Storoffiser av Æreslegionen Médaille de la Résistance Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden (2014)[10] Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem (1999)[11] Goldener Ehrenbär (2013) Verzetsprijs van de Stichting Kunstenaarsverzet (1993) Æresdoktor ved Universitetet i Luzern
Claude Lanzmann var sønn av en dekoratør og en antikvitetsamler. Han var barnebarn av jødiske immigranter fra Øst-Europa. I 1940 ble hans far aktiv i motstanden mot den tyske okkupasjonen. Han tok med seg Claude, Jacques og Evelyn til Auvergne for å få dem i sikkerhet. Claude Lanzmann organiserte senere som 18 år gammel skoleelev motstandskampen ved Lycée Blaise Pascal in Clermont-Ferrand (1943) og tok del i flere partisankamper og angrep på tyske tropper.
Etter krigen studerte han fra 1947 filosofi ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen og arbeidet 1948/1949 som lektor ved Freie Universität Berlin. Lanzmann tilhørte kretsen rundt Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Til de Beauvoir hadde han fra 1952 til 1958 et kjærlighetsforhold og opprettholdt til hennes død et sterkt vennskap til henne.[14] Fra 1952 arbeidet han i Satres og de Beauvoirs Le Temps Modernes og ble sendere medutgiver av denne. I mai 1958 drog han til Korea. På slutten av Algerie-konflikten engasjerte han i den antikolonalistiske sak og tilhørte dem som skrev under på 121-Manifestet (6. september 1960). I manifestet erklæres «retten til å være ulydig i Algerie-krigen». For dette ble han og andre underskrivere arrestert og forhørt.
Til 1970 viet Lanzmann seg hovedsakelig til journalistikken og driften av Le Temps modernes, men etterhvert ble han stadig mer engasjert som filmskaper. I sin første film, Pourquoi Israel? (1973), beskjeftiget han seg med sin egen jødiske identitet. Et år senere startet han det lange arbeidet med dokumentarfilmen Shoah, som først var ferdig i 1985.
Shoah
Mordechaï Podchlebnik var en av få som unnslapp utryddelsesleiren Kulmhof (Chełmno). Han ble intervjuet av Lanzmann til Shoah.
Shoah, som er en ni og en halv timer lang dokumentarfilm om Holocaust, sees ofte på som den viktigste filmen om emnet. Det er verdt å merke seg at Lanzmann ikke brukte noe arkivmateriale i sin film Shoah. Filmen er kun intervjuer med jødiske, polske og tyske personer. Filmen ble transkribert og teksten gitt ut på engelsk med introduksjon av Lanzmann og Simone de Beauvoir; noe som gav mange synsvinkler på de filosofiske og lingvistiske interessene hos produsentene av filmen. Det var også gjennom Shoah at et bredere publikum først ble introdusert til arbeidene til den amerikanske Holocaust-historikeren Raul Hilberg. Lanzman har kommet med svært sterk kritikk av forsøk på å forstå Hitler og har kalt dette «obskønt». Han har også kritisert Holocaust-overlevere for dette.[15]
Jan Karski medvirket i Shoah som i Polen ble kritisert for å fremstillingen av antisemittisme i landet. Karski støttet Lanzmanns fremstilling. Karski besøkte Polen for første gang etter kommunistregimets fall i 1989.[16]
^Pascal, Julia (14. juli 2000). «Jan Karski». The Guardian (på engelsk). ISSN0261-3077. Besøkt 4. mars 2019. «He appeared in Claude Lanzmann's epic film Shoah and, when many Poles criticised Lanzmann's portrayal of Polish anti-semitism, Karski stood by Lanzmann's point of view. .»
.jpg)
