Stilleben malt av Ernst Czernotzky (1869-1939) - DorotheumStilleben av maler Pieter Claesz (1597–1660), 1623Tromp-l'oeil stilleben malt av Samuel van HoogstratenStilleben malt av Anne Vallayer-Coster
Stilleben (fra tyskStill-leben: «stille liv», fransk: Nature Morte «død natur») er et kunstverk som gjengir objekter i ro, ofte som oppstillinger av hverdagslige gjenstander som enten er fra naturen (blomster, frukt o.l.) eller menneskelaget; vaser, glass, mat osv. Genren er i slekt med dekorasjonsmaleriet og har vært dyrket siden oldtiden.
De gamle egyptiske gravmaleriene av mat og bruksgjenstander kan ha hatt sammenheng med den dødes behov i neste eksistens, mens veggmotiver på fresker fra Pompeii klart er dekorative. I det gamle Hellas finnes en legende om Zeuxis og Parrhasius som forteller om at man på den tid satte pris på kunstnerisk dyktighet.
Stilleben som teknisk ferdighet ble tatt vare på gjennom middelalderen og den tidlige renessansen ved at kunstnerne la mye arbeide i plassering og utforming av slike detaljer, selv om motivene var religiøse eller andre. Spesielt gjorde denne tendensen seg gjeldende nordover i Europa. I Nederland ble uttrykket Stilleven brukt første gang i 1650. Senere kunstnere utviklet stilen til nær fullkommenhet når det gjaldt å være naturtro. Her kan bare nevnes noen få, som Jan van Huysum (blomster), Jan van Eyck (religiøs ikonografi), Abraham van Beyeren (fisk) og i Frankrike: Jean-Baptiste Oudry og fra 1800-tallet Jean-Baptiste Chardin som regnes for en av de beste.
Dette hadde sammenheng med at den reformerte kirken i Nederland var mot den ellers vanlige religiøse kunsten, mens bedrestilte borgere ville ha noe på veggene sine.
Spesielt populære motiver var oppstillinger med overdådige bankettkuverter med fint servise og bestikk, dekket med lekre retter - og gjerne med symboler på død og elendighet som et kranium, et timeglass eller et nesten nedbrent lys kunne gi en påminnelse om forgjengelighet - og gi et alibi i forhold til religiøse krav. Ser man nærmere på bildene, ser man ofte at frukten er mere enn moden, og der er både mark og fluer til stede. Bildene ble fort populære i Flandern, Spania, Frankrike og etterhvert også Italia.
Den franske adelen ville heller ha bilder uten innebygd moral. Rokokkotiden førte med seg at stilen også fikk en avlegger i trompe l'oeil.
Kunstakademiene
Kunstakademiene som vokste fram, ga formell skolering i malekunst. Der lærte man om genrenes rangordning (hierarki) og la vekt på at det var temaets tyngde som ga kunsten verdi. Stilleben var i bunnen av denne verdiskalaen, mens historiske og religiøse motiver var øverst. Først da akademikunsten selv var blitt historie, kom stillebenet til verdighet igjen. Både impresjonister og postimpresjonister var mere opptatt av billedflaten og det som skulle være på den, enn av hva som var modell til den. Henri Fantin-Latour er kjent nesten bare for sine stilleben. van Gogh s Solsikker er gode eksempler på stilleben, mens Paul Cézannes geometriske behandling av billedflaten pekte mot nye tolkninger av hva stilleben kunne være.
Videreføringen fra Cézanne finnes i arbeidene til de fleste store kunstnerne omkring 1900 – 1920.
Både Picasso, Georges Braque og Juan Gris malte stilleben, ofte med musikkinstrumenter. En videreføring kalles Syntetisk kubisme og dreide seg om collage.
I USA var kunstnere fri fra akademiske restriksjoner og det ble malt og solgt mange stillebener fra midten av 1700-tallet og utover. Tradisjonen var spesielt sterk i Philadelphia, hvor den holdt seg til utover begynnelsen av 1900-tallet.
