Kampene sto rundt de to landingsonene med kodenavn «X-Ray» og «Albany» i dagene 14.–18. november 1965 nordvest for Plei Me i det sentrale høylandet i Sør-Vietnam, rundt 55 km sørvest for Pleiku. Slaget har navn etter Drang-elven som går gjennom dalen nordvest for Plei Me, hvor kampene sto.
Bakgrunn
Utover 1965 hadde FNL og de nordvietnamesiske styrkene sikret seg kontroll over det meste av det sentrale høylandet nordøst for Saigon, og bygget opp sterke militære strukturer som truet den sørvietnamesiske hovedstaden. Disse styrkene var vel kjent i området etter krigen mot franskmennene i Den første indokinesiske krig ti år tidligere, hvor de blant annet vant det viktige slaget i Mang Yang-passet i 1954. Det var få veier inn i området som var gode nok, for en motoffensiv fra amerikanerne, og dette gjorde området ganske godt sikret mot angrep fra de bakkebaserte styrkene i de sørvietnamesiske styrkene. Den nordvietnamesiske militære oppbyggingen i området, gjorde disse styrkene i stadig større grad i stand til å utføre større militære operasjoner i Sør-Vietnam og truet med å dele Sør-Vietnam i to.
Den amerikanske øverstkommanderende William Westmoreland så at eneste mulighet på å møte denne trusselen var å teste ut den nye doktrinen om luftmobilitet, hvor infanteristyrker på bataljonsstørrelse ble transportert til slagmarken ved hjelp av helikoptre.
Kampene
Amerikanske soldater under slaget
OberstløytnantHal Moore fikk oppdraget med å utforske den militære oppbyggingen i dalen. I forveien hadde en liten gruppe blitt angrepet av nordvietnamesiske styrker i området, og Moores oppdrag var å fjerne denne trusselen. Den var anslått til å utgjøre rundt 50 mann, men dette viste seg å være en stor feilberegning, da tilfangetatte spanere avslørte at det befant seg en hel nordvietnamesisk divisjon i området, rundt 4 000 mann under kommando av generalNguyen Huu An.
Innledningen av kampene gikk etter planen, da den første bølgen av helikoptre kom fram og tilbake uten å møte motstand. Den første motstanden kom da Moore og deler av B-kompaniet skulle sendes inn, og den nordvietnamesiske styrken var mange ganger sterkere enn de amerikanske styrkene som var på plass. En tropp i denne styrken ble avskåret i to dager, og da denne ble gjenforenet med de resterende amerikanske styrken, var 9 drepte og 13 sårede av en styrke på 29 mann.
Resten av den amerikanske styrken klarte å holde landingssonen åpen slik at flyforbindelsen kunne opprettholdes.
Den nordvietnamesiske strategien var å ligge så nær de amerikanske styrkene at disse ikke kunne bruke sitt artilleri eller flystøtte uten å true sine egne styrker. Denne taktikken gjorde også at nordvietnameserne kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet på bakken.
De nordvietnamesiske styrkene trakk seg unna da amerikanske forsterkninger ankom 18. november, men amerikanerne hadde ikke lyktes i å drive dem ut av de posisjonene som truet hele Sør-Vietnam, men den umiddelbare trusselen om å dele Sør-Vietnam i to var avverget.
En rekke amerikanere ble dekorert for sin innsats under slaget, blant annet ble majorBruce P. Crandall tildelt Medal of Honor for sin innsats, da han fløy til sammen 22 oppdrag i et ubevæpnet helikopter inn i fiendens ild for å hente ammunisjon og forsyninger og evakuere de sårede amerikanske soldatene.
