er ca. 3,5 m langt, mens vestre arm er ca. 5 m lang. Tverrarmene er lavere og smalere, ca. 4 m brede og ca. 3 m lange, alle mål tatt utvendig. Kirken ble noe forandret i 1870-årene. En restaurering 1947-48 tok sikte på å føre kirken tilbake til sitt tidligere utseende.[2]
Tømmerveggene består av rundtømmer som er teljet (hogget) plane inn mot kirkerommet. Veggene er utvendig kledd med profilert tømmermannskledning som er tjærebredd.
Vestportalen er opprinnelig og har vannrett overligger og er 205 cm høy og 89 cm bred. Veggsvillen danner terskel. Døren er 213 cm høy og 97 cm bred og er laget av 3 sammenpløyde, 4 cm tykke planker, som er holdt sammen med åker. Den opprinnelige, tjærebredde utsiden er kledd med profilert panel i fiskebensmønster. Panelet er festet med jernnagler med store hoder som danner mønster. Korets sydportal er utført på samme måte som vestportalen, ca. 145 cm høy og ca. 70 cm bred. Foran skipets vestportal står et åpent bislag. Koret har to østvinduer, mens de øvrige armer har ett vindu mot nord og syd, et i hver arm var nok det opprinnelig. Det var blyinnfattede ruter i de to rammer, som var ca. 47 cm brede og ca. 69 cm høye.[1][2]
Vestgavlens møne har smijernsornament-spir med årstallet 1672 og initialene SHS. Korets øst-gavl har lignende spir med årstallet 1688 og initialene TGSS. Hjelmen bærer et spir med kule, utsmidde ornamenter med årstallet 1672 og initialene NNG (Niels Nielsen Griis). Dørringen (diameter 11 cm) på vestdøren har dyrehode i bronse, med gravert 1-6-81 og gravert «Dene ring hafver ieg AOS Lofve til Vatenos kierckihs». Dørringen (diameter 9 cm) på korets dør har også et dyrehode i bronse, av samme type som ringen i Eggedal kirke.[2]
Innvendig ble det forandret mye i 1875, men det fikk igjen sitt opprinnelige utseende og plassering ved restaureringen 1947-48, restaureringen var ledet av Finn Krafft. Prekestolen, som var flyttet til nordsiden, ble igjen satt opp på sydsiden. Korskillet, som var demontert, ble gjenreist, og benkene, som var fornyet, fikk vanger tilsvarende gamle vanger som ble funnet på en gård i bygden. Veggene, som var overmalt, bortsett fra de øvre omfar, ble avdekket, likeledes fikk altertavle, døpefont og prekestol de gamle farvene tilbake.[2]
Altertavlens billedhuggerarbeid fra 1665 antatt skåret av Christopher Ridder, er med Moses til venstre og Aron til høyre. I storfeltet relieff av Jesu dåp. Over midtfeltet står en utskåret oppstanden Kristus med korsfane i venstre hånd. På hver side av storfeltet vinger med store ovale medaljonger og ytterst på hver side en englefigur. Staffering fra 1679. I venstre vinge speilmonogram NG (Niels Griis) og i høyre vinge årstall 1679. På predellaen Jesu monogram. Midt på arkitraven er slått fast et lite, rundt sølvskilt med gravert innskrift: «Gud er min thilfluct Maren Pouels Datter L. S. 1677». (Giveren var antagelig fra Laag i Lyngdal). Alter, fyllinger i profilert ramverk, to på fremsiden, én på hver kortside. Profilene tilsvarer profilene i korskillet. Skinntrukken kneleskammel, antagelig fra 1800-årene. Alterring fra 1875, med skinntrukket knefall.[2]
Prekestol, snekker- og billedhuggerarbeid, antagelig samtidig med altertavlen. Stafferingen er antagelig fra 1796, idet dette årstall står malt på lesepulten, «TPS paa Bringe Eie fra Flesberg 17 96». Prekestolhimling er også snekker- og billedhuggerarbeid. Døpefont er åtte kantet snekkerarbeid fra 1600-tallet (høyde 88 cm, diameter 59 cm). På fire av skålens sider er det malt «Anno — 1685 — NE — MIDS».[2]
Relikvieskrin fra ca. 1250, laget av furu, kledd med forgyltekobberplater som er drevne og siselerte. Formet som hus med sadeltak, mønekammen har gjennombrutt ranke, gavlene har dragehoder med åpen kjeft og stor tunge med siselert ranke (høyde 46 cm, lengde 52 cm, bredde 12 cm). Det er blitt sagt at relikvieskrinet kom fra den gamle kirken og sto på alteret i kirken så sent som i 1745 men 3 år senere ble det sendt til København. Nå mener man at skrinnet ikke kom fra Vatnås kirke, men at arkeologen Ingvald Undset har forvekslet gjenstander i sitt katalogiseringsarbeide med norske oldsaker i utenlandske museer. Skrinet befinner seg i dag i Nationalmuseets middelaldersamling i København, men en kopi er blitt laget og den står på alteret i Vatnås kirke.[2][3]
Krusifiks, hvor korset mangler, antagelig første del av 1300-årene og som man tror er fra den gamle kirken (høyde 83 cm, bredde 83 cm). Det er også et maleri på lerret av korsfestelsen. Lysekrone i smijern med (diameter ca. 40 cm) og lysarm ved prekestolen også i smijern, S-form, med graverte bladmotiver (lengde 70 cm), påmalt tekst «OAS IAD 1694».[2]
Det er to kirkeklokker, den ene er middelaldersk (diameter 29,5 cm, høyde ca. 28 cm). Den andre (diameter 59 cm, høyde ca. 49 cm) har innskriften «Her Niels Niels Griis Dietrich Kessler Anno 1687 Gos mich». I klokketauene henger to Olavsspenninger av vridd jern.[2]
Sankthans-andakten i Vatnås kirke er populær og ofte møter mange hundre frem selv om kirken kun har 125 sitteplasser. Da er det også fullt av folk på kirkebakken. Kirken benyttes også til konfirmasjon og er et populært sted å ha bryllup.
Sagn om Olavskilden og Vatnås kirke
Den gang Olav den hellige dro rundt i landet for å innføre den kristne tro, kom han også til Sigdal. Da han hadde kristnet folket i dalen, gikk han på jakt med noen av følget sitt. På turen gikk kongen og hans menn seg rent vill. Langt om lenge kom kongen inn i en trang dal, da var han både tørst og sliten. Han steg av hesten og gjorde det løfte at dersom han fant vann her, så ville han bygge en kirke på stedet. Ikke før hadde han sagt det, så rant det en kilde ut av bergveggen. Kongen og hans menn ble inderlig glade alle sammen og drakk av hjertens lyst. Kong Olav gjentok løftet og ville ri videre, men i det samme fikk han øye på en tiur. Han hadde alt spent bogen, men i det samme fikk han se en liten kirke av pure gullet. Nå sa kongen at de skulle reise en kirke akkurat på dette stedet, og kalle den Vatnås kirke. I fjellet ved kilden kan man den dag i dag se merker etter hesten til Hellig Olav.[4]
Bilder
Kirken sett fra veien.
Foto: Helge Høifødt
Kirken sett fra porten.
Foto: Helge Høifødt
Vatnås kirke med kirkegården.
Foto: Helge Høifødt
Prekestolen.
Foto: Helge Høifødt
Krusifiks fra ca. 1250 (Løiten) eller tidlig 1300-tall (Christie).
Foto: Helge Høifødt
Døpefonten fra 1685.
Foto: Helge Høifødt
Alteret med altertavlen fra 1665, skåret av Christopher Ridder.
