PROFILBARU.COM

Vaktler
	Harlekinvaktel (C. delegorguei)
	Nomenklatur
	Coturnix; Garsault, 1764
	Populærnavn
	(vaktler)
	Klassifikasjon
Rike	dyr
Rekke	ryggstrengdyr
Klasse	fugler
Orden	hønsefugler
Familie	fasanfamilien
Tribus	Coturnicini
	Økologi
Antall arter:	6
Habitat:	terrestrisk, åpent terreng
Utbredelse:	Eurasia, Afrika, Oseania
	Inndelt i
	se inndeling!;

Vaktler (Coturnix) er ei slekt med hønsefugler i fasanfamilien. Slekten består som seks arter, hvorav én er utdødd.

Biologi

Vaktler er små fugler som høres oftere enn de sees. Stjerten er kort og dekkes av de uvanlig lange vingene. De har ikke spore. Vaktler lever parvis eller i små grupper på åpen grasmark og lignende områder. De vagler seg ikke i trær om natta. Arter som lever i tempererte områder, trekker til tropiske strøk om vinteren, og vaktlene er de eneste egentlige trekkfuglene blant hønsefuglene. De fem nålevende artene er utbredt i Eurasia, Afrika og Australia. En sjette art fantes på New Zealand, men døde ut på 1800-tallet.

Taksonomi

Mange hønsefugler som ikke regnes til slekta Coturnix, kalles også vaktler. Det gjelder for eksempel asiablåvaktel (Excalfactoria chinensis), sumpvaktel (Synoicus ypsilophorus) og buskvaktel (Perdicula asiatica) i fasanfamilien, samt alle artene i familien tannvaktler (Odontophoridae). Springvaktlene (Turnicidae) er derimot ikke hønsefugler.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[1] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).^[2]^[3]^[4]

Treliste

Galliformes, hønsefugler
- Phasianoidea, fasanfugler
  - Phasianidae, fasanfamilien
    - Pavoninae
      - Coturnicini, (9 slekter, 54 arter)
        Tetraogallus, kongehøns (5 arter)
        
        Ammoperdix, (2 arter)
        
        Synoicus, (4 arter)
        
        Margaroperdix, (monotypisk)
        
        Coturnix, vaktler (6 arter)
        C. coturnix, vanlig vaktel
        
        C. japonica, engvaktel (monotypisk)
        
        C. delegorguei, harlekinvaktel
        
        C. coromandelica, regnvaktel (monotypisk)
        
        C. pectoralis, gressvaktel (monotypisk)
        
        †C. novaezelandiae, maorivaktel (monotypisk, utdødd cirka 1875)
        
        Alectoris, steinhøns (7 arter)
        
        Perdicula, (4 arter)
        
        Ophrysia, (monotypisk)
        
        Pternistis, frankoliner (24 arter)

Utdødde arter

På øyene i Makaronesia levde det flere endemiske vaktelarter som ikke kunne fly. Disse fuglene døde imidlertid ut i sen kvartær. Følgende arter har blitt vitenskapelig beskrevet:^[5]

C. gomerae, var utbredt på Hierro, La Palma, Tenerife og Fuerteventura
C. alabrevis, var utbredt på Porto Santo
C. centensis, var utbredt på Kapp Verde
C. lignorum, var utbredt på Madeira

Referanser

^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
^ Rando, J.C. m.fl. (2020). «Unforeseen diversity of quails (Galliformes: Phasianidae: Coturnix) in oceanic islands provided by the fossil record of Macaronesia». Zoological Journal of the Linnean Society. 188 (4): 1296–1317. ISSN 1096-3642. doi:10.1093/zoolinnean/zlz107.