Presidentvalget i Estland 1992 ble holdt ved direkte valg søndag 20. september 1992, samme dag som parlamentsvalget. Dette var de første frie valgene i Estland etter oppløsningen av Sovjetunionen. De fleste russere i Estland hadde ikke stemmerett.
Ettersom ingen av presidentkandidatene fikk mer enn halvparten av stemmene i første valgomgang, ble det holdt en andre valgomgang i parlamentet, Riigikogu, mandag 5. oktober.
De som ønsket et oppgjør med sovjettiden samlet seg bak Lennart Meri, som ble valgt til Estlands president for en fireårsperiode.
Alle senere presidentvalg i Estland har vært holdt som indirekte valg i parlamentet.
Valgkamp
Meningsmålingene viste at fungerende president Arnold Rüütel, tidligere formann i Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, hadde støtte fra flest velgere, men ikke nok til et flertall. Han tilhørte valgforbundet «Trygt hjem», som for en stor del bestod av nomenklaturaen fra sovjettiden.[3][4][5][6][7][8]
Lennart Meri, som hadde vært utenriksminister i overgangsregjeringen, ble støttet av av konservative og liberale partier i valgforbundet «Fedreland» samt av sosialdemokratene.[3][8]
Professoren Rein Taagepera hadde levd i eksil i sovjettiden og stilte som presidentkandidat for Folkefronten. Taagepera tvilte på Rüütels demokratiske sinnelag, og han støttet Meri indirekte. Ved å tiltrekke seg en del av Rüütels velgere forhindret Taagepera at Rüütel fikk mer enn halvparten av stemmene i første valgomgang.[8][9]
Det høyrenasjonale ERSP stod for en hard antikommunistisk linje og stilte med den tidligere dissidenten Lagle Parek som presidentkandidat.[3][8]
Ytterligere to presidentkandidater ble foreslått, men ønsket ikke å stille, og en siste klarte ikke å samle nok velgererklæringer for å kunne stille.[1]
Valgkampen handlet mye om «det gamle regimet» og kandidatenes integritet. Både Rüütel og Meri måtte svare på beskyldninger om forbindelser til KGB i sovjettiden, men en granskningskommisjon ledet av Endel Lippmaa fant ingen beviser mot noen av kandidatene.[7][8][10]
Mange statsborgerskapssaker var fortsatt uavklart, så de færreste russere eller andre sovjetborgere som hadde kommet til Estland etter 1940 hadde stemmerett. De utgjorde en tredjedel av befolkningen.[3][11] Heller ikke etniske estere som var født i eksil hadde stemmerett. Valget ble likevel gjennomført i ordnede og demokratiske former.[3]
Den danske utenrikskorrespondenten Thomas Heine forklarte forskjellen i velgernes preferanser i presidentvalget og parlamentsvalget slik:
«Folk stemte på personen Arnold Rüütel, som tidlig stilte seg i spissen for den estiske selvstendighetskampen. Men i det parallelle parlamentsvalet ville bare få vite av hans bakgrunn, [valgforbundet «Trygt hjem»], som overveldende var basert på aldrende direktører for de statlige bedriftene […]»[11]
Valgresultater
Første valgomgang ble holdt som direkte valg den 20. september 1992:[1][2]
Andre valgomgang ble holdt som indirekte valg i parlamentet den 5. oktober 1992:[1][2][12]
| Presidentkandidat
|
Parti/blokk
|
Stemmer
|
| Lennart Meri
|
Valgforbundet «Fedreland»
|
59
|
| Arnold Rüütel
|
Valgforbundet «Trygt hjem»
|
31
|
| Blanke/ugyldige stemmer
|
11
|
Referanser
- ^ a b c d Heinsalu, Alo m.fl. (red.) (2016). Elections in Estonia 1992–2015 (PDF). Tallinn: Estlands nasjonale valgkommisjon. s. 83. ISSN 2504-5555.
- ^ a b c Sikk, Allan (2010). «Estonia». I Nohlen, Dieter og Stöver, Philip. Elections in Europe: A Data Handbook (på engelsk). Baden-Baden: Nomos. s. 588. ISBN 978-3-8329-5609-7. doi:10.5771/9783845223414-565.
- ^ a b c d e Fitzmaurice, John (1993). «The Estonian Elections of 1992». Electoral Studies (på engelsk). 12 (2): 168–173. doi:10.1016/0261-3794(93)90016-D.
- ^ Pall, Arne (1. september 1992). «Tre menn og en kvinne søker Estlands presidentembede». Morgenbladet. NTB: 21.
- ^ Holte, Elisabeth (3. september 1992). «Jevnt oppgjør før estisk valg». Aftenposten (morgen utg.): 7.
- ^ Johansen, Peter M. (4. september 1992). «Politisk tombola i Estland». Klassekampen: 5.
- ^ a b Pall, Arne (17. september 1992). «Esterne forsømmer sjanse til å velge president direkte». Morgenbladet. NTB: 18.
- ^ a b c d e Holte, Elisabeth (17. september 1992). «Estland i økonomisk krise velger president». Aftenposten (morgen utg.): 8.
- ^ Taagepera, Rein (1993). «Running for President of Estonia: A Political Scientist in Politics». PS: Political Science & Politics (på engelsk). 26 (2): 302–304. doi:10.2307/419848.
- ^ Rimehaug, Erling (19. september 1992). «KGBs skygger hviler over estisk valg». Vårt Land: 9.
- ^ a b Heine, Thomas (30. september 1992). «Redd russisk mindretall». Adresseavisen: 6.
- ^ Røsjø, Bjarne (8. oktober 1992). «Trang start for Estlands demokrati». Morgenbladet. NTB: 21.
_(cropped).jpg)
_(cropped).jpg)
_(cropped).jpg)
