De europeiske revolusjonene i 1848, også kjent som Revolusjonsåret 1848, var en serie med revolusjoner. Den første brøt ut på Sicilia, og spredte seg raskt til Frankrike. På kort tid gikk den som en løpeild gjennom Europa. Revolusjonene var en voldelig reaksjon på de store forandringene kontinentet hadde gjennomgått de forutgående tiårene. På det politiske plan forsøkte den raskt voksende borgerklassen å øke sin representasjon i sine nasjoners styresett. De teknologiske forandringene som kom etter den industrielle revolusjon, førte til et nytt liv for arbeiderklassen og til at nye ideologier som nasjonalisme og liberalisme økte i popularitet. Revolusjonene ble utløst av økonomisk ustabilitet og avlingssvikt i jordbruket, som igjen førte til matmangel i de lavere samfunnsjikt.
De franske bygdeområdene hadde i løpet av første halvdel av 1800-tallet vokst raskt, noe som førte til at mange flyttet inn til byene. De høyere klassene fryktet arbeiderne, som hadde vist hva de var kapable til i 1789.
Arbeiderne levde dårlig i skitne, sykdomshjemsøkte slumstrøk. De hadde 13-15-timers arbeidsdager i fabrikkene, også der under dårlige forhold. Tradisjonelle håndverkere følte presset fra industrialiseringen, og mange hadde mistet sine privilegerte laug. «Farlige» tenkere ble populære, og hemmelige selskap dukket opp.
Tilstandene var likedan i Tyskland. Preussen var i løpet av kort tid blitt industrialisert. Arbeidernes levestandard var falt; i tillegg hadde alkoholmisbruk økt i løpet av 1840-årene. Føydalismen hadde vært hardt for de fattige, men den nye industrialiseringen og det nye sosio-økonomiske systemet, som kapitalismen førte med seg, gav heller ingen forbedret levestandard for arbeiderne.[trenger referanse]
Bygdeområdene
Økt folkevekst på landet hadde naturlig nok ført til matmangel, befolkningspress, og migrasjon, både fra (til USA) og innen Europa. Befolkningstettheten førte til mer sykdom, spesielt kolera, som på denne tiden var knyttet til vannforsyningene. Den irske potetpesten og den etterfølgende hungersnøden brøt ut for fullt i 1845, og hadde spredt seg til resten av kontinentet; det var svært dårlige avlinger i 1846.
Aristokratiets velstand og makt var basert på å eiendomsrett til landeiendommer. Mye land betydde mange bønder under aristokratiets kontroll. Bøndene var ofte arbeidsforpliktet til sine herrer. Et problem for aristokratene var å kontrollere bøndenes misnøye. Bøndenes klager eksploderte i 1848.
De tidlige tegnene
Frem til 1789 var det sjelden noen som utfordret makten til kongene i Europa. I 1815, etter Napoleon, ble det Gamle regimet gjenopprettet ved Wienerkongressen. Det nye monarkiet, kirken og aristokratiet ble like etter sin tiltredelse atter en gang utfordret. Det hadde vært revolusjoner i England, Irland, Frankrike og USA. I Nederland brøt den belgiske revolusjonen ut og landet Belgia løsrev seg i 1830.
«Farlige» ideer vant stadig oppslutning, til tross for kraftige og ofte voldelige forsøk fra styresmaktene for å holde dem nede: demokrati, liberalisme, nasjonalisme, og sosialisme.
Kort sagt betydde demokrati allmenn stemmerett for menn. Liberalisme besto i at kirken og statsmakten skulle være begrenset, republikansk styresett, pressefrihet og individuell frihet. Økonomisk liberalisme var også en faktor; ofte kalt klassisk liberalisme. Nasjonalismen var ment i å forene folk med felles språk, kultur, religion og historie innenfor et gitt geografisk område. Sosialisme var på denne tiden et uklart begrep, uten en ordentlig definisjon, som varierte fra person til person. Grovt sett betydde det mer rettigheter for arbeiderne i et kollektivistisk system.
1840-årene før 1848
I 1845-46 forverret de allerede dårlige forholdene seg betraktelig. Årsakene er flere, men viktige elementer var de dårlige avlingene (i en tid der omtrent 70 % av en arbeiders inntekt gikk til mat), økonomiske kriser (særlig i Frankrike), og den påfølgende arbeidsledigheten. Mange forlot sine gårdsbruk og flyttet byene, noe som førte til befolkningspress i mange store byer. Arbeiderklassen var stort sett uutdannede menn. Korrupsjonen i den herskende klassen i Frankrike førte til mindre tiltro til lederne. Tekstilsektoren i Tyskland var undertrykt i årene 1844–47
Middelklassen var misfornøyd. Både den lavere middelklassen og arbeiderklassen ønsket liberale reformer.
Mens mye av drivkraften til opprøret kom fra middelklassen, kom de faktiske barrikadestormerne fra de lavere klassene. Opprørene oppsto først i byene.
Revolusjonen i Frankrike
Liberalerne observerer
I begynnelsen av 1848 ventet de liberale i Frankrike på kong Ludvig Filips bortgang, i forventningen om at en ny revolusjon skulle komme etter hans død. De liberale hadde imidlertid planlagt en storlått bankett 22. februar 1848 for å markere sitt syn på Ludvig Filip, som de ønsket å avsette og erstatte med hans yngre barnebarn. Myndighetene ville unngå at denne banketten skulle arrangeres, og innførte derfor en lov som forbød alle slike tilstelninger. Denne loven ble innført 21. februar, kun én dag før banketten skulle avholdes.
Som en reaksjon på denne loven ble det arrangert en demonstrasjon utenfor huset til statsminister François Guizot. Der ble 20 demonstranter skutt etter at noen avfyrte skudd mot vaktene. Likene av disse demonstrantene ble imidlertid lastet opp på kjerrer, satt fyr på og paradert rundt med i gatene i Paris hvor de liberale hadde barikert seg med våpen. Da brøt det ut enorme opptøyer i gatene som igjen førte til at Ludvig Filip abdiserte den 24. februar, og regjeringen til François Guizot trakk seg. Kongen døde imidlertid ikke før i 1850.
Som en følge av gjenopprettelsen av Bourbon-monarkiet i 1814, hadde folket fått en konsesjon av friheter, som i liten grad ble opprettholdt av det maktsøkende monarkiet. Selv om Frankrike hadde en relativt fri presse og jurydomstol, var det bare landeiere som kunne stemme (rundt 100 000 før 1830, og 200 000 etter julirevolusjonen), noe som skapte et stort skille mellom dem og de øvrige klassene.
Alexis de Tocqueville hadde observert, «Vi sover sammen på en vulkan ... En revolusjonær vind er i luften, stormen er i horisonten.» Uten mulighetene til å stemme, var middelklassen på nippet til å reise seg, lei av å høre statsminister Guizots uttalelser: «Bli rik, da kan du stemme». Korrupsjonen strakte seg fra statsministerens kontor til de små butikkeierne.
Økonomisk og internasjonal innflytelse
Den franske middelklassen fulgte forandringene i Storbritannia med nysgjerrighet. Da britenes reformakt av 1832 utvidet stemmeretten til alle som betalte 10£ eller mer i måneden i skatt (før var det bare landeiere som kunne stemme), nølte ikke den franske pressen med å fortelle dette til det franske folk. Mens arbeiderklassen trolig hadde det litt bedre enn sine likemenn i England, førte arbeidsledigheten til at faglærte arbeidere i realiteten var likestilt med proletariatet.
Året 1846 førte med seg en økonomisk krise og dårlige avlinger, og året etter kom en økonomisk depresjon. Et dårlig tognett hindret hjelpetiltak, og de resulterende bondeopprørene ble slått blodig ned. «Farlige» skribenter økte i antall, som for eksempel Louis Blanc («Retten til å stemme») og «Pierre-Joseph Proudhon» («Eiendom er tyveri», «Gud er ond»); hemmelige samfunn, som Saint-Simonians, voks frem.
Februarrevolusjonen
En bankett var planlagt i Paris' 12. arrondissement, på venstrebredden av Seinen, i Paris. Det ble imidlertid flyttet til høyrebredden, først til søndag, 20. februar 1848, deretter til tirsdagen etter. Dette ble gjort for at arbeiderklassen, som var utestengt, ikke skulle kunne se på.
Den planlagte saboteringen av festen ble avlyst. Lov og orden skulle rå, dog forberedte studentene seg for kamp med våpen. Ingenting skjedde den tirsdagen, men revolusjon var uunngåelig allikevel.
Februar samme året fratrådte statsminister Guizot sin stilling. Like etterpå abdiserte kong Ludvig Filip. Da nyheten om statsministerens avskjed kom ut, samlet en stor folkemengde seg utenfor Utenrikskontoret. En offiser beordret at folkemengden ikke kunne passere, men folk i front ble dyttet av folkemengden bak. Offiseren beordret sine menn til å sette på bajonettene, trolig for å unngå skyting. Men ulykkeligvis avfyrte en soldat sitt gevær, noe som førte til at resten av soldatene gjorde det samme. 52 mennesker ble drept.
Paris ble snart en barrikadert by. Busser ble gjort om til barrikader, og tusener av trær ble felt. Branner ble startet, og sinte byborgere begynte å samle seg ved kongens slott. Kong Ludvig Filip klarte å flykte til England.
Den andre republikk
Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering, kalt Den andre republikk, som etter en måneds tid møtte motstand fra de konservative.
I løpet av året 1848 ble 479 nye aviser grunnlagt. Det var også en nedgang på 54 % i antall forretninger i Paris, da flesteparten av de velstående hadde flyktet. Nasjonale arbeidsgrupper under mottoet «Rett til arbeid» ble opprettet, men feilet i forsøket på å forhindre sosial uorden.
Regjeringen satte i gang tiltak for å få fart på økonomien, og på å gi velferdstjenester. Nye skatter ble utskrevet til bøndene, skatter som var ment å finansiere velferdstilbud til de arbeidsledige i byene. Skattene ble i stort omfang oversett, og den nye regjeringen i Frankrike mistet sin støtte fra bøndene. Hardarbeidende bønder ønsket ikke å betale for arbeidsledige i byene og for deres «rett til arbeid», som førte til at Paris ble overbefolket med langt flere arbeidssøkere enn det var jobber. Noen jobber ble tilbudt, som veibygging og planting av trær, men det var klart at regjeringens krav var langt mer påtrengende enn det de revolusjonære hadde forutsett.
De nasjonale arbeidsgruppene og «Retten til arbeid» ble senere forlatt. Noen opphissede arbeidere tok til våpen i de kjente «junidagene». Før hadde arbeiderne og en liten del av borgerskapet kjempet sammen, men nå begynte stemningen mellom gruppene å bli mer anspent.
Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars og gav Frankrike 9 millioner nye stemmeberettigede. Som i alle andre europeiske land, hadde kvinnene fortsatt ikke muligheten til å stemme.
Motrevolusjonen
Koalisjonen ble til slutt oppløst, da «folkets revolusjon» begynte å gå i mot folket det prøvde å liberalisere. En bankett for folket ble planlagt i mai, men planleggerne ble arrestert. Folkeforsamlingen erklærte at de nasjonale arbeidsgruppene skulle oppløses, og rykter om et arbeideropprør («juniopprøret») førte til politiaksjoner, og at mer enn 1 400 mennesker ble drept. Mange overlevende ble sendt til den franske kolonien Algerie.
For den franske eliten var juniopprøret en bekreftelse på forestillingen om den truende arbeiderklassen. Karl Marx tolket hendelsene som tegn på en klassekamp. Mange av opprørerne var av den lavere borgerstand (småeiere som handelsmenn og butikkeiere osv), overlegen i antall i forhold til arbeiderne (de som arbeidet i gruvene, fabrikkene og i butikkene for andre folk, kvalifisert hovedsakelig på grunn av deres arbeidskraft fremfor deres ekspertise), to mot en. Arbeiderne var altså representert motsatt proporsjonalt i forhold til deres andel i samfunnet.
Slutten på revolusjonen i Frankrike
Politikken fortsatte å helle mot høyre, og det så ut som revolusjonsæraen var over i Frankrike. Louis Napoleons familienavn, Napoleon, vant støtte, og etter å ha vunnet valgene overlegent gikk han tilbake til den gamle orden og jaget bort republikanerne .
Et fransk kupp i 1851 ble slått tilbake. Motstandsgrupper dukket stadig opp, men ble raskt slått ned, og den andre republikk var over. Louis Napoleon tok tittelen Keiser Napoleon III, og det andre keiserriket begynte.
«Tyskland» var på denne tiden en samling av 38 stater, løst knyttet sammen i den tyske konføderasjonen etter kongressen i Wien i 1815. Siden den gang hadde det vært gjentatte opprop om frihet, demokrati og internasjonal forståelse. Det lå et liberalt press over de tyske statene, og i frykt for å gå kong Ludvig Filip av Frankrikes skjebne i møte, kapitulerte mange konger til de revolusjonære, hvert fall midlertidig. Revolusjonen ble forårsaket av hendelsene i Frankrike mot slutten av februar og spredte seg raskt til Tyskland, der den ble kjent som marsrevolusjonen. I Sør- og Vest-Tyskland ble det samlet store folkesamlinger og massedemonstrasjoner. Kravene fra demonstrantene var pressefrihet, forsamlingsfrihet, utrustning av folket, og et nasjonalt tysk parlament.
I Preussen startet revolusjonen med det store polske opprøret av 1848, som var et polsk militært opprør mot de prøyssiske makthaverne, ledet av Ludwik Mirosławski som senere ledet forsvaret av Rastatt i Sør-Tyskland, så vel som andre revolusjonære hendelser i Europa. Store folkemengder samlet seg i Berlin, Preussens hovedstad. Deres krav kulminerte i en «henvendelse til kongen».
Kong Fredrik Vilhelm IV, overveldet av presset, gikk med på demonstrantenes krav, inkludert parlamentariske valg, en konstitusjon og pressefrihet. Han lovte til og med at Preussen skulle bli inkludert i Tyskland.
Den 18. mars ble det imidlertid nok en gang demonstrasjoner, og to skudd avfyrt av noen soldater førte til et stort opprør. Barrikader ble anlagt,og kamper ble satt i gang og hundrevis ble drept, frem til soldatene ble beordret om å trekke seg tilbake dagen etter. Etterpå prøvde Fredrik Vilhelm å forsikre folkemengden om at reorganiseringen av hans regjering skulle fortsette, og kongen godtok forslaget om å bevæpne de sivile. Den 21. mars paraderte kongen, sammen med sine ministre og generaler, gjennom Berlins gater til gravstedet der de sivile ofrene var gravlagt. Alle var kledd i de revolusjonære farvene svart, rødt og gult (trikoloren), som i dag er det tyske flagget.
Tilbakeslag i Preussen
Mot slutten av 1848 hadde prøyssiske aristokrater og generaler, deriblant Otto von Bismarck, tatt tilbake makten i Berlin. De hadde ikke blitt slått permanent under hendelsene i mars, de hadde bare midlertidig trukket seg tilbake. General Friedrich von Wrangel ledet troppene som gjenvant Berlin for de gamle makthaverne, og kong Fredrik Wilhelm IV gikk umiddelbart over til de gamle kreftene. I løpet av november fjernet kongen det nye prøyssiske parlamentet og la frem en egen konstitusjon, som var basert på arbeidet til folkeforsamlingen, men som fortsatt holdt kongen som den øverste autoritet. Etter videre utarbeidelser de neste årene stod konstitusjonen igjen med to kamre, det øvre (Herrenhaus), og det lavere (Landtag), valgt gjennom allmenn stemmerett, men under et treklassesystem («Dreiklassenwahlrecht»): representasjonen var proporsjonal med skatter betalt, så mer enn 80 % av velgergruppen kontrollerte bare 1/3 av setene.
Sachsen
I Dresden, Sachsen, tok folket til gatene med krav om at kongen skulle engasjere seg i valgreformer og sosial urettferdighet.
Richard Wagner engasjerte seg i revolusjonen, og støttet den demokratisk-republikanske bevegelsen. Senere, i Maiopprøret i Dresden fra 3. til 9. mai, 1849, støttet han den provisoriske regjeringen. Sammen med lederne av opprøret forlot han Dresden 9. mai til fordel for eksil i Sveits, etter at det hadde blitt utlyst en arrestordre på ham.
Bayern
I Bayern ble en ny liberal regjering(«marsministriet») satt i verks; kong Ludwig I ble tvunget til å abdisere og til å kvitte seg med sin ødsle elskerinne, Lola Montez, i forsøk på å berolige folkemengden, forhindre spredningen av revolusjonære ideer og å redde monarkiet ved å tilby konsesjoner.
Frankfurt: Nasjonalforsamlingen møtes i Pauluskirken
I Heidelberg, sørvest i Tyskland, møttes en gruppe liberalere den 5. mars 1848. Møtet skulle legge planer for valget av en ny tysk nasjonalforsamling. Dette parlamentet møttes den 31. mars i Frankfurts St. Paulskirke. Medlemmene åpnet for frie valg for en forsamling gjeldende for hele Tyskland, noe som ble godtatt.
Den 18. mai 1848 åpnet den nye forsamlingen sin parlamentssesjon. Av de 550 delegatene, var det så mange professorer (49), lærere (40) og folk med universitetsutdanning, at forsamlingen ble kalt «Professorparlamentet» («Professorenparlament»). Det var over 200 jurister i forsamlingen.
Under ledelse av den liberale politikeren Heinrich von Gagern, startet nasjonalsamlingen sin ambisiøse plan om å danne en moderne konstitusjon som grunnleggelsen av et forent Tyskland.
Erkehertug Johanns proklamasjoner til det tyske folk etter å ha blitt valgt som rikets administrator
Fra begynnelsen av var hovedproblematikken knyttet til regionalismen, og østerriksk-prøyssiske konflikter. Erkehertug Johann av Østerrike ble valgt som den midlertidige lederen av staten (Reichsverweser, «riksforstander»). Dette var et forsøk på å danne en provisorisk maktbase, men den rakk ikke særlig langt, da de fleste stater ikke anerkjente den nye regjeringen. Forsamlingens svakheter ble også tydelige helt fra starten av. Nasjonalforsamlingen mistet sitt rykte blant befolkningen da Prøyssen gjennomførte sine egne politiske intensjoner i Schleswig-Holstein uten å spørre om godkjennelse fra parlamentet. En lignende hendelse oppstod da Østerrike, med militær makt, bekjempet et opprør i Wien.
Uansett, diskusjoner om fremtiden til konstitusjonen hadde allerede startet. Hovedspørsmålene var:
Skulle det nye, forente Tyskland bestå av de tysk-språklike områdene av Østerrike, og dermed separere disse områdene konstitusjonelt fra de gjenværende områdene av Habsburg-riket («Den stortyske løsning»), eller skulle det ekskludere Østerrike og la lederskapet falle over til Preussen? («Den lilletyske løsning»). Dette ble løst da den østerrikske statsministeren la frem en sentralisert konstitusjon for hele det østerrikske riket, som førte til at delegatene måtte gi opp håpet om en stortysk løsning.
Skulle Tyskland bli et arvelig monarki, ha en valgt konge, eller bli republikk?
Skulle det bli en føderasjon av relativt uavhengige stater, eller skulle riket ha en sterk, sentralisert regjering?
Snart begynte hendelser å overkjøre diskusjonene. Delegaten Robert Blum hadde blitt sendt til Wien av sine venstreorienterte kollegaer for å observere den østerrikske regjeringens forsøk på å temme den liberale fremgangen med militærmakt. Blum deltok i gatekampene, ble arrestert og henrettet den 9. november, til tross for at han hadde immunitet mot anklager som medlem av nasjonalforsamlingen
Til tross for at resultatene av marsrevolusjonen stadig mistet oppslutning i de tyske statene, fortsatte diskusjonene i Frankfurt, der delegatene mistet stadig mer kontakt med samfunnet.
I desember 1848 proklamerte parlamentet en «rettighetserlæring for det tyske folk», der likhet for loven hos alle mennesker ble garantert. Den 28. mars 1849 ble konstitusjonsutkastet endelig vedtatt. Tyskland skulle nå bli et konstitusjonelt monarki, og tronen («Keiseren av det tyske folk») skulle være arvelig og holdt av kongen av Preussen. Det siste forslaget ble vedtatt med 290 stemmer, og med 248 som unnlot å stemme. Konstitusjonen ble godtatt av 29 mindre stater, men ikke av Østerrike, Preussen, Bayern, Hannover og Sachsen.
Slutten på revolusjonene i Tyskland
Den 2. april 1849, hadde en delegasjon fra nasjonalforsamlingen et møte med kong Fredrik Vilhelm IV i Berlin, der han ble tilbudt keiserkronen under den nye konstitusjonen.
Fredrik Vilhelm sa til delegasjonen at han var beæret, men at han bare kunne akseptere kronen med samtykke fra sine likemenn, de andre suverene monarkene og de frie byene. Senere skal kongen imidlertid, i et brev til en slektning i England, ha berettet at han følte seg krenket etter å ha blitt tilbudt «en krone stinkende av revolusjon, bakt av skitt og gjørme»
Østerrike og Preussen trakk tilbake sine delegater fra Nasjonalforsamlingen, og forsamlingen løste seg sakte opp etterpå. Dets mest radikale medlemmer trakk seg tilbake til Stuttgart, der de satt fra juni som et lite parlament til det også ble oppløst. Bevæpnede opprør med støtte fra konstitusjonen, særlig i Sachsen, Pfalz og Baden var kortvarige, da det lokale militæret, med hjelp av prøyssiske tropper, slo dem raskt ned. Ledere og deltakere, hvis de ble tatt, ble henrettet eller dømt til lange fengselsstraffer.
Det marsrevolusjonen hadde oppnådd ble opphevet i alle de tyske statene, og i løpet av 1851 hadde de alminnelige rettighetene også blitt forlatt. Til slutt oppløste revolusjonen seg, mye på grunn av alle oppgavene den stod ovenfor og mangelen på støtte fra befolkingen.
Mange skuffede tyske patrioter forlot Tyskland og reiste til USA, av dem var den mest betydningsfulle Carl Schurz. Disse emigrantene ble kjent som Førtiåtterne.
Nasjonalistiske følelser blant tsjekkerne, bøhmerne, hadde ulmet i århundrer. De forlangte en konstitusjon og uavhengighet fra det habsburgske riket. En all-slavisk kongress forsøkte å forene alle slaviske folk, men oppnådde lite på grunn av spliden var mer rådende blant dem enn det opposisjonen mot habsburgerne var. I juni 1848 overga Praha seg til den militære okkupasjonen, etterfulgt av et diktatur i juli, etter alle revolusjonære grupper var slått tilbake.
Ettervirkninger
Ti år etter revolusjonene av 1848 var det få synlige forandringer, og mange historikere betrakter revolusjonene som en blodig fiasko. Dette er et syn som har utallige motargumenter. Denne teksten vil ikke gjøre et forsøk på å analysere alle sidene.
Tyskland og Italia ble forent innen av 20 år, og det forekom noen få suksessfulle revolusjonære bevegelser, spesielt i de habsburgske områdene. Østerrike og Preussen fjernet føydalismen innen 1850, noe som førte til at den store bondestanden fikk bedre kår. Den europeiske middelstanden gjorde politiske og økonomiske fremstøt de neste tyve årene; Frankrike beholdt sin allmenne stemmerett for menn. Russland frigjorde sine livegener den 19. februar 1861. Habsburgerne måtte til slutt gi ungarerne mer rettigheter i Ausgleich av 1867, skjønt dette resulterte i maktervervelsen til de autokratiske ungarerne i stedet for de autokratiske tyskerne.
Det meste av de revolusjonæres ønsker ble etterhvert oppfylt. Etter at middelklassen fikk innfridd mye av det de ønsket, forvirret den marxistene ved å gi mer makt til de lavere klassene.[klargjør]
I 1848 var de revolusjonære splittet i mangfoldet av deres sosiale, økonomiske, liberale og nasjonale ønsker. Konservative krefter utnyttet disse splittelsene, og de revolusjonære led under dårlig lederskap. Middelklassens revolusjonære fryktet de lavere klassene, som ofte hadde andre mål; motrevolusjonære utnyttet splittelsene. Da noen reformer ble vedtatt, og økonomien ble forbedret, mistet mange revolusjonære motet. Da habsburgerne lettet trykket fra føydalismen, mistet også mange bønder lysten på revolusjon. Revolusjonen manglet også internasjonal støtte.
Storbritannia kunne ikke støtte revolusjonene, da deres underordnede folk (som irene) i så fall kunne ville kreve mer selvstyre. Autokratiske Russland støttet naturlig nok ikke revolusjonene, og hjalp heller Østerrike i krigen mot en ungarsk motstandsgruppe. Både Russland og Storbritannia motarbeidet Preussens planer for Schleswig-Holstein.
Resultatet i de tyske stater og Frankrike var mer autokratiske system, dette til tross for reformer som allmenn stemmerett i Frankrike, og sterke sosiale klassesystem i begge landene. Drømmen om nasjonalisme ble også brutt i 1848.
De italienske og tyske bevegelsene forårsaket en viktig drivkraft. Tyskland ble samlet under Bismarcks jernhånd i 1871 etter krigen mot Frankrike året før; Italia ble forent i 1861, det samme år som USA ble delt i to og gikk inn i en blodig borgerkrig.
Noen misfornøyde tyske, borgerlige liberaler (førtiåtterne, mange ateister og fritenkere) emigrerte til USA etter 1848, og tok med seg sine penger, åndskapital og ferdigheter ut av Tyskland og side med Unionen i den amerikanske borgerkrigen,[klargjør] da de fant slaveri usmakelig med deres bilde av Amerika.[klargjør] Over 177 000 tyske amerikanere tjenestegjorde under Unionen.
Litteratur
Koht, Halvdan: Revolusjonsåret 1848, Tiden norsk forlag, 1948.
Klaus Herdepe: Die Preußische Verfassungsfrage 1848, Deutsche Universitätsedition Bd. 22) ars et unitas : Neuried 2003, 454 p., ISBN 3-936117-22-5 (The Prussian Constitution in 1848)
Justine D Randers-Pehrson (1999), Germans and the Revolution of 1848-1849 (ISBN 0-8204-4118-X)
McKay, Hill and Buckler. A History of Western Society. page 758.
