Den geografiske plasseringen gjorde området viktig forsyningsmessig for Nord-Vietnam[3] da den lå i nærheten av Ho Chi Minh-stien og den demilitariserte sonen, og ble derfor viktig både militært og prestisjemessig for USA og Sør-Vietnam.[3]
USA og Sør-Vietnam fryktet at hele det nordlige Sør-Vietnam ville bli truet dersom Khe Sanh falt,[3] herunder den gamle keiserhovedstaden Huế som ble delvis tatt under slaget om Huế i den samtidige Tết-offensiven, samtidig som en tilbaketrekning fra Khe Sanh ville virke ødeleggende for kampmoralen.
Det ble derfor en viktig symbolsak for den amerikanske øverstkommanderende i Vietnam, general William Westmoreland å holde stillingen ved Khe Sanh, også under den etterfølgende og samtidige Tết-offensiven.
Basen
Kart over Khe Sanh Combat Base
Garnisonen i Khe Sanh ble anlagt i juli 1962[3] og i september samme år var en avdeling fra Sør-Vietnams hær stasjonert i basen, og det ble anlagt en rullebane på knappe 400 meter. I april 1964 flyttet den første enheten fra det amerikanske marineinfanteriet inn i basen, og i de følgende to årene ble basen videreutviklet. Blant annet ble basen forsterket med artilleri og rullebanen ble utvidet til 1 200 meter. Denne manglet imidlertid fast dekke slik at den var ubrukelig i regnperioder, særlig om våren.
Rullebanen ble derfor etter hvert utbedret med aluminiumsgitter, slike at rullebanen kunne ta imot større fly, som C-130 Hercules. Basen strakte seg etter hvert over et område på 1,8 kilometer på et lateritt-platå.
Utover i 1967 var styrken i Khe Sanh-basen stadig i kamper med nordvietnamesiske styrker om høydedragene rundt området, og 155 amerikanske soldater falt i denne perioden.
Slaget
Bilde tatt under slaget av den amerikanske kapteinen Moyars Shore IIIEn avgjørende faktor for den amerikanske seieren i slaget ved Khe Sanh var at de greide å holde forsyningslinjene åpne
Amerikanerne undervurderte sommeren 1967 det som viste seg å være en nordvietnamesisk opptrapping, men etterretningsrapportene utover høsten og vinteren tilsa en større styrkeoppbygging. Amerikanerne svarte da med å tilføre området flere soldater fra United States Marine Corps.
Slaget artet seg som et forsøk på en beleiring tilsvarende som ved Dien Bien Phu, men denne ble aldri helt vellykket siden amerikanerne lyktes å bringe forsyninger inn i basen under hele slaget. Slaget ble innledet rett etter midnatt 21. januar 1968, da høyde 861 rett nord for basen ble beskutt med bombekastere. Basen ble i løpet av de 77 dagene slaget varte konstant angrepet av nordvietnamesiske bakkestyrker og beskutt av tungt artilleri. Under beleiringen ble det også umulig for amerikanerne å opprettholde aksjonene mot den militære infiltreringen av området fra nord.[3]
Som en støtte for de amerikanske bakkestyrkene, startet US Air Force operasjon Niagara, en massiv bombing av de nordvietnamesiske stillingene. Dette gjorde både forsyningssituasjonen og den generelle situasjonen for bakkestyrkene noe enklere. Den 1. april startet amerikanerne operasjon Pegasus med sikte på nå fram til Khe Sanh langs bakken. De framrykkende amerikanske styrkene møtte liten motstand da de utkjørte nordvietnamesiske bakkestyrkene trakk seg tilbake. Basen fikk gjenopprettet kontakten med omverdenen da amerikanske styrker ankom basen 8. april kl 08:00[7] og veien inn til basen ble erklært åpen 11. april og operasjon Pegasus ble offisielt avsluttet 15. april.
Resultat
Den nordvietnamesiske strategien under Võ Nguyên Giáps ledelse tok sikte på å gjenta suksessen fra slaget ved Dien Bien Phu mot Frankrike i 1954, men forholdene var ikke sammenlignbare. Blant annet hadde de amerikanske styrkene langt bedre forsyningslinjer, amerikanerne holdt høydene omkring og det amerikanske artilleriet var effektivt.[3]
General Westmoreland forlot Vietnam 6. juli samme år, og hans etterfølger, general Creighton Abrams besluttet å legge ned basen. Den offisielle begrunnelsen for dette var at dette området nå ikke lenger var så viktig, etter at Nord-Vietnam hadde endret sin militære taktikk og etablert andre infiltrasjonsruter. Videre hadde det amerikanske marineinfanteriet tilstrekkelige ressurser til å være så mobile at de ikke lenger trengte slike faste installasjoner.[8]
Politisk betydning av slaget
Amerikanske bunkere av sandsekker i Khe Sanh-basen, og med brennende drivstoff i bakgrunnen
Slaget fikk i sin samtid en meget stor medieoppmerksomhet, blant annet på grunn av den etterfølgende Tết-offensiven, som for alvor brakte Vietnamkrigen inn i den amerikanske hverdagen og var med på å forme både den amerikanske, men også europeiske oppfatningen av krigen i Vietnam. Slaget ved Khe Sanh har derfor blitt et referansepunkt i amerikansk kultur, og ble eksempelvis nevnt av Barack Obama i hans innsettelsestale som president 20. januar. 2009.[9]
Selv om det militære resultatet, i hvert fall på kort sikt ble annerledes, har allikevel slaget blitt sammenlignet med Slaget ved Dien Bien Phu med hensyn til de langsiktige skadevirkningene det fikk for støtten til det amerikanske militære engasjementet i Vietnam.
Khe Sanh i populærkulturen
Det australske bandet Cold Chisel utgå låten Khe Sanh på sitt første album i 1978.
Bruce Springsteen har en referanse til slaget i sangen «Born in the U.S.A.», hvor jeg-skikkelsen i teksten skal ha hatt en bror som falt i slaget.
Karakteren Walter Sobchak, spilt av John Goodman i filmen Den store Lebowski, hvor slaget nevnes som et av flere slag under Vietnamkrigen som tok så mange unge liv.
I filmen Black Lagoon nevner karakteren Dutch slaget da han kommenterer en skyteepisode på en bar ved å si at «den fikk slaget ved Khe Sanh til å stå fram som en piknik» («...makes the Battle of Khe Sanh look like a picnic»).
^Andre, lavere tall for amerikanske tap (205 drept, 443 sårede, 2 savnet) inkluderer ikke tap knyttet til US Army eller Air Force, eller tap knyttet til Operasjon Pegasus. Prados, John; Stubbe, Ray (1991): Valley of Decision: The Siege of Khe Sanh. Annapolis MD: Naval Institute Press. ISBN 0395550033, side 454.
^Gordan L Rottman, Osprey Campaign 150: The Khe Sanh 1967-68, side 91
^Smedberg, Marco (2008). Vietnamkrigen: 1880–1980. Historiska Media. ISBN9185507881.
^Schulimson, Jack; Blaisol, Leonard; Smith, Charles R.; Dawson, David (1997). The U.S. Marines in Vietnam: 1968, the Decisive Year. Washington DC: History and Museums Division, United States Marine Corps, side 286 ISBN 0-16-049125-8.
^Dougan, Clark; Weiss, Stephen, et al.: Nineteen Sixty-Eight, side 54, Boston: Boston Publishing Company, 1983 ISBN 0939526069.
