Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen ble i 2013 tildelt Nobels fredspris «for dens omfattende arbeid for å avskaffe kjemiske våpen».[3]
Bakgrunn og virkeområde
Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen ble til som følge av inngåelse av Kjemivåpenkonvensjonen, som trådte i kraft i 1997. Denne internasjonale avtalen ble inngått på nedrustningskonferansen i Genève i 1992 etter langvarige forhandlinger for å få i stand totalforbud mot kjemiske våpen. Konvensjonen forbyr produksjon, lagring, handel, overføring og bruk av kjemiske våpen.[4] Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen ble opprettet for å sikre dette. Den er ikke en del av FN-systemet, men har en samarbeidsavtale med De forente nasjoner.
Ødeleggelse av kjemiske våpen
Organisasjonen har vært aktiv for å sørge for destruksjon av lagre av kjemiske våpen. Arbeidet har foregått i flere land. I Albania startet organisasjonens innsats med et lager av sennepsgass og arsenikkholdige kjemikalier. Hele arsenalet av kjemiske våpen i India og Sør-Korea er destruert under oppsyn av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen.[5]
I 2013 var status at 78 % av de kjente lagrene av slike våpen var ødelagt.[4]Libya, Russland og USA arbeidet da fortsatt med å ødelegge sine lagre. USA har ødelagt 90 % av sine kjemiske våpen, men Russland har ødelagt 60 % av sitt kjemivåpenarsenal.[6]
I 2013 ble Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen engasjert i FNs arbeid med kontroll og ødeleggelse av kjemiske våpen i Syria. Syria var ikke medlem av organisasjonen, men ga tiltredelseserklæring 14. september 2013.[4]
Eksperter fra organisasjonen har bidratt i arbeidet med ødeleggelse av lagre av kjemiske våpen og av anlegg for produksjon av slike våpen.[7]
Overvåkning av kjemisk industri
Videre overvåker organisasjonen kjemisk industri i medlemslandene for å sikre at nye kjemiske våpen ikke produseres. Organisasjonen kan gjennomføre inspeksjoner for dette formålet.[4]
Medlemskap
De fleste stater er medlem i organisasjonen, med unntak av Angola, Egypt, Israel, Myanmar, Nord-Korea og Sør-Sudan.
Stater som er part i Kjemivåpenkonvensjonen blir også medlem av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Per desember 2013 var 190 stater medlem av organisasjonen.[8] Sju stater er ikke med i organisasjonen. Israel og Myanmar har undertegnet, men ikke ratifisert, avtalen, mens Angola, Egypt, Nord-Korea og Sør-Sudan verken har undertegnet eller ratifisert.[9]
Organisering
Fra medlemsstatskonferansen i 2007
Medlemsstatskonferansen er organisasjonens høyeste organ og skal påse at Kjemivåpenkonvensjonen gjennomføres.[10] Alle medlemsstater kan delta i medlemsstatskonferansen. Hvert medlemsland har én stemme. Tiltak mot medlemsstater vedtas av medlemsstatskonferansen. Som hovedregel skal medlemsstatskonferansen møtes én gang i året.[11]
Eksekutivrådet består av 41 medlemsstater utpekt av medlemsstatskonferansen for en periode på to år.[12] Det er ni medlemmer fra Afrika, ni fra Asia, fem fra Øst-Europa, sju fra Latin-Amerika og Karibia, ti fra Vest-Europa og andre stater, samt ett medlem som veksler mellom å komme fra Asia og Latin-Amerika og Karibia. Eksekutivrådet møtes seks ganger årlig.
Det praktiske arbeidet ivaretas av et sekretariat ledet av en generaldirektør. Generaldirektøren velges av medlemsstatskonferansen for en periode på fire år, med mulighet for forlengelse for ytterligere én fireårsperiode. Sekretariatet har egne avdelinger for inspeksjon og verifikasjon.[13]
Hovedkontoret ligger i Haag i Nederland. Omkring 500 personer arbeider i organisasjonen. I 2010 var budsjettet på 75 millioner euro.[14] Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen har seks offisielle språk: Arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk.[15]
Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen ble tildelt Nobels fredspris for 2013. Generaldirektør Ahmet Üzümcü mottok prisen ved en seremoni i Oslo rådhus 10. desember 2013 og holdt Nobel-foredrag på organisasjonens vegne.[16]
