Nikias (født 470, død 413 f.Kr.) var en strategos og statsmann i antikkens Hellas. Nikias var medlem av den athenske overklassen. Han arvet en stor formue av sin far, Nikeratos, som han investerte i sølvgruvene i Lavrion.
På grunn av hans velstand, ble Nikias integrert i det aristokratiske partiet hvor han drev sin politikk. Etter at Perikles døde i 429 f.Kr., ble han partiets leder og rivaliserte med folkepartiets Kleon.
Nikias fremforhandlet på egen hånd Nikiasfreden i 421 f.Kr., en fredsavtale med Sparta som ble inngått etter ti år med Peloponneskrigen. I en begrenset tid trodde alle athenerne at Nikias hadde vært deres frelser, men den kontroversielle aristokraten Alkibiades bestemte seg så for å gjenoppta krigen ved å sette i verk sin egen plan.
Formue
Nikias arvet en betydelig formue fra sin far Nikeratos som han hovedsakelig investerte i sølvgruvene i Lavrion. I disse gruvene hadde Nikias 1000 slaver som ble leid ut. Nikias' store formue skyldtes disse gruvene.
Men Nikias var lett å skremme, derfor ble Nikias tvunget til å gi mye penger til forskjellige folk. Noen av disse var trengende, mens andre var aggressive og fikk penger gjennom ondskapsfulle trusler mot den redde Nikias. Mange poeter fra epoken reflekterte denne feige holdningen.[1]
Politikk
Selv om Nikias ikke var adelsmann av opphav[2], trakk han mot det aristokratiske partiet. Nikias begynte å bli offentlig kjent mens Perikles var i styret av Athen. Rett etter at Perikles døde i 429 f.Kr., ble Nikias den fremste athenske politikeren som det aristokratiske partiets leder. Nikias konfronterte gjennom dette embetet Kleons folkelige parti. De lavere athenske klassene begynte å støtte Nikias siden Kleon som en gang hadde vært fattigfolks store forsvarer, både var for grådig og for arrogant. Athenerne respekterte Nikias' kompliserte personlighet siden de jevnt over ble behandlet med respekt. Andre fordelaktige poeng var at de korrupte demagogene vanligvis snakket mot Nikias.
For å skaffe seg folkelig støtte, kunne Nikias hverken ty til karisma eller retorikk. I stedet fikk Nikias folkelig støtte gjennom å spre sin velstand:
Hans mest minneverdige arrangement var Delos–festivalen. Nikias bygget en båtbro mellom øyene Delos og Rinia. Skipene var utsmykket med girlander, forgylning og detaljerte motiver. Nikias gav eiendommer til en verdi av 10 000 drakmer til delierne slik at de skulle fortsette feiringen og alltid be på hans vegne. Instruksjoner om dette ble gravert inn på en søyle.
Militær karriere
Nikias var strategos både i 427 og 425 f.Kr. På denne tiden hadde mange av Athens største militære ledere blitt fordømt, og Nikias unngikk derfor å sette i gang viktige militære foretak som kommandant. Nikias hadde lykken med seg i flere år og klarte å unngå store athenske ulykker, enten de var militære eller politiske.
Nikias oppnådde mange militære seire. Men slike triumfer skjulte hans kompliserte natur, og de athenske soldatene foretrakk andre ledere. Et eksempel var den populære Alkibiades under den sicilianske ekspedisjon. Nikias unngikk også å forklare enhver seier med sine egne handlinger. Han skyldte i stedet på lykke, slik at den vanskelige athenske opinionen ikke skulle vende seg mot hans berømmelse. I felten var Nikias en ekstremt forsiktig leder, og Plutark hevder at «Nikias unngikk alle problemer og langvarige foretak. Dersom han tok kommandoen, var han for å gjøre det som var trygt.» Men Plutark skrev videre at Nikias var anerkjent for å være en brukbar kriger i felten, han kjempet like modig som enhver soldat.
I 426 invaderte Nikias øya Minoa som var rett foran havnen Nisaia. Han hadde til hensikt å legge Megara under blokade, siden byen var alliert med Sparta. Nikias ødela fiendens garnison fra sjøen, og han satte så i verk et amfibieangrep. Han brukte noen dager på å bygge en mur på det nære fastlandet og satte en garnison i Minoa.[3]
60 skip ble i 425 satt under Nikias' kommado. Han forsøkte til å begynne med å undelegge seg øya Milos. Denne var helt uavhengig av det athenske sjøforbundet. Nikias beseiret de lokale styrkene, men Milos nektet fremdeles å slutte seg til Athen. Etterpå gikk Nikias i land i Oropos i det nordlige Attika. Hæren hans sluttet seg til mange andre athenske styrker som ankom etterpå. Nikias seilte så mot Lokris hvor han herjet langs kysten.
Gjennom strategosen Demosthenes' handlinger kunne Athen sette en garnison i Pylos, men 400 spartanske soldater forble på øya Sfakteria. De fleste athenerne ønsket å erobre dem. Men ved Sfakteria var blokadestyrkene til athenerne under svært vanskelige geografiske forhold slik at de ikke kunne avgjøre slaget. Kleon skrøt uhemmet i 424 i folkeforsamlingen om hvordan han som general ville være i stand til å ta alle de spartanske styrkene med letthet, selv om hans militære evner ble sett ned på av hans likemenn. Forsamlingen begynte å murre, og Nikias tilbød seg ertende å overføre sin egen grad som general til Kleon slik at han kunne ta med seg de nødvendige styrkene til Sfakteria. Kleon ble regnet som en middelmådig leder, og var tvunget til å akseptere den tilsynelatende vanskelige utfordringen. Men Kleon lyktes i å ta den spartanske garnisonen og gav et alvorlig slag mot Nikias' posisjon.
Senere i 424 seilte Nikias med 80 krigsskip med 1200 soldater mot Korint. Felttoget gikk i land i Solygeia. Korinterne var klar over dette og ventet på ham med nesten hele sin hær, men Nikias beseiret forsvarerne. Fienden var i ferd med å bli ytterligere forsterket, derfor la Nikias ut til sjøs i flukt. Men Nikias oppdaget at to athenske lik hadde blitt gjenglemt bak seg og krevde disse av Korint gjennom en herald. Nikias satte her gresk tradisjon til side som sa at siden Athen hadde tapt slaget, eide seierherren alt som lå igjen på slagmarken. Nikias gikk i land ved Krommyon i det nordlige Korint. I løpet av natten slo han til i regionen. Så seilte han sørover til halvøya til Methana. Der reiste han en mur på landtungen, og han satte fra seg en garnison på halvøya som ble en athensk festning.
Sammen med to andre kommandanter, ledet Nikias i 423 felttoget for å erobre Kythira. Denne øya var hovedforsvaret for alle Lakonias sjøruter. Den athenske ekspedisjonen bestod av 60 krigsskip og 2000 soldater. Athenerne tok byen Kythira på grunn av at Nikias fremforhandlet en avtale som sa at ingen borgere skulle utvises. Øya ble tatt og en garnison ble plassert av Athen. Den påfølgende uken la de athenske styrkene kysten ved Lakoniabukta øde.
Nikias ledet i 422 sammen med en annen kommandant angrepet på både Mende og Skione ved Khalkidiki. Felttoget bestod av 50 skip og 1700 soldater. Nikias gikk i land ved Poteidaia. Fienden fikk hjelp av peloponnesiske styrker. Etter noen bitre konfrontasjoner hvor Nikias selv ble såret, overgav begge byene seg. Regionen ble ytterligere plyndret, og mange innbyggere ble massakrert som hevn. Den makedonske kong Perdikkas II underskrev så en fredsavtale med Athen, og Nikias krevde bevis på denne. Som svar på dette, reagerte Perdikkas II mot de peloponnesiske styrkene som var i Thessalia.
Etter et tiår med kamper i Peloponneskrigen, var både Athen og Sparta utmattet. Etter at de to athenske generalene som var i mot en fredsavtale, Kleon og Brasidas, ble drept i kamphandlinger, bestemte Nikias seg for å få med seg athenerne i søken etter fred. Han snakket også med spartanerne, og de lyttet etter at han utleverte fanger som ble tatt ved Pylos. Disse fangene hadde viktige familier som var medlemmer av det spartanske aristokratiet.
Nikias fikk en våpenhvile som skulle vare i et år, og etter dette ble det inngått en permanent fredsavtale i 421. Nikiasfreden stipulerte at begge sider skulle gi tilbake territorier og byer til deres opprinnelige eiere. Gjennom bestikkelser fikk Nikias Sparta til å gjennomføre disse tilbakeleveringene først.
Athen feiret. Folket sa at krigen hadde vært Perikles' avskyelige feil som sendte Athen inn i lidelse. Nikias var i stedet frelseren som hadde overtalt alle til å slutte fred. Både Korint og Boeotia var misfornøyde og ønsket å starte krigen på nytt. Nikias overbeviste derfor Sparta til å danne en allianse mot enhver potensiell fiende.
Alkibiades
Samtidig var Alkibiades en fremadstormende athensk politiker som var imot fred. Alkibiades var særlig sjalu fordi han ble ignorert mens hele fredsaffæren styrket Nikias' politiske ståsted. Da noen athenere begynte å mistro Sparta, satte Alkibiades igang en åpen kampanje for krig. Hans første trekk var å overbevise Argos om å inngå en allianse. Men siden Alkibiades ikke kunne gjøre nok politisk, bestemte han seg for å lure Nikias. Tilfeldigvis hadde både Sparta og Argos utsendinger i Athen på samme dag som skulle tale for athenske råd. Alkibiades overbeviste de spartanske utsendingene som hadde ankommet med de beste intensjoner, om at han ville forsvare deres saker personlig dersom de løy for den athenske folkeforsamlingen om deres diplomatiske makt. Under denne sesjonen gjorde utsendingene dette, og Alkibiades hevdet så at en ikke burde høre på slike utenlandske misledere. Nikias kunne ikke gjøre noen ting for å unnslippe denne flaue episoden mens den rasende forsamlingen begynte å rope på de argiviske utsendingene slik at nasjonene kunne alliere seg og fornye krigen. Men sesjonen ble avbrutt av et lite jordskjelv.
Under denne pausen fikk Nikias tilbake noe politisk styrke, og i den neste sesjonen klarte han å overbevise forsamlingen og freden ble opprettholdt. Nikias sa så at han ville reise til Sparta på et diplomatisk oppdrag for å løse opp i noen saker. I Sparta ble Nikias behandlet som venn på grunn av hans velkjente avgjørrelser. Men spartanske politikere hadde allerede forhandlet frem en allianse med Boeotia, derfor ble ikke Nikias' forslag fulgt opp videre. Den politisk knuste Nikias returnerte til Athen, men saken fikk ikke konsekvenser for ham. I stedet ble Alkibiades umiddelbart utnevnt til strategos og han bandt Athen, Argos, Elis og Mantinei sammen i en allianse mot Sparta. I tillegg ble marinestyrker sendt til Pylos for å plyndre fiendens kyster. Ved disse handlingene var krigen i gang igjen.
Duellen mellom Nikias og Alkibiades var nå så bitter at folket bestemte seg for at en måtte ostrakiseres. Siden begge var politikere av stort kaliber, fulgte alle athenere prosessen med spenning. Ved siden av krigsspørsmålet var Nikias mer mislikt, for han ble sett på som aristokrat viss politikk var upopulær. Men samtidig var det klart at den kontroversielle Hyperbolos ville okkupere det politiske vakuumet som ville oppstå bak den ostrakiserte politikeren. Før dette kunne skje, bestemte Nikias og Alkibiades seg for å sette uoverensstemmelsene til sides og samkjørte sine styrker og ostrakiserte Hyperbolos i 417. Athenerne var så rasende over denne skjulte manøveren at ostrakisme aldri ble brukt igjen.[4]
Noen sicilianske byer ba om militær støtte fra Athen mot Siracusa. Nikias avslo idéen. Men dette vekket Alkibiades' ønske om å erobre hele øya. Han drømte om at Sicilia kunne bli en gigantisk athensk garnison hvorfra Athen kunne erobre hele Middelhavet. Snart støttet opinionen denne idéen entusiastisk i den grad at i Athen var Nikias den eneste som var i mot. Etter at Nikias ble utnevnt til strategos sammen med Alkibiades og Lamakos i 416 for å lede ekspedisjonen, henvendte Nikias seg kritisk til den athenske folkeforsamlingen. Han hevdet at felttoget ville bare tjene Alkibiades' prestisje. Demostratos svarte med at han ville gjøre slutt på et slikt utbrudd, og han foreslo at alle ekspedisjonens generaler kunne ha ubegrenset makt på Sicilia. Forsamlingen godkjente dette.
Nikias og Lamakos hadde blitt utnevnt for å kompensere Alkibiades' kommando. Folk fryktet Alkibiades' ofte uansvarlige oppførsel som inkluderte blasfemiske fester, selv om soldatene var fanatiske i sin støtte til ham. Men Nikias var mektigere enn Lamakos som manglet ry på grunn av sin ekstreme fattigdom.
Ekspedisjonen satte avgårde i 415. De tre kommandantene hadde forskjellige planer da de ankom Catana på Sicilia. Nikias hadde sunket hen i melankoli, og han påførte den optimistiske ekspedisjonen triste følelser. Alkibiades ble snart arrestert på påstander om ekstrem blasfemi, og han ble ført tilbake til Athen. Den uinteresserte Nikias frøs hele ekspedisjonen ved å ikke sette igang handlinger, noe som gjorde soldatene nedtrykte. Siracuserne fikk gjennom dette tilbake sin optimisme. Nikias reagerte ikke før noen siracusiske ryttere ankom den athenske leiren og hånet styrkene. Da satte han i gang et amfibieangrep, invaderte Siracusa midlertidig, men han forlot byen og beveget seg nordover igjen.
Nikias bestemte seg for å ta Siracusa og holde den. Han begynte å bygge en stor mur rundt byen, og Lamakos ble drept i forsvaret av den. De fleste sicilianske byene forble lojale mot Nikias, så de optimistiske styrkene hadde rikelig med forsyninger. Siracuserne foreslo til og med å slutte fred, men Nikias avslo tilbudet. Men gjennom Alikibiades' hevngjerrige forslag sendte Sparta militære forsterkninger som var ledet av Gylippos. Nikias gjorde feilen med å overse denne hendelsen, og etter at Gylippos hadde ankret i Messina, gikk han inn i Siracusa uten motstand. Den for selvsikre Nikias løslot 300 siracusiske fanger som skyndte seg inn i byen sin.
Gylippos beseiret Mikias og erobret store mengder byggematerialer som ble brukt til å bygge en motmur som avskar den athenske muren. Athenerne ble omringet, til lands og til sjøs, mens Gylippos reiste rundt i Sicilia og fikk vendt alle byene mot Athen. Den fortvilede Nikias ba om hjelp fra Athen, og krevde en erstatter for seg selv siden han led av en nyresykdom. Demosthenes var i ferd med å ankomme for hjelpe Nikias da Gylippos begynte å beleire fortet Plemmyrium hvor Nikias fikk alle sine forsyninger fra.
De tre kommandantene som var på Sicilia, Nikias, Demosthenes og Eurymedon, var utnevnt til strategoi i 413. Demosthenes ankom med 5000 soldater. Nikias foreslo å beleire Siracusa til fienden kanskje gav opp. Demosthenes avslo idéen og han stormet mot byen. I en forvirrende natt, kom Gylippos over angrepet og snudde omstendighetene. 2000 athenere ble drept, mens få kunne returnere til leiren. Nikias la skylden for nederlaget på Demosthenes som innrømmet sin feil. Nikias nektet også å flykte tilbake til Athen. Han forklarte at han foretrakk å bli drept av fienden fremfor å bli drept av athenerne som ville fordømme ham ved nederlag.
Men malaria rammet den athenske leiren mens flere spartanske forsterkninger ankom. Nikias gav da ordre om å seile hjem. Den athenske flåten var klar til å dra da Nikias ble skrekkslagen av en måneformørkelse den 27. august413 f.Kr., derfor gav han ordre om å vente en hel måned. Nikias drev sine religiøse ritualer da Gylippos slo til og erobret havnen. Nikias satte i gang et håpløst motangrep med 110 triremer for å ta tilbake de 200 skipene som lå ved anker og som var fulle av athenske soldater. Men han ble alvorlig beseiret. Eurymedon ble drept i dette slaget.
Død
Sletter, pass, elver og broer ble raskt blokkert av Gylippos. For å flykte til fots, delte athenerne seg i to grupper som henholdsvis ble ledet av Nikias og Demosthenes. Nikias var alvorlig syk og strevde med å opprettholde sin autoritet med optimistiske taler.
Åtte dager senere overgav Demosthenes seg. Nikias var desperat og tilbød Gylippos at han ville kompensere Sparta økonomisk for krigen dersom athenerne kunne returnere hjem, men Gylippos avslo tilbudet. De utsultede athenerne marsjerte dag etter dag mens spartanerne kontinuerlig skjøt piler etter dem. Ved elven Ainarus ble mange soldater drept mens de drakk vann. Nikias overgav seg så og søkte nåde hos Gylippos:
«Tenk på at athenerne har behandlet dine menn pent da det var vår seierstime.»
Gylippos tenkte at han med stor ære kunne føre så viktige fanger til Sparta, derfor drepte han ikke Nikias. Han gav også ordre om at ingen fanget soldat skulle henrettes. Men ved Siracusa organiserte spartanerne en forsamling, og det ble bestemt at Nikias skulle henrettes. Etter at dette skjedde ble liket av Nikias vist offentlig frem i gatene i Siracusa.
Personlighet
Nikias' personlighet ble reflektert i mange samtidige komedier. Nikias oppførte seg offentlig som om han var redd for andre mennesker. Nikias led av depresjon. Følgen av dette var at Nikias oppførte seg svært forsiktig. Denne forsiktige holdninger gav ham en fordel i politikken blant folket selv om han var en aristokratisk politiker som vanligvis var upopulære.
Nikias fryktet alle rivalers informanter som fortalte folk om hans liv, derfor kjøpte han dem vanligvis. Nikias beskyttet sitt privatliv og spiste hverken ute eller snakket mye, selv med venner. I den athenske folkeforsamlingen var Nikias den første som ankom og den siste som dro. Han arbeidet i sitt krigskontor til sent på natt som general.
I fritiden holdt Nikias seg hjemme. Venner tok seg av besøkende, og de ble fortalt at Nikias hadde det travelt med viktige saker og at han ikke ville ta imot noen som helst.
Nikias var ganske overtroisk ovenfor de athenske gudene. Han utførte religiøse offer daglig, og han hadde en spåmann på sin lønningsliste. Nikias rådførte seg med ham om politiske saker og hans sølvgruver.
.jpg)
