Før Schindlers liste var filmer om Holocaust dominert av dokumentarer som Claude LanzmannsShoah. Senere har det kommet flere spillefilmer som Pianisten og Livet er herlig.[2] Spielberg fikk tilbud om lage filmen i 1982, men var skremt av å lage film om holocaust.[3] Filmen ble nominert til tolv og tildelt syv Oscar. Spielberg hadde tidligere ikke blitt tildelt Oscar for en enkeltfilm.[2]
Bakgrunn
Holocaustoverlevende Leopold Pfefferberg bestemte seg etter krigen for å få en dyktig forfatter til å skrive den særegne historien om Oskar Schindler. Schindler var en tilsynelatende amoralsk østerriksk forretningsmann som likevel reddet 1100 jøder unna Holocaust. I 1980 møtte Pfefferberg ved en tilfeldighet den australske forfatteren Thomas Keneally. Boken er basert på over femti intervjuer med Schindlerjuden. «Schindlers liste» var navn på 1100 jøder som Schindler overbeviste de tyske myndighetene måtte flyttes til Brünnlitz i (Brněnec i Tsjekkoslovakia) der han ville sette i gang en ammunisjonsfabrikk. Jødene som kom på listen ble reddet fra deportasjon til Auschwitz.[1] Keneallys bok er den sanne historien fremstilt i romanform.[2]
Amon Göths elskerinne Ruth Kalder ble i 1983 intervjuet av Jon Blair om forholdet til Göth. Kalder var alvorlig syk og tok sitt eget liv dagen etter intervjuet, noe hun trolig hadde planlagt en stund før intervjuet. Blair brukte intervjuet i dokumentarfilmen Schindler laget for Thames Television.[4][5][6][7][1] Blair besøkte Spielberg i 1982 for å diskutere rettighetene. Filmselskapet nølte med å gi Blair tillatelse til å lage dokumentaren, men ga Blair tillatelse etter press fra Spielberg som ikke følte seg klar til å lage filmen. Blair mente han endte opp med å gjøre mye av forarbeidet for Spielberg. Ruth Kalder fortalte Blair at Göth ikke var en lystmorder og ikke var mer jødefiendtlig enn andre i SS. Ifølge Ruth var Göth der for å utføre et oppdrag. Ruth beskrev Oskar Schindler som en elskelig opportunist (lovable opportunist). I 1995 støttet Spielberg produksjonen av Blairs dokumentarfilm Anne Frank Remembered (tildelt Oscar for beste dokumentarfilm), og Blair uttalte at uten Spielbergs støtte ville han ikke klart å lage filmen om Anne Frank.[8][9]
Blair uttalte at noen detaljer i Spielbergs film om Schindler ikke var historisk korrekt. Blant annet på slutten der Schindler brøt sammen i gråt, dette stemte ikke med Schindlers personlighet og det var heller ikke noe som virkelig skjedde.[10]
MCAs sjef Sidney Sheinberg kjøpte rettighetene til å lage film av Keneallys bok. Sheinberg mente dette var et perfekt prosjekt for hans protesje Steven Spielberg.[1]
Spielberg spilte inn filmen på de faktiske stedene i Polen og han brukte flere tusen statister for å vise menneskemengden som ble stuet sammen i ghettoen, sendt i tvangsarbeid og til slutt sendt til drapsanlegget i Auschwitz.[1] Spielberg laget filmen med et relativt lite budsjett (22 millioner dollar), filmet i svart-hvitt på 72 dager. Liam Neeson var da en lite kjent skuespiller som Spielberg hadde sett i et stykke på Broadway.[2] Spielberg så seg selv i bokholderen Itzhak Stern fremstilt av Ben Kingsley som i filmen ligner på Spielberg av utseende. Kingsley var den eneste godt kjente skuespilleren.[11] Spielberg var stilistisk inspirert av den polske filmen Kanał (1956) om oppstanden i Warszawa i 1944. Spielberg snakket med Andrzej Wajda før innspillingen.[12]
Filmen og boka bygger på virkelige hendelser under andre verdenskrig og handler om Oskar Schindler, en tysk entreprenør som kom til Kraków i Polen i 1939 for å tjene penger. Oskar Schindler, som i filmen spilles av Liam Neeson, var medlem av nazistpartiet og ville ha innflytelse på nazistene og spanderte mye godt på dem. På fabrikkene hans ansatte han jøder til å jobbe. Regnskapsføreren hans, Itzhak Stern, som han hadde stor tiltro til, var også jøde.
Jøder ble forfulgt av nasjonalsosialistene og sendt til konsentrasjons- og utryddelsesleirer. Jøder som var arbeidsdyktige fikk egne legitimasjonskort, såkalte Blauschein. Jødene ble sendt til en tvangsarbeidsleir der Amon Göth var leder. Han plukket ut en «heldig» kvinne som skulle få være hushjelpen hans. Det ble Helen Hirsch.
13. mars 1943 skulle jødene forflyttes til Płaszów konsentrasjonsleir med Göth som kommandant. Forholdene der var elendige, og de måtte arbeide hardt hele dagen. I april 1944 skulle alle jødene fra Plaszow fraktes til Auschwitz. Schindler og Stern gikk da inn for å redde jødene. Han maktet, med fare for eget liv, å redde livene til over tusen polskejøder under holocaust. Tittelen viser til en liste med navnene til 1100 jøder som Schindler ansatte for å arbeide på fabrikken sin for å hindre at de ble sendt til konsentrasjonsleirene. Men jødene var ikke noe til våpenprodusenter, så Schindler kjøpte inn våpen fra andre produsenter og utga dem for å være laget av hans arbeidere. Derfor gikk fabrikken bare i underskudd og Schindler gikk til slutt konkurs. Da tyskerne hadde tapt krigen og Oskar Schindler selv hadde blitt flyktning, fikk han en avskjedsgave. Det var en ring og på den stod det: «Den som redder et liv, redder hele verden». Den hadde blitt laget av de mange jødene han reddet fra konsentrasjonsleirene og var av ekte gull.
Filmen ble veldig godt mottatt både blant kritikere og publikum da den hadde premiere 15. desember 1993: Den tjente inn over 320 millioner dollar på verdensbasis og er den 129. mest innbringende filmen gjennom tidene.
Regissør
Steven Spielbergs ønsket i utgangspunktet at en annen skulle regissere filmen, som han selv skulle være produsent for. Han tilbød jobben til Martin Scorsese, Roman Polanski og Billy Wilder. Scorsese var interessert, men takket nei fordi han følte at en slik film burde lages av en jødisk filmskaper. Polanski følte seg ikke klar til å arbeide med temaet, siden han mistet sin mor i Holocaust. Billy Wilder, som var pensjonert, hadde mistet både sin mor og sin bestemor i Holocaust. Det var forøvrig Wilder som overbeviste Spielberg om å regissere filmen selv. Spielberg nektet å ta betalt for denne filmen, da han mente det ville være "blodpenger", og nektet også å signere materiale relatert til filmen. Han skal ha avsluttet alle opptaksdager med å se en episode av Seinfeld, for å lette på sinnsstemningen[13].
Referanser
^abcdeManchel, F. (1995). A reel witness: Steven Spielberg's representation of the Holocaust in Schindler's List. The Journal of Modern History, 67(1), 83-100.
^abcdHutchinson, Pamela (6. desember 2018). «Schindler's List at 25: looking back on Spielberg's defining Holocaust drama». The Guardian (på engelsk). ISSN0261-3077. Besøkt 17. april 2019. «By 1993, Schindler’s List had been on Spielberg’s desk for a decade. He was first given a copy of Thomas Keneally’s book after completing ET the Extra-Terrestrial in 1982. Keneally’s book is a novelized version of a true story»
^«The New York Times: Best Pictures». archive.nytimes.com. 12. desember 1993. Besøkt 17. april 2019. «Now, nearly 30 years later, at the age of 46, Mr. Spielberg has marked his own voyage as a Jew -- and as a film maker -- with "Schindler's List," his riskiest, most personal film. The director was offered the project a decade ago but admits that he was frightened of undertaking the Holocaust then. He wanted to wait, he said, until he got older.»
^«‘My Nazi grandfather would have shot me’: Nigerian woman discovers». The Independent (på engelsk). 30. september 2013. Besøkt 16. april 2019. «Although she was adopted by a wealthy couple in Munich shortly after her birth, Ms Teege always kept in contact with the Goeth family, even being visited by her grandmother Ruth - Amon Goeth’s widow and former secretary.»
^Callahan, Maureen (5. april 2015). «My grandfather was the Nazi from ‘Schindler’s List’». New York Post (på engelsk). Besøkt 16. april 2019. «She pulled the book from the shelf. On the cover was a photo of a weary-looking woman, and there, too, was the subtitle: “The Life Story of Monika Goeth, Daughter of the Concentration Camp Commandant from ‘Schindler’s List.’ ” Teege couldn’t believe it. Monika was her mother.»
^Bona, D. (2002). Inside Oscar 2.' Ballantine Books.
^Crowe, D. (2007). Oskar Schindler: The Untold Account of His Life, Wartime Activites, and the True Story Behind the List. Hachette UK.
^Lykken, D. T. (1996). Psychopathy, sociopathy, and crime. Society, 34(1), 29-38.
^Brenner, D. (2000). Working Through the Holocaust Blockbuster: Schindler's List and Hitler's Willing Executioners, Globally and Locally. The Germanic Review: Literature, Culture, Theory, 75(4), 296-316.
^Bathrick, D., Prager, B., & Richardson, M. D. (Eds.). (2008). Visualizing the Holocaust: documents, aesthetics, memory. Camden House.
.jpg)
