Skarabider (Scarabaeidae) er en stor familie av biller som inneholder de største av alle biller, men også ganske små arter. De hører til overfamilien som også kalles skarabider (Scarabaeoidea). Scarabaeoidea er med sine over 30 000 arter på verdensbasis er en av de artsrikeste billegruppene på jorda. Mange av billene (i underfamiliene gjødselbiller (Aphodiinae) og gjødselgravere (Scarabaeinae)) lever av gjødsel, andre lever i død ved eller på planter. Noen arter i underfamiliene oldenborrer (Melolonthinae) og praktskarabider (Rutelinae) er brysomme skadedyr i jord- og hagebruk.
Utseende
Små til meget store (2–170 mm) biller, tettbygde med kraftige bein, antennene ender i en vifte. Mange er metallfargede, andre er svarte eller brune, noen er kraftig hårete og noen etterligner humler. Hodet er vanligvis noe flattrykt, ofte med uttrukket framkant, knøler eller lange horn. Fasettøynene er ganske små. Antennene ender i en klubbe bygd opp av blader som kan slås ut til en vifte, denne er gjerne mye større hos hannene enn hos hunnene. Brystksjoldet (pronotum) er bredere enn langt, ofte med knøler, pigger eller fremoverrettede horn. Dekkvingene er vanligvis korte og brede, med eller uten tydelige punktstriper. Beina er kraftige, framleggene (tibiae) har noen kraftige tenner på utsiden som billene gjerne bruker til å grave med. Mellom- og bakleggene ender i kraftige sporer som ofte er noe klolignende og gjør at billen kan hake seg fast i det den setter seg på. Hos en del gravende arter er forfoten blitt fullstendig bortredusert og beinet slutter med den kraftige leggen (tibia).
Larvene er såkalte scarabaeiforme larver, fete og hvite, mer eller mindre C-formede, med en kraftig hodekapsel, kraftige, men ikke spesielt store kjever og tre par korte, kraftige bein.
Levevis
Denne store familien er mangfoldig med tanke på levevis, selv om et flertall av artene spiser råtnende plantemateriale i en eller annen form. Mange arter lever av møkk, som de gjerne bruker sine kraftige bein til å grave ned. Andre, slik som oldenborrene, har larver som lever i jorden og spiser planterøtter. Larveutviklingen tar gjerne flere år, og disse billene kan gjøre betydelig skade om de er tallrike. De voksne billene spiser gjerne blader. Atter andre har larver som lever i død ved eller sagmugg, eller i stammen på levende planter.
Den hellige skarabé
Artene i slektene Scarabaeus og Kheper (ofte kalt pilletrillere på norsk) er store, kraftige biller med skovlformet hode og lange, kraftige bein der framføttene er helt bortredusert. De lever i Sør-Europa og Afrika. Disse billene er kjent for sin rulling av store møkk-kuler. Når billen finner en kuruke eller annen møkk, klemmer den en del av denne sammen til en ball som er noe større enn billen selv. Denne graves dypt ned og tjener som mat for larven. Ballen forsvares energisk mot konkurrerende biller, og harde kamper kan oppstå. Om grunnen der møkka ligger ikke egner seg for graving, kan billen rulle dem en ganske lang strekning. Den går da baklengs og skyver møkkballen med bakbeina. Antikkens egyptere la merke til denne billens energiske arbeid. I den gamle egyptiske mytologien mente man at solen var en slik ball, som hver dag ble rullet over himmelhvelvingen av en enorm skarabé, guden Kheper. Små skarabé-modeller ble skåret ut i mer eller mindre edle steinslag og brukt som amuletter, blant annet ble de ofte viklet inn i bandasjene rundt mumier, for eksempel på mumiens panne og bryst. Arten Scarabaeus sacer er kjent som den hellige skarabé, men egypternes opprinnelige modell kan like gjerne ha vært en av den metallskinnende artene i slekten Kheper.
En del tropiske medlemmer av denne familien er meget store og spektakulære biller, med lange horn og strålende metallfarger. De er derfor sterkt ettertraktet mellom samlere og kan oppnå høye priser i salg, dette har blitt en trussel for noen sjeldne arter. En del av artene (blant andre den store Dynastes satanas fra Bolivia) er derfor fredet eller pålagt eksportrestriksjoner.
Størst av alle er goliatbillen (Goliathus goliatus) fra Vest-Afrika. Denne brun- og hvitmønstrede billen kan veie opptil 100 gram på larvestadiet. Enkelte andre arter i samme slekten er nesten like store.
Herkulesbillen (Dynastes hercules) fra det nordlige Sør-Amerika blir gjerne regnet som verdens lengste bille, om man ikke regner med antennene. Hannene har ett langt, fremoverrettet horn på brystskjoldet (pronotum) og et horn midt oppe på hodet. Disse kan klemmes mot hverandre som en klype, og brukes i kamper mellom hannene om hunnene, som mangler horn og er betydelig mindre. Totallengden for denne billen kan komme opp i 17 centimeter.
Hannene av elefantbillen (Megasoma elephas) fra Mellom-Amerika er nesten like store som goliatbillen. Disse kjempebillene er dekket av et brungult bestøvningslag. Disse billene har lange og kraftige bein som ender i spisse sporer og klør, og er veldig vanskelige å få løs om det har satt seg et sted, da de også er svært sterke. Megasoma actaeon er like stor, muligens er hanner av denne arten de tyngste av alle biller.
Den østasiatiske arten Chalcosoma atlas ligner elefantbillen og er nesten like stor. Hornene hos denne arten er enda lengre og skarpere enn hos elefantbillen, den har i tillegg et horn midt på brystskjoldet. Denne arten er blankt svart. Chalcosoma chiron ligner, men er enda litt større.
Juvélbillene av slekten Chrysina utmerker seg ikke først og fremst ved sin størrelse, selv om mange av artene er større enn alle biller vi finner hos oss, men med sine fantastiske farger. Disse billene er fantastisk farget i briljant metallisk grønt eller gull, ofte med gule flekker. De er veldig ettertraktet blant samlere, noe som kan utgjøre en alvorlig trussel mot dem da mange av artene er fåtallige med en svært begrenset utbredelse. De lever i Sør- og Mellom-Amerika
Billene i underfamiliene oldenborrer og praktskarabider har larver som lever i jorden, og voksne biller som er planteetere. De fleste artene er forholdsvis fåtallige og gjør lite av seg, men noen tallrike arter kan gjøre betydelig skade i jord- og hagebruk, enten ved at larvene spiser røtter, eller ved at de voksne billene gnager på ulike slags nytte- eller prydplanter.
Det viktigste skadedyret i Europa er oldenborren (Melolontha melolontha). Denne 2 – 3 cm lange, brune billen med karakteristiske hvite trekanter på sidene av bakkroppen er utbredt over det meste av Europa. Det er særlig larvene som gjør skade, de voksne billene spiser ganske store mengder blader fra løvtrær, men sjelden så mye at det blir alvorlige skade av det. Larvene lever i ganger 20 – 40 cm nede i jorden, spiser røtter, og utviklingen tar 3-4 år. I tidligere tider kunne det av og til bli svært høye mengde av oldenborrelarver som førte til store avlingstap. Mange forskjellige tiltak ble prøvd for å bli kvitt dem, inkludert bannlysing av larvene i kirkene og "skuddpremier" til barn som samlet dem inni tusenvis. I dag er oldenborren ikke lenger noe problem fordi den har blitt bekjempet med kjemiske insektmidler, den er tvert i mot blitt sjelden i noen områder. I Norge finnes den svært like kastanjeoldenborren (Melolontha hippocastani) i Sør-Norge, men det blir aldri slike mengder av den at det blir noe problem.
Japanbillen (Popilia japonica) ligner oldenborren, men er litt mindre og mer metallglinsende. Som navnet tyder på stammer den opprinnelig fra Øst-Asia men den har blitt innført til store deler av verden der det er temperert klima. Her er hovedproblemet at de voksne billene gnager på en lang rekke forskjellige planter. Denne billen har skapt særlig store problemer i Nord-Amerika.
Gjødselbiller (Aphodius spp.) er en artsrik slekt av biller som lever i møkk. De er små til middelsstore (4 – 10 mm), avlange, mørkfargede, blanke biller. Man kan ofte finne dem tallrikt under kuruker. Det er funnet 34 arter i Norge, men flere av dem ser ut til å ha blitt veldig mye sjeldnere eller forsvunnet helt i de siste tiårene. Årsaken kan være driftsendringer i landbruket, eller også bruk av visse midler (avermektiner) mot innvollsormer hos husdyr. Disse midlene bekjemper parasittene effektivt, men de kan gjøre at møkka blir giftig for noen møkklevende insekter. Det har blitt forsket en del på sammenhengen mellom behandling med invollsmidler og tilbakegang i bestanden av møkklevende insekter, men resultatene er foreløpig noe tvetydige. Vanlige arter av gjødselbiller er den store, kraftige, svarte Aphodius fossor, den store, mørkt rødbrune Aphodius rufipes, den mellomstore Aphodius fimetarius som har røde dekkvinger og lyse forhjørnet på brystskjoldet, og den lille arten Aphodius prodromus, som har skittengule dekkvinger med svarte flekker.
Brun oldenborre (Serica brunnea) er middelsstor og matt rødbrun, med tydelige lengdestriper på dekkvingene. Den flyr på ettersommeren og kommer ofte tallrikt til lys. Larvene lever i jorden. Finnes i Sør-Norge, selv om den er ganske tallrik gjør den sjelden betydelig skade.
Kastanjeoldenborre (Melolontha hippocastani) ligner sterkt på vanlig oldenborre, men kan skilles fra denne på noen anatomiske detaljer. Denne store (20 – 30 mm), brune billen flyr i Sør-Norge på våren og forsommeren. De voksne billene kan man finne på forskjellige slags løvtrær, larvene lever av røtter i jorden, men er vanligvis for fåtallige til å gjøre noe særlig skade. Antennene ender i en fem-bladet vifte. Det er lett å skille kjønnene på at denne viften hos hannen er lengre enn resten av antennen, hos hunnen kortere.
Hageoldenborre (Phyllopherta horticola) er 8,5 – 11 mm lang, dermed en av de mindre artene. Dekkvingene er vakkert brune, brystskjoldet metallglinsende grønnlig. Av og til er hele billen noe metallglinsende. Arten er vanlig i hager, enger og andre vegetasjonsrike steder på våren og forsommeren. De voksne billene er særlig glade i kronblader og kan finnes på roser, epleblomster og lignende.
Neshornbillen (Oryctes nasicornis) er eneste nordeuropeiske representant for underfamilien hornbiller (Dynastinae), som omfatter noen av verdens største biller. Med sine 25 – 40 mm er den ikke den lengste av de norske billene, men likevel den tyngste. Billen er blankt nøttebrun på farge, høyt hvelvet og kraftig bygd. Hannen har et langt, krumt, bakoverrettet horn i pannen. Neshornbillens opprinnelige habitat var trolig gammel eikeskog, men i dag finnes den oftest i hauger av kompost og særlig sagmugg, derfor er den ofte vanlig nær sagbruk. Larvene bruker 2 – 3 år på utviklingen og når fullt utvokst en lengde på ca. 12 cm. De voksne billene er glade i søte safter. Neshornbillen er funnet over mye av Sør-Norge, men er bare vanlig på Sør-Østlandet.
Gullbasser (hårgullbasseCetonia aurata og maurgullbasseProtaetia metallica) er ganske store, metallglinsende biller som oftest treffes på åpne blomster, for eksempel skjermplanter og roser, der de spiser nektar. Kroppsformen er jevnbred og ryggen flat. Et spesielt trekk med gullbassene er at de kan folde ut flygevingene uten å åpne dekkvingene – de flyr derfor med lukkede dekkvinger. Larven til hårgullbasse Cetonia aurata utvikler seg i morknende stubber eller lignende, mens larven til maurgullbasse lever i maurtuer. Det er uvisst hvordan den store, tynnskinnede larven unngår å bli angrepet av maurene.
Eremitt (Osmoderma eremita) er en stor, brunsvart art som er sterkt knyttet til hule løvtrær, særlig eik, der larvene utvikler seg. Den blir 26–32 mm lang. Til stor overraskelse for insektforskere ble det funnet eremittbille i Tønsberg sommeren 2008. Den ble sist sett i Norge på 1800-tallet.
De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i sørlige del av Sverige, der det har blitt forsket en god del på arten. Den sjeldne arten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle (en naturtype som har vært dårlig ivaretatt såvel i Norge som andre europeiske land) og også at nye eiketrær går over i dette stadiet. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde. Den er fredet i Norge ved et hastevedtak om midlertidig vern[2], og det arbeides med en handlingsplan[3] for arten.
Humlebille (Trichius fasciatus) (også kalt båndtordivel) ligner en humle. Kroppen er tett hårete, og dekkvingene er gul- og svartstripete. Billen treffes oftest i åpne blomster som skjermplanter, mjødurt og roser, der de også parer seg. De flyr mye og flytter seg ofte fra blomst til blomst, men er ellers trege i bevegelsene. Larvene lever i råtten ved, ofte av bjørk. Billen er vanlig over hele Norge.
_w_3.jpg)
![[2]](https://web.archive.org/web/20061110122853/http://www.colostate.edu/Depts/Entomology/images/beetle.gif){kind=link}
![[3]](http://www.lam.mus.ca.us/research/entomology/coleoptera/scarabs/art9.jpg){kind=link}
