Sandkatten er småvokst og typisk mindre enn tamkatter. Hannene har en kroppslengde rundt 42–57 cm, mens hunnene typisk måler 39–48 cm. I tillegg kommer halen med cirka 22–35 cm. Hanner veier normalt 2–2,85 kg, mens hunner i snitt veier 1,6–1,8 kg. Det er litt størrelsesforskjell mellom de to underartene, i det den afrikanske underarten blir noe mindre enn den asiatiske.[4]
Pelsen varierer fra sandfarget til mer grågul og har mørke markeringsstriper øverst på framlemmene og på på oversiden og ytre del av halen. Den afrikanske sandkatten (nominatformen) skiller seg fra den asiatiske gjennom å ha litt klarere og gulere utfarging.[4] Ungdyr har mer synlige markeringsstriper på tvers av ryggen og nedover flankene en fullvoksne individer.[4] Behåringen er to-lags og myk, med tett underull og tettvoksende dekkhår. Dette gjør at sandkatten ser større ut enn den virkelig er.[4]
Hodet virker forholdsvis bredt, siden ørene er bredt ansatt og har meget bred base. De er middels lange og ender i spisser, og ørene kan vris i alle retninger.[4] Dette gir den en meget skarp hørsel, desto mer fordi også det indre øret er større enn vanlig hos så små katter. Derfor kan den blant annet høre gnagere i gangene deres, i tillegg til at den lettere kan krype gjennom trange ganger og hulrom ved å legge ørene bakover. De store ørene bidrar kanskje også til å øke fordampningen og forhindre at den blir overopphetet.
Sandkatten er utbredt i det vestre Nord-Afrika og i Sørvest-Asia, fra hvor den er kjent fra fem atskilte områder. Den trives i sand- og steinørken med spredt vegetasjon, som er tilstrekkelig til at byttedyr trives der. Den drikker gjerne, men klarer seg godt uten vann ved å utnytte byttedyrenes vanninnhold. Derfor behøver den ikke å oppsøke oaser og andre vannkilder for å drikke, noe som gjør den mindre utsatt for fiender. Arten tåler temperaturer mellom –5 og +52°C, og potene er dekket av lange hår som gjør at den kan ferdes i den glohete omgivelser. Den er nattaktiv og kan grave seg ned i sanden for å unngå heten om dagen. Av virveldyr tar den mest smågnagere, fugler, mindre krypdyr og unger av større arter. Også insekter står på menyen.[4]
Sandkatter er dårlige klatrere og hoppere, men dyktige gravere. Katten er kjent for å grave ut grunne huler i bakken for å slippe unna den verste varmen i ørkenmiljøer. Slike huler deles ofte med andre individer av arten, men ikke samtidig.
Sandkattens farligste fiende er mennesket – ikke bare ved fangst og ved å ødelegge habitater, men også ved å føre med seg eller etterlate tamme eller forvillede katter og hunder. Andre fiender er blant annet sjakaler, slanger og rovfugler. Utenom paringstiden er sandkatten solitær (enslig), men den forsvarer ikke eget territorium.
Inndeling
Inndelingen følger «Felids and Hyenas of the World».[4]IUCN/SSC Cat Specialist Group støtter ny inndeling av kattefamilien (Felidae), og herunder også en ny inndeling i gruppen av småkatter (Felis).[5] Den nye inndelingen anerkjenner også inndelingen av kattefamilien i åtte distinkte klader (se fylogeni over), i henhold til Johnson et al. (2006).[6]
Tidligere regnet man med fire underarter til sandkatt, men det ser ut til at forskjellene for to av dem kan ha vært mest kliniske. Nyere forskning foreslå derfor, at de to rasene harrisoni (Den arabiske halvøy og Sinaiørkenen) og scheffeli (Nushkiørkenen i Pakistan) skal inkluderes i asiatisk sandkatt. Ytterligere fylogeografiske studier er imidlertid nødvendig for å avklare spørsmålet om underarter. [4]
^Driscoll, C. A., Menotti-Raymond, M., Roca, A. L., Hupe, K., Johnson, W. E., Geffen, E., ... & Macdonald, D. W. (2007). The Near Eastern origin of cat domestication. Science, 317(5837), 519-523. doi: http://dx.doi.org/10.1126/science.1139518
^Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
^Kitchener, A. C., Breitenmoser-Würsten, C., Eizirik, E., Gentry, A., Werdelin, L., Wilting A., Yamaguchi, N., Abramov, A. V., Christiansen, P., Driscoll, C., Duckworth, J. W., Johnson, W., Luo, S.-J., Meijaard, E., O’Donoghue, P., Sanderson, J., Seymour, K., Bruford, M., Groves, C., Hoffmann, M., Nowell, K., Timmons, Z. & Tobe, S. (2017). «A revised taxonomy of the Felidae: The final report of the Cat Classification Task Force of the IUCN Cat Specialist Group»(PDF). Cat News. Special Issue 11. Arkivert fra originalen(PDF) 31. juli 2017. Besøkt 3. august 2023.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Johnson, W. E., Eizirik, E., Pecon-Slattery, J., Murphy, W. J., Antunes, A., Teeling, E., & O'Brien, S. J. (2006). The late Miocene radiation of modern Felidae: a genetic assessment. Science, 311(5757), 73-77. doi: https://doi.org/10.1126/science.1122277
.jpg)
