PROFILBARU.COM

Pedro Arias de Avila
Født	ca. 1440; Segovia
Død	6. mars 1531 ; Grecia
Beskjeftigelse	Oppdagelsesreisende, politiker, militært personell, conquistador
Ektefelle	Isabel de Bobadilla y Peñalosa
Far	Pedro Arias Dávila y González
Barn	Inés de Bobadilla
Nasjonalitet	Kongedømmet Castilla
	Signatur
	Pedro Arias de Avila på Commons

Pedro Arias de Avila (født ca. 1440 i Segovia i Spania, død 6. mars 1531 i Leon i det som nå er Nicaragua), også kalt Pedrarias Davila, var en spansk conquistador og kolonisator. Han var den første spanske guvernøren over de nyoppdagede territorier på fastlandet av Den nye verden.

Han seilte til Santa María la Antigua del Darién i Panama hvor oppdageren av Stillehavet, Vasco Núñez de Balboa, var borgermester. Dávila erstattet ham, inngikk ekteskapsallianse med ham med en av sine døtre, men lot ham siden henrette. En annen av hans døtre, født i hans alderdom, ble gift med hans lojale løytnant, den framgangsrike conquistadoren og ulykksalige oppdageren Hernando de Soto.

I 1519 grunnla Pedrarias Dávila Panama by og flyttet hovedstaden dit i 1524. Han sendte Gil González Dávila nordover på en oppdagelsesreise og i 1524 sendte han ytterligere en ekspedisjon under ledelse av Francisco Hernández de Córdoba. Dávila var den tredje parten i den opprinnelige utforskingsalliansen mellom Francisco Pizarro og Diego de Almagro som senere førte til oppdagelsen av Peru, men han trakk seg ut mot en mindre kompensasjon. I 1526 ble han erstattet av Pedro de los Ríos som guvernør av Castilla de Oro, og dro da til León i Nicaragua, hvor han ble gjort til guvernør den 1. juli 1527, og bodde her fram til han døde 1531, 91 år gammel.

Pedrarias fikk ry på seg som en upålitelig mann som var ond og uten skrupler, men ved sinn grunnleggelse av Panama skapte han basen for oppdagelsen av Sør-Amerikas vestkyst og den spanske erobringen av Peru.

Liv og karriere

Bakgrunn

Dávila var adelig og giftet seg med en venninne til dronning Isabella I av Castilla. Han var offiser i krigen mot maurerne i Granada og i Nord-Afrika. I 1514, da han var bortimot 70 år gammel, ble han sendt av Ferdinand II av Aragón som kommandør av den til da største spanske ekspedisjonen til den nye verden med 19 seilskip og 1500 mann for å opprette Castilla de Oro og etablere seg som guvernør.

Striden med Balboa

I juli 1514 ankom Pedro Davila med sin flåte kolonien Santa Maria de Antigua på Darien-kysten (den østlige delen av Panama). Kolonien var blitt etablert i 1510 av Enciso og Balboa. Enciso var overhode for kolonien, men innbyggerne, under ledelse av Balboa, hadde gjort opprør og avsatt Enciso, og hadde sendt ham bort. Enciso var reist tilbake til Spania og fremlagt sin sak for kongen, som med Encisos beretning som utgangspunkt hadde satt igang etableringen av Castilla de Oro med Pedrarias Davila som den nye guvernøren. Enciso ble utnevnt som Aguacil Major (politisjef) og fulgte med tilbake til Santa Maria. Målet var å få kontroll på den opprørske kolonien.

Pedrarias Davila tok straks kontroll over den gamle kolonien, og Balboa og de andre kolonistene underkastet seg straks den nye guvernøren uten motstand. Med Balboas raske underkastelse kunne Davila ikke straks arrestere Balboa, men han ventet på en anledning. Anledningen kom da Balboa i all hemmelighet forsøkte å sette igang en ny ekspedisjon over Panamaeidet til Sydhavet, som han og hans menn hadde oppdaget i 1513.

Da dette ble avslørt, ble Balboa straks arrestert for oppvigleri mot guvernøren. Kort tid etter kom det skip fra Spania med melding om at kongen hadde mottatt rapport om Balboas oppdagelse av Sydhavet, som så var blitt tatt i besittelse på vegne av spanskekongen, i tillegg til gull og sølv av stor verdi som Balboa hadde ervervet og sendt til kongen.

Kong Ferdinand anerkjente Balboas innsats og påla Pedrarias Davila å behandre Balboa med respekt. Davila var nødt til å sette Balboa fri igjen. I stedet bant han Balboa til seg ved formelt å gifte bort sin datter, som befant seg i Spania, til Balboa. Med den nye svigerfar-svigersønn-relasjonen fikk de et tilsynelatende godt forhold til hvernandre. Men Pedrarias ventet tydeligvis fremdeles på en anledning til å få tatt Balboa. Han var fortsatt bekymret for Balboas innflytelse over de gamle kolonistene og hans iver etter å utforske Sydhavet.

Pedrarias Davila utsatte i det lengste med å gi klarsignal til en slik utforskning, men lot ham til slutt få reise i 1518. Balboa organiserte en ekspedisjon med 300 lojale menn og et ukjent antall indianere og negerslaver. Han fikk bygget deler til sjalupper som ble fraktet over panamaeidet og satt sammen på Sydhavskysten. Pedrarias mottok med stigende bekymring rapporter om Balboas framgangsrike utforsking av de sydlige kystene og Perleøyene som lå utenfor.

Noen skumlet om at Balboa planla å skape sitt eget styre på Sydhavskysten og dermed unnslippe guvernørens myndighet. Pedrarias innkalte da Balboa i 1519 til et møte og lot ham arrestere. I den påfølgende rettssak ble han dømt til døden og henrettet ved halshugging. Guvernørens konkurrent om makten var ryddet av veien.

Requirimiento

I mellomtiden hadde guvernøren drevet med egen utforsking av kystene av sitt eget guvernernement Castilla de Oro. Før han reiste fra Spania, hadde han mottatt retningslinjer for hvordan han skulle gå fram for å ta kontroll over guvernementet. Ettersom dominikanermunkene i Santo Domingo hadde kritisert de spanske myndigheter i Den Nye Verden for behandlingen av urbefolkningen, - indianerne -, som ble slaktet ned som dyr, utarbeidet kong Ferdinand i 1513 et "Requirimiento", et dokument som skulle legalisere erobringen av nytt land gjennom en mer human måte å møte indianerne på.

Målet med erobringen var, i tillegg til å finne gull, å kristne de innfødte. Indianerne skulle bli presentert for spanjolenes ønske om å kristne dem, noe som spanjolene mente indianerne burde forstå var av det gode. Dersom de lot seg kristne frivillig, skulle de bli behandlet på beste vis. Men dersom de nektet og gjorde motstand, hadde spanjolene rett til å ta kontroll over dem med sverd i hånd.

Pedrarias Davila ble på sine ekspedisjoner fulgt av egne notarier, som skulle sørge for at dokumentet skulle bli lest opp for indianerne. Problemet var at indianerne rømte eller grep til våpen før spanjolene rakk å lese dokumentet for dem, og de ifangetagne indianerne som fikk lest opp dokumentet for seg, - på spansk-, skjønte naturlig nok ingen ting. Guvernøren skjønte ganske snart at det var nytteløst. Men dokumentet legaliserte erobringen av indianernes land, og Davila sørget alltid for at dokumentet ble lest opp før en indianerlandsby ble angrepet. For å sikre seg at indianerne ikke rømte sin vei, ble dokumentet lest opp på en høyde utenfor landsbyen før angrep, slik at notarius kunne bevitne og notere at alt hadde gått riktig for seg.

Mange av guvernørens menn moret seg kostelig over hvordan opplesningen av Requirimiento straks legaliserte deres væpnede angrep på uforberedte indianerlandsbyer. Det beste var å gjøre det i gryningen mens indianerne enda sov, så sikret de seg at indianerne ble overrumplet og ikke rakk å yte motstand. Indianerne ble så ført bort for å brukes som slaver, eller "kristnes under tilsyn", som spanjolene omtalte det som.

Ved inngangen til nye regioner ble dokumentet gjerne lest til et tre, for så å marsjere inn og bemektige seg befolkningen.

Grunnleggelsen av Panama By

Santa Maria lå i et område med ugunstig klima, slik at svært mange av de nyankomne kolonistene døde som fluer av gulfeber eller andre tropesykdommer. Pedrarias Davila sendte derfor ut rekognoseringspatruljer for å finne et bedre sted å anlegge en ny koloni på, uten at det lyktes i første omgang. Men straks Balboa var ryddet av veien, bestemte Davila seg for å ta den forjettede Sydhavskysten i øyesyn, og oppdaget at klimaet der var mye gunstigere enn nordkysten langs Karibia.

Et stykke vestover på kysten fant han et sted som var svært bra, og grunnla her Panama by. Da byen var ferdig i 1524, gav han ordre om at kolonistene i Santa Maria skulle forlate den gamle kolonien og flytte til Panama. De som var for syke til å forflytte seg ble etterlatt til å dø.

Etter kort stund ble Santa Maria slukt av den omkringliggende jungelen, og i dag er det ikke spor igjen.

Panama By ble bygget etter mønster av Santo Domingo, Den Nye Verdens første by. Panama By ble praktfull, med katedral, torg og elegante hus til byens elite.

Utryddelsen av indianerne i Nicaragua

Rundt byen ble jorden dyrket opp ved hjelp av indianere og svarte slaver. Men indianerne døde som vanlig ganske raskt, og av mangel på arbeidskraft ble det sendt ut ekspedisjoner for å bemektige seg flere indianere ved hjelp av det berømmelige "Requirimiento". I 1522 sendte Pedrarias Davila like godt en ekspedisjon helt til Nicaraguasjøen, der kysten var godt befolket med indianere som gjorde lite motstand. På denne ekspedisjonen ble tusenvis av indianere fraktet som arbeidskraft til Panama under påskudd om at de skulle "kristnes under tilsyn", med arbeidstjeneste som motytelse.

Denne praksis var godt kjent i Santo Domingo, innført av Columbus i 1498. Det sies at stillehavskysten av Nicaragua allerede da, på grunn av denne ekspedisjonen, ble helt avfolket.

Strid med Francisco Pizarro

I Pedrarias Davilas tjeneste var det en mann ved navn Francisco Pizarro. Han hadde skaffet seg et Repartimiento, et landområde med "tilsyn" over indianerne som bodde der, bygget seg en herregård og blitt "selvstendig næringsdrivende". Men rykter om et gullrike i sør vekket hans interesse, og sammen med noen andre satte han igang ekspedisjoner sørover langs Sydhavskysten for å forsøke å finne dette landet.

Dette likte Pedrarias Davila dårlig; igjen fryktet han å miste kontrollen. Da det holdt på å gå riktig galt med en av ekspedisjonene, der mesteparten av ekspedisjonen var strandet på en øy mens et skip dro for å hente hjelp i Panama, nedla Davila forbud mot videre utforsking sørover, og sendte egne skip til de strandede for å hente dem hjem.

Men Pizarro ville ikke gi seg, og greide i all hemmelighet å organisere en ny ekspedisjon, der han endelig nådde Inkariket i 1526 og med selvsyn kunne se rikdommene.

Strid med Cordoba; Davilas fall

Ved tidligere ekspedisjoner ble det oppdaget av Nicaragua var et fruktbart og rikt område. Cordoba ble utnevnt til guvernør av området, men fortsatt under Pedro Davila i rang, og sendt nordover for å etablere en koloni (stedet kolonien ble etablert bærer fortsatt guvernørens navn: Cordoba). Imidlertid var han egenrådig som alle andre, og forsøkte å løsrive seg fra Davilas autoritet.

På samme måte som med Balboa ble Cordoba arrestert og henrettet i 1526.

Imidlertid ble det ikke sett på med blide øyne av den nye kongen i Spania, Karl V. Straks han hørte om dette, ble det bestemt at Pedrarias Davila skulle erstattes av en ny guvernør. Da var imidlertid Davila allerede 85 år gammel.

Da den nye guvernøren de los Rios ankom og overtok, flyttet Davila til Cordoba i Nicaragua og levde der til sin død i 1531.

Vurdering

Pedraria Davila var en hard administrator av Castilla de Oro. Han er mest kjent for å legge hindringer i veien for berømte conquistadorer som Balboa og Pizarro, for utøvelse av det beryktede Requirimiento, grunnleggelsen av Panama By, -den første spanske by på det amerikanske fastland-, og for utryddelsen av indianerne på stillehavskysten av Nicaragua.

Referanser

^ Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 10209/pedro-arias-davila^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Pedro Arias Davila, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pedro-Arias-Davila, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Pedro Arias Dávila, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0005120^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

Pablo Álvarez Rubiano: Pedrarias Dávila. Contribución a la figura del «Gran Justador», Gobernador de Castilla del Oro y Nicaragua. Madrid, 1944.
Francisco Cantera Burgos: Pedrarias Dávila y Cota, capitán general y gobernador de Castilla del Oro y Nicaragua: sus antecedentes judíos. Universidad de Madrid, Cátedra de Lengua Hebrea e Historia de los judíos. Madrid, 1971.
Carmen Mena García: Pedrarias Dávila o la Ira de Dios: Una historia olvidada. Publicaciones de la Universidad de Sevilla, Sevilla, 1992. ISBN 84-7405-834-1.
Carmen Mena García: Sevilla y las flotas de Indias. La Gran Armada de Castilla del Oro, 1513–1514. Universidad de Sevilla, Fundación Cultural El Monte, Sevilla, 1998 (458 págs.), 2ª edición Sevilla, 1999. ISBN 84-472-0459-6.
Carmen Mena García: Un linaje de conversos en tierras americanas. Los testamentos de Pedrarias Dávila, gobernador de Castilla del Oro y Nicaragua. León, 2004. ISBN 84-9773-137-9.
Carmen Mena García: «Doña Isabel de Bobadilla y Peñalosa: una dama de ánimo varonil en la conquista de Tierra Firme», en Actas del IX Congreso Internacional de Historia de América, tomo II, pp. 161–172, Mérida (Badajoz), 2002. ISBN 84-761-678-8.
Manuel Serrano y Sanz. «Preliminares del Gobierno de Pedrarias Dávila», en Los orígenes de la dominación española en Indias, pp. CCXLI a CCCXXXVIII. Madrid, 1918.
Stefan Zweig: Momentos estelares de la humanidad. ed. Acantilado, Barcelona (2002). ISBN 84-95359-92-8.
Bethany Aram: Leyenda negra y leyendas doradas en la conquista de América: Pedrarias y Balboa. Madrid: Marcial Pons historia, 2008.