«Der Abend» (1820) av Caspar David FriedrichSkumring over Lake Crescent i WashingtonCambridge i skumring. Neon- og gatelys er en del av den moderne opplevelsen av skumring.Skumring i Sheung Shui i Kina.Skumring i Midtvesten i USA, med Venus som en strålende aftenstjerne og månen
Tussmørke er tiden før soloppgang, som kalles demring, og tiden etter solnedgang, som kalles skumring. Ordet tussmørke brukes særlig om skumring. Sollysspredt og reflektert i jordas øvre atmosfære lyser opp den lavere atmosfæren, og jordas overflate er hverken fullstendig opplyst eller helt mørk.[1] På norsk sier vi ofte skyming eller skumring om kveldsmørket og dagning, gryning eller grålysing om daggryet.
På grunn av den uvanlige, romantiske kvaliteten på lyset ute denne tiden, har tussmørket lenge vært populær blant fotografer og malere, som omtaler den som «den blå timen», etter det franske uttrykket l'heure bleue.
Halvmørket skaper en særegen, trolsk stemning, men i ny tid har tussmørket, i stedet for å være tiden da man synes man ser tusser, blitt tiden da det tennes elektrisk lys overalt. I norsk tradisjon er «å holde skyming» det å sitte og hvile innomhus uten tente lys, før det blir så mørkt at man må tenne lys for å få gangsyn.
Definisjoner
Fra et vitenskapelig perspektiv er tussmørke definert etter solsenterets posisjon i forhold til horisonten.
Det er tre etablerte og allment godtatte underkategorier av tussmørke: borgerlig eller alminnelig tussmørke (lysest), nautisk tussmørke og astronomisk tussmørke (mørkest).
For disse definisjonene er det brukt en ideell horisont, 90° fra senit. Solhøydene under horisonten er sanne geometriske høyder, dvs. at det ikke tas høyde for lysbrytning i atmosfæren og andre små faktorer som påvirker solas observerte posisjon.
Dette begynner om morgenen når solsenteret er mindre enn 6° under horisonten, og slutter ved soloppgang. Alminnelig tussmørke om kvelden begynner ved solnedgang og slutter når solsenteret er mer enn 6° under horisonten.
De sterkeste stjernene kommer til syne under alminnelig tussmørke, i tillegg til planeter som Venus, som er kjent som Morgenstjernen og/eller Aftenstjernen. I alminnelig tussmørke er det som regel nok lys ute til at man ikke trenger kunstig lys for å gjøre noe utomhus.
Dette begrepet blir noen ganger brukt i lover, som f.eks. når bilførere må slå på lysene (hvis man kan kjøre uten lys om dagen), eller (i USA) om et innbrudd skal regnes som et innbrudd begått om natten, som gir strengere straff i noen jurisdiksjoner. En fast periode (vanligvis 30 minutter etter solnedgang eller før soloppgang) brukes vanligvis i slike lover, i stedet for hvor mange grader under horisonten sola er.
Alminnelig tussmørke kan også beskrives som grensen der lyset ute er tilstrekkelig, under gode værforhold, for at man kan se ting rundt seg tydelig.[1] Ved begynnelsen av alminnelig demring, eller slutten av alminnelig skumring, er horisonten tydelig, og de sterkeste stjernene er synlige under gode atmosfæriske forhold.
I Almanakk for Norge er det med en tussmørketabell for hele Norge. Denne tabellen viser hvor mange minutter det alminnelige tussmørket varer. Tallene er oppgitt for hver tiende dag i året og for hver hele breddegrad.
Nautisk tussmørke
Dette er definert som tiden når solsenteret er mer enn 6°, men mindre enn 12° under horisonten. I denne perioden kan sjømenn foreta pålitelige observasjoner av velkjente stjerner, og bruke en synlig horisont som referanse. Slutten av nautisk skumring, eller begynnelsen av nautisk demring, er også tiden da det svake lyset i nærheten av solnedgangs- eller soloppgangspunktet på horisonten er meget vanskelig, om ikke umulig, å merke. Under gode atmosfæriske forhold, og uten annen belysning, kan man da se generelle omriss av ting på bakken, men detaljerte utendørsaktiviteter er ikke mulig, og horisonten er utydelig.[1] Definisjonen av nautisk tussmørke blir også brukt i militære operasjoner.
Astronomisk tussmørke
Dette er definert som tiden når solsenteret er mer enn 12°, men mindre enn 18° under horisonten, og da bidrar ikke sola med naturlig lys.[1]
De fleste tilfeldige observatører vil regne himmelen som helt mørk allerede når astronomisk tussmørke akkurat begynner om kvelden eller akkurat slutter om morgenen, og astronomer kan enkelt observere lyskilder som stjerner, men svake, diffuse legemer som stjernetåker og galakser kan bare observeres tydelig når det er mørkere enn astronomisk tussmørke. I teorien vil de svakeste stjernene som kan ses med det blotte øye – de av 6. størrelsesorden – komme til syne om kvelden når sola er mer enn 18° under horisonten, og forsvinne når sola kommer nærmere horisonten enn 18° om morgenen. Lysforurensning, hovedsakelig i større byer, kan imidlertid føre til at man ikke engang kan se stjerner av størrelsesorden 4, samme hvor langt under horisonten sola er.[3]
Varighet
Lappland i Finland ved midnatt i juli.Varigheten av tussmørket avhenger av breddegraden og tiden på året. Legg merke til at også når det er midnattssol, vil det vises som kontinuerlig tussmørke i diagrammet.
Lengden av tussmørket påvirkes kraftig av observatørens breddegrad. I Arktis og Antarktis kan tussmørket (om noe i det hele tatt) vare mange timer. Det er ikke tussmørke på polene innen en måned på hver side av vintersolverv.
På polene krysser sola horisonten bare (omtrent, pga. lysbrytning) ved jevndøgnene; resten av tiden befinner den seg over eller under horisonten. På Nordpolen går sola opp ved vårjevndøgn; på Sydpolen går den ned ved vårjevndøgn.
På polene varer alminnelig tussmørke ca. 13 dager, nautisk tussmørke ca. 17 dager og astronomisk tussmørke ca. 20 dager. På ekvator kan det alminnelige tussmørket vare så kort som 20 minutter, og fra sola går ned til den astronomiske skumringen slutter, kan det gå så lite som 1 time og 8 minutter. Dette er fordi at på lave breddegrader er solas tilsynelatende bevegelse tilnærmet vinkelrett på observatørens horisont. Derfor vil et sted som ligger på ekvator passere gjennom de forskjellige typene av tussmørke raskt.[1] Etter hvert som man kommer nærmere en av polene, beveger sola seg mot horisonten i en mindre vinkel. Observatørens posisjon vil passere gjennom typene av tussmørke langsommere.
På tempererte breddegrader er tussmørket kortest på eller nært begge jevndøgnene, litt lengre i tiden rundt vintersolverv, og mye lengre i tiden rundt sommersolverv.[1]
Innenfor polarsirklene er det midnattssol om sommeren. På høye breddegrader utenfor polarsirklene er det ikke midnattssol, men tussmørket kan vare fra sola går ned til den står opp igjen. Over omtrent 60,5° N eller S (omtrent Bergen) har man alminnelig skumring hele natten midtsommers, mens man over 54,5° N eller S (omtrent København og Moskva) har nautisk skumring hele natten om sommeren. Astronomisk tussmørke varer hele natten i flere uker om sommeren så langt fra polene som 48,5° N eller S (omtrent London, Frankfurt am Main og Punta Arenas,
De nettene når sola ved midnatt står mindre enn 18° under horisonten, heter lyse netter. Da varer tussmørket hele natten. I Oslo varer de lyse nettene fra 21. april til 21. august, i Trondheim fra 13. april til 31. august og i Tromsø fra 26. mars til 18. september. Sørgrensen for de lyse nettene er 49° N.
På andre planeter
Tussmørket på Mars varer lenger enn på jorda, opptil 2 timer før soloppgang eller etter solnedgang. Støv høyt i atmosfæren sprer lys til nattsiden av planeten. Lignende tussmørketilfeller kan forekomme på jorda etter store vulkanutbrudd.[4]
Skyminga og morgengryet har vært viktige symboler i mange kulturer. De har blitt gitt skikkelser som guder og har inspirert mange kunstnere. Overgangen mellom lys og mørke er et vanlig litterært og retorisk virkemiddel der lys står for noe man ønsker og mørket for noe man ikke ønsker.
Etymologi
Ordet «tussmørke» har sammenheng med norrøntþurs, þuss som betyr tuss, tusse (jf. tusser og troll) eller tvi-, jf eng. twilight, som her betyr mellom (ordet kvist i morgenkvist har samme opphavet).
Religion
I flere kulturer merker skyminga enden av en dag og begynnelsen av en annen. Således begynner den jødiske sabbaten like før sola går ned fredagskvelden og ender når det har blitt mørkt neste dag (tradisjonelt når man kan se tre stjerner på himmelen). Muslimene begynner ramadanfasten sin fra det tidspunktet om morgenen når det er mulig å skille en hvit tråd fra en svart – det skal tilsvare tidspunktet når den astronomiske skumringen begynner. De ber også daglige bønner ved gryning (fajr) og skyming (maghrib).
Innen den gamle religionen mithraisme var Cautes og Cautopatestvillinger og fakkelbærere som blant annet stod for overgangen mellom lys og mørke. I vediskhinduisme var Usjas gudinne for morgengryet og Dåsjas for skymingen; i dagens hinduisme er Dåsjas erstattet av Sandhya, som er det personifiserte tussmørket.
.jpg)
