En nesten fem hundre år gammel mumie av ei femtenårig inka-jente funnet i ruiner ved vulkanen Llullaillaco i Andesfjellene i Salta-provinsen nordvest i Argentina. Dette og to barnelik ble oppdaget i 1999 i en høyde av 6700 m. Alle kroppene var usedvanlig godt bevart.En balsamert mumie fra Det gamle Egypt utstilt i Louvre i Paris.
Mumier er døde og mer eller mindre intakte menneske- eller dyrekropper der den naturlige forråtnelsesprosessen er blitt stanset som et resultat av fysikalske eller kjemiske omstendigheter. Denne prosessen kalles mumifisering.[1] For at et lik skal kunne bli til en mumie, må den naturlige bakterielle nedbrytningen stanses. Dette kan skje ved mangel på oksygen, eller ved uttørking, sterk kulde eller bruk av visse kjemikalier. Vanligvis blir også innvollene fjernet.
Arkeologisk er det noe vanskelig å definere mumier, ettersom man opprinnelig kun benyttet uttrykket om funn fra oldtidens Egypt. Etter at mumiebegrepet var innført, ble det etter hvert utvidet til å omfatte andre enkeltfunn, som for eksempel Paracas eller funn fra Thulekulturen. På den annen side har man ikke funnet det naturlig å benytte begrepet om visse andre funn, som Grauballemannen og Tollundmannen (begge myrlik), eller steinaldermannenÖtzi fra Alpene.[1]
Etymologi
Ordet mumie stammer fra det latinske ordet mumia, som igjen stammer fra det arabiske ordet for bitumen, mūmiyyah (مومية).[1] Dette ordet ble brukt på grunn av mumienes svarte hudfarge. Man trodde at bitumen ble brukt i egyptisk mumifiseringsritualer. Det arabiske ordet stammer fra det persiske ordet mūmiya som også betyr bitumen, og som er beslektet med ordet mūm som betyr voks.[2]Antikkens greske historikere hevdet at perserne noen ganger mumifiserte sine konger og adelige i voks, men slik praksis er aldri funnet i Egypt, og den svarte huden skyldes bruk av harpiks[3][4] som mørkner med tiden.[1]
Ordet er påvist i skandinaviske språk alt på 1500-tallet, for det meste i medisinsk sammenheng.[5]
Typer mumier
Gammelegyptiske hundemumier i Louvre. Det er funnet 8 millioner av dem.[6]
Rituelle mumier
De mest kjente mumiene er blitt mumifisert med hensikt. I det gamle Egypt var balsameringskunsten svært avansert, for man trodde kroppen var hjem for menneskets ka (sjelen) som var uunnværlig i etterlivet, og som på sin side var avhengig av kroppens bevarelse. Herodot beskrev prosessen slik at fattige døde fikk nøye seg med å ligge 70 dager i «natrum» (kanskje natriumklorid, kanskje natron) som tørket ut den døde kroppen før begravelsen. Framgangsmåten for velstående egyptere begynte med at man fjernet hjernen. Med hammer og meisel trengte man inn gjennom neseborene. En lang krok ble stukket inn og rørte rundt i hjernen, og når hodet deretter ble lagt over på siden, rant hjernemassen ut. I en mumie som oppbevares i Zagreb, fant man ved CT-scanning i 2008 et ni cm langt stykke av en type stengel i hjernen. Redskapet hadde åpenbart knekt i prosessen med at få kvinnens hjerne ut,[7] og forklarer hvorfor metallredskaper var foretrukne. Så ble det skåret et snitt over venstre hoftekam. Herfra ble lever, tarmer, lunger og magesekk trukket ut, skyllet med vin, renset med røkelse og lagt i adskilte urner kalt for kanopiske krukker.[8] Hjertet ble ikke rørt fordi egypterne trodde at følelse og tanker kom derfra.[9] Den dødes mage ble fylt med revet myrra, bark fra kassia (som minner om kanel) og andre velduftende stoffer. Så ble kroppen sydd sammen og lagt i natrum i 70 dager. Deretter ble den vasket og viklet inn i lange strimler av lin. Som ekstra beskyttelse ble liket i sitt hylster av lin påsmurt oljer og voks. Etter flere tusen år dannet disse stoffene en hard, svart skorpe, som ofte feilaktig ble tatt for å være asfalt.[10]
Kattemumie, Louvre.
Ofte fikk egyptiske mumier amuletter med seg i graven for å bringe lykke, i tillegg til verdisaker og andre eiendeler som kunne komme til nytte i etterlivet.
Andre folkeslag har brukt andre metoder for å bevare sine døde. I tørre strøk har salting eller tørking vært brukt, mens røyking ble brukt på Ny-Guinea.[11] I flere graver fra Taklamakan-ørkenen i Kina er det funnet mumier.[12] I Kina er det funnet mumifiserte lik i relativt fuktige og varme områder, og bevaringsprosessen er ikke klarlagt.[13]
Selvmumifisering
I Japan har det blitt funnet buddhistiskemunker som har drevet med selvmumifisering. De mumifiserte seg selv mens de var levende, men praksisen ble forbudt på 1800-tallet. Munkene sultet seg selv ved å gå på en streng diett for å bli kvitt kroppsfett. De første tusen dagene levde de på bare frø og nøtter. I andre omgang spiste de bark og røtter i tusen dager til. Deretter begynte munkene å drikke giftig te fra Urushi-treet for å kvitte seg med kroppsvæske. Det medførte oppkast, svette og urinutskillelse, samtidig som diverse antibakterielle aromatiske stoffer bygget seg opp i kroppen. De sterkt svekkede munkene ble plassert i et gravkammer sittende i lotusstilling. De ringte i en bjelle slik at folk rundt dem skulle vite at de var i live. Etter at munkene var døde, ble lufthullet i graven tettet igjen, og munkene gradvis mumifisert. Lotusstillingen bidro til at væske rant ned og ut av kroppen, slik at særlig de øvre delene tørket ut i stedet for å råtne. Hensikten var å oppnå Nirvana og unngå gjenfødsel, og prosessen kunne ta opp til ti år. Per i dag kan mumiene sees i Churenjii og Danichibo-templene i Japan.[14][15][16]
Naturlige mumier
Over hele verden er det funnet menneskelik som er bevart på grunn av ekstreme bevaringsforhold. Disse forholdene kan for eksempel være kulde, tørke eller syreholdig jord. Felles for disse er at bakterier ikke har muligheten til å starte forråtnelsesprosessen. Noen av de best bevarte naturlige mumiene stammer fra Inka-perioden i Peru. Enkelte av mumiene kan ha vært knyttet til menneskeoffringer.[17][18] I Encyclopædia Perthensis fra 1790-tallet beskrives Polen som et land der folk har søkt tilflukt i huler og gjenfinnes som naturlig bevarte mumier.[19]
Medisinsk bruk
Selve ideen bak mumiene skapte en tanke om at de inneholdt et stoff som sikret noe bortimot evig liv. Oppmalt, pulverisert mumie ble tilsatt flere medisiner, og ble på dansk kalt armesynderkød[20][21] («kjøtt fra en stakkars synder»). Så sent som i 1927 solgte et tysk medisinalfirma mumiestøv til bruk på apoteker.[22]
I Encyclopædia Perthensis som ble trykt i Perth på 1790-tallet, poengteres at mumier er svært brennbare. Når de tar fyr, gir de fra seg en velduft av myrra og andre aromatiske stoffer, og det er bedre å benytte seg av slike stoffer direkte, fremfor å innta dem på kannibalistisk vis. Leksikonet tilrår også at man verdsetter mumier som oldsaker fremfor å dele dem opp for salg til apotekere.[19]
^Budge, Edward Wallis ([1925] 2010): The mummy; a handbook of Egyptian funerary archaeology. New York: Cambridge University Press. ISBN 978-1-108-01825-8
.jpg)
