Diego de Almagro (født 1479 i Almagro i Spania, død 8. juli1538 i Cusco) var en spanskconquistador som erobret Inkariket sammen med Francisco Pizarro. Han kom imidlertid hele tiden til kort med hensyn til utkommet av erobringen i forhold til Francisco Pizarro. Han utforsket det nordlige Chile (1534-35), og hersket over byen Cuzco i en periode (1535-38), men ble til slutt drept i et stort slag mellom de tidligere allierte conquistadorene, der Francisco Pizarro igjen kom seirende ut.
Begynnelsen
Diego de Almagro kom til Den nye verden med en kongelig spansk koloniseringsflåte ledet av admiral og guvernør Pedro Arias de Avila (Pedrarias Davila) i 1514. Ekspedisjonen skulle erobre land og undertvinge urbefolkningen i Darién-kysten av dagens Panama og den karibiske kysten av dagens Colombia. I Darién var det allerede etablert en liten koloni med navn Santa Marta Antigua, som ble utgangspunkt for kampanjen. Lederen for den allerede etablerte kolonien, Balboa, hadde året før oppdaget Sydhavet (Stillehavet) på andre siden av Panamatangen, og hadde av den spanske kongen fått enerett på å utforske kystene av Sydhavet, men var underordnet guvernøren. Men da guvernør Davila mistenkte Balboa for å ha sveket ham, ble Balboa dømt til døden og henrettet i 1519, og Sydhavets kyster ble tatt i øyesyn. Mens de karibiske kystene var dekket av mangroveskog og innlandet av jungel, oppdaget guvernøren at Sydhavskysten var mye mer tilgjengelig, og Panama By ble grunnlagt her samme år. Alle spanjolene ble overført til den nye administrasjonsbyen, og Santa Marta Antigua ble nedlagt. Som respektert offiser ble Almagro tildelt en encomienda utenfor byen som takk for sine tjenester.
Alliansen med Francisco Pizarro
I Panama by ble Almagro venn med en annen encomendero, nemlig Francisco Pizarro. Pizarro hadde kommet til Darién allerede i 1509 sammen med Balboa da Santa Marta Antigua ble etablert. Men da den nye guvernøren Davila kom til kolonien i 1514, hadde Pizarro straks skiftet lojalitet og blitt guvernørens mann.[trenger referanse] Dette gav Pizarro en encomienda da han kom til Panama. Da arbeidskraften ganske tidlig begynte å tynnes ut på grunn av den harde arbeidsbelastningen de encomenderte indianerne ble utsatt for, deltok bade Almargro og Pizarro på en ekspedisjon til det folkerike Nicaragua i 1522 for å erobre landet og skaffe seg ny arbeidskraft ved å overføre de beseirede indianerne til sine gårder i Panama.
Samme år fikk de høre om den fantastiske erobringen av Aztekerriket i Mexico, og samtidig vendte en gruppe spanjoler tilbake fra en reise sørover, med beretningen om de fantastiske rikdommene som skulle befinne seg i Gullandet i Andesfjellene. Almagro og Pizarro ble enige om at de sammen skulle sette i gang et prosjekt for å erobre landet etter inspirasjon av erobringen av Aztekerriket.[trenger referanse] Med på laget fikk de også presten Luque, som hadde større midler til å investere i prosjektet. Med velsignelse fra guvernør Davila satte de så i gang sitt prosjekt.
Jakten på Inkariket
I fire år jobbet de to allierte seg sørover langs Sydhavets kyster. Det var en vanskelig oppgave med mye motgang. Etter et angrep fra fiendtlige indianere flyktet Pizarro og Almagro med sine skip ut til øya Isla Gallo, utslitt og med manko på forsyninger. Mens Pizarro og hans menn ventet på Isla Gallo, seilte Almagro tilbake til Panama by for å skaffe nye forsyninger. Men i Panama var det kommet en ny guvernør, Pedro de los Rios. Han betraktet Pizarros og Almagros prosjekt som et mislykket eventyr som kostet for mye, dessuten brøt det med hans egne interesser.[trenger referanse] Han nektet derfor Almagro å forlate byen, og sendte i stedet et eget skip for å hente Pizarro og hans menn tilbake. Pizarro nektet å forlate øya, og ble igjen med 12 lojale menn, mens resten ble med tilbake til Panama by. Da Almagro hørte om at Pizarro var blitt igjen, lyktes det ham å snike seg ut fra havnen med et skip med både flere menn og forsyninger, og kom til Pizarros unnsetning. Slik reddet han Pizarro. Sammen seilte de videre sørover, og kom tilslutt til byen Tumbes, der de ved selvsyn kunne se rikdommene til Inkariket. De seilte tilbake til Panama fast bestemt på å vende tilbake for å erobre riket og forsyne seg av rikdommene.
Erobringen av Inkariket
Vel tilbake i Panama fant de ingen velvilje hos guvernør de los Rios. På tross av rikdommene de kunne lokke med, nektet han dem å gå videre med prosjektet. Til slutt gav de opp å forsøke å vinne støtte i Panama, og Pizarro reiste i 1529 til Spania for å henvende seg direkte til kong Karl om støtte til prosjektet. Kongen ble begeistret, og gav Pizarro alle fullmakter. Da han kom tilbake til Panama i 1531, hadde han til og med fått tittelen Adelantado av Peru, (til Almagro hadde han bare sikret en mer underordnet tittel), skaffet seg mannskap og forsynt seg av alle de våpen han måtte trenge fra Spanias våpendepot på Jamaica. Med seg hadde han også sine brødre Fernando, Gonzalo og Juan. Mennene Pizarro hadde meg seg betraktet han som sine, men kong Karl hadde også gitt dem rett til å skaffe flere menn til sin ekspedisjon i Panama, og mens Pizarro seilte i forveien, satte Almagro straks i gang med å skaffe seg egne folk. Pizarro lovet å vente på sin allierte i Tumbez.
Pizarro holdt ikke sitt løfte. Da Almagro endelig ankom Tumbez med sine nyvervede menn, fant han at Pizarro allerede hadde forlatt byen. Han hadde marsjert sørover til byen Cajamarca, der Inkarikets hersker Atahualpa skulle befinne seg. Almagro og Pizarro hadde planlagt å følge eksempelet til Cortes i Mexico, som hadde tatt kontrollen over hele riket ved å ta kong Moctezuma til fange, og styre gjennom ham. Nå når Pizarro visste hvor rikets keiser befant seg, ville han ikke vente.
Almagro skyndte seg etter, men da han ankom Cajamarca, fant han at Pizarro allerede hadde tatt Atahualpa til fange og fått ham til å fylle et av palassets rom med gull og ett med sølv mot løfte om å bli sluppet fri. Almagro forlangte at gullet og sølvet skulle fordeles likt mellom Pizarro og Almagro og begge parters menn, men det nektet Pizarro; det var han og hans menn som hadde gjort grovarbeidet, og da skulle de ha mest.[trenger referanse] Almagro og hans menn skulle få 1/10. Almagro var rasende.[trenger referanse] Han svarte med å nekte Pizarro å løslate Atahualpa. Han fikk også høre at landet hadde vært igjennom en borgerkrig, og at Atahualpas motstander, broren Huascar, hadde blitt tatt til fange like før de hvites ankomst, i tillegg til at Huascar var den rettmessige arving til tronen. Almagro øynet en sjanse til å vinne spillet om makten, og sendte noen av sine ryttere sørover til stedet Huascar ble holdt som fange for å befri ham og utrope ham som hersker. Men Atahualpa fikk høre om Almagros planer, og var raskere med å sende beskjed sørover. Da rytterne ankom fangeleiren, var Huascar drept. Almagro ble igjen tatt ved nesen. Han var rasende, og forlangte at Atahualpa skulle dømmes for brodermord, flerkoneri og incest.[trenger referanse] (Han var etter inkaenes tradisjon gift med sin egen søster). Han ble stilt for en spansk domstol, og ble dømt til døden og garrotert.
Deretter reiste Almagro og Pizarro videre sørover sammen. Forholdet mellom de to allierte var nå dårlig, men så lenge de befant seg i fiendeland måtte de holde sammen. Underveis motsto de flere angrep fra inkastyrker, og inntok hovedstaden Cusco. Her utropte de en ny inkahersker, Manco Inca Yupanqi, Huascars nevø, som imidlertid ble holdt i fangenskap på samme måte som Atahualpa ble. Av rikdommene de hadde ervervet seg, ble kongens rettmessige femtedel sendt til Spania under tilsyn av Fernando Pizarro. Da Fernando Pizarro kom tilbake i 1534, hadde han med seg en ny tittel til Almagro; som plaster på såret var han utnevnt som Adelantado av Chile, et land lenger sør som visstnok også skulle være rikt.
Maktkamp
Almagro samlet straks sine menn og indianske hjelpestyrker og marsjerte sørover. Men landet han kom til var karrig og mistrøstig. Han måtte over mange forrevne fjellområdet og den tørre og glohete Atacamaørkenen, og i Chile møtte han ville og krigslystne indianere. Almagro snudde, og han og hans menn vendte tilbake fillete og utmattede, akkurat tidsnok til å redde Pizarro-brødrene fra en inkahærs beleiring av Cuzco, som var på nippet til å falle. Manco Inca hadde lyktes med å flykte. Han hadde samlet en stor hær, satt i gang beleiring av byen og bombardert byen med brannpiler og annet skyts. Almagros overraskende ankomst sendte inkahæren på flukt.
Almagro marsjerte inn i byen som redningsmann, men tok straks Pizarro-brødrene til fange. Mens Francisco Pizarro ved Almagros avreise hadde forlatt byen og etablerte en ny spansk koloni ved kysten med navnet Ciudad de los Reyes (dagens Lima), var hans brødre blitt igjen i Cuzco, og hadde med sine menn heltemodig forsvart byen mot inkaenes beleiring. Almagro krevde nå at Cuzco skulle være hans by og landet sør i Peru skulle være hans. Francisco Pizarro godtok Almagros krav om todeling, men hans brødre ble ikke frigitt. Imens strømmet stadig flere conquistadorer fra koloniene i nord til Pizarros koloni, de hadde hørt om rikdommene i Inkariket, og ønsket å delta i utplyndringen. På den måten fikk Pizarro styrket sin posisjon med enda flere væpnede menn.
Men mens Almagro og Pizarro hersket over hver sin by, var situasjonen blitt alt annet enn lys. Manco Inka hadde gjenerobret det meste av de sentrale deler av Peru, og truet nå Pizarros koloni. Ved et stort slag utenfor kolonien ble imidlertid inkahæren beseiret og drevet opp i sine tilfluktssteder i fjellene (Vilcabamba- og Urubamba-dalen). Året var 1538. Pizarro sendte nå sine styrker mot Cuzco, og ved et stort slag mellom Pizarros og Almagros menn på en slette utenfor Cuzco, ble Almagro overvunnet. Han ble tatt til fange og henrettet. Pizarro hadde igjen tatt kontrollen over hele Peru.
Men tre år senere hevnet Almagros sønn drapet på hans far. Han snek seg inn i Pizarros residens i Lima og drepte ham med et sverdslag.
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Diego de Almagro, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Diego-de-Almagro, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
