Kythira (gresk Κύθηρα; også gjengitt som Kythera, Kythira, Kithira) er en gresk øy utenfor Peloponnesos' sørøstspiss. Arealet på øya er på 285 km². I dag (2011) har øya 3 973 innbyggere.[1] Øya var tidligere en del av De joniske øyer og administreres under periferienheten Øyene som er en del av periferien Attikí (selv om den ligger i stor distanse fra selve Attikí). I mykensk tid ble øya omtalt som (Linear B) Ku-te-ra, og den er kjent også under det italienske navn Cerigo,[2]
I mange århundrer da sjøreiser var den eneste måten for transport hadde øya en strategisk lokaliseringen ved å ligge i midt i en viktig skipsleie. Siden antikken og fram til midten av 1800-tallet hadde Kythira var et krysspunkt for handelsfolk, sjøfolk og erobrere. Som sådan har øya hatt en lang og mangfoldig historie og blitt påvirket av mange sivilisasjoner og kulturer. Det er reflektert i øyas arkitektur (som er en blanding av tradisjonelle, egeiske og venetiansk elementer), foruten også i tradisjoner og skikker, påvirket gjennom århundrer i sameksistens med greske, venetianske, osmanske og britiske sivilisasjoner foruten tallrike andre besøkende.
Administrasjon
Kythira og den nærliggende naboøya Antikythera var adskilte kommuner inntil de ble slått sammen ved reformen i lokalstyre av 2011; de to øyene er i dag kommunale enheter.[3] Provinsen Kythira (gresk: Επαρχία Κυθήρων) var en av provinsene i prefekturet Pireus. Den hadde samme område som dagens kommune Kythira, men det ble nedlagt i 2006.
Geografi
Kythira har et landareal på 279,593 km². Den er lokalisert på den sørvestlige enden av Egeerhavet, bak Kapp Malea.[4] Det ujevne, kuperte terrenget er resultatet av rådende vinder fra de omliggende havene som har formet kysten til bratte bergknauser med dype bukter. Øya har mange strender av ulik sammensetning og størrelse; kun halvparten av dem kan bli nådd med vei gjennom det fjellrike terrenget på øya.
Kythira ligger nær den såkalte greske bue, en subduksjonssone ved den afrikanske kontinentalplate, og er således meget utsatt for jordskjelv. Mange jordskjelv i nedtegnet historie har hatt deres episentrum nær eller på øya. Det som antagelig var det største i nyere tid var jordskjelvet i 1903 i nærheten av landsbyen Mitata som førte til betydelig ødeleggelser foruten også et begrenset antall tap av menneskeliv. Det var to betydelig jordskjelv på 2000-tallet; 5. november 2005 som målte mellom 5,6 og 5,8 på Richters skala, og jordskjelvet den 9. januar 2006 som målte 6,9 på Richters skala. Episentrum for sistnevnte var i havet rundt 20 km øst for øya og med et fokus på en dybde rundt 70 km. Mange bygninger ble ødelagt, særlig eldre, og det meste i landsbyen Mitata, men menneskeliv gikk ikke tapt. Jordskjelvet ble følt så langt unna som Italia, Egypt, Malta og Jordan.
Kythirastredene, formet av den sørøstlige halvøya Peloponnes og øyene Elafonissos og Kythira, representerer en av de farligste navigasjonsfarene i Middelhavet. Det meste av sjøtrafikken fra Athen, Istanbul og Svartehavet til sentrale og vestlige Middelhavet går gjennom stredene og er ofte utsatt for sterke vinder og skipbrudd ved Kapp Malea. Den 26. februar 1916 forliste fartøyet SS «Provence II» vest om Kythera, noe som var en av den verste skipskatastrofer under den første verdenskrig.[5]
Kalypsodypet, den dypeste delen av Middelhavet på 5267 meter, ligger om lag 150 kilometer vest for øya.
Klima
Vannfallet FonisaUtsyn over Avlemonas.Utsyn over Kapsali fra borgen i Khora.Klosteret Panagia Myrtidiotissa
Det er arkeologiske levninger fra tidlig helladisk (arkeologisk) tid, (2500-1900 f.Kr., som er samtidig med den minoiske kulturen på Kreta. Det er arkeologiske spor av handel til og fra Kythira så langt unna som Egypt og Mesopotamia (via mellomledd).
Kythira hadde en fønikisk koloni i tidlig arkaisk tid; sjøsnegler som fønikerne benyttet for å framstille purpurfarge er stedegne ved øya. Den greske historikeren Xenofon på 300-tallet f.Kr. viser til en fønikisk bukt på øya,[7] antagelig bukta Avlemonas på den østlige siden av øya. Den arkaiske greske byen var Kythira var ved Skandea på Avlemonas. Dens ruiner har blitt arkeologisk undersøkt. Dens akropolis, i dag Palicastro (Palaeocastron, «gammel borg»), har et tempel for Afrodite Ourania. Herodotos rapporterte at fønikerne fra Ashkelon tilba Afrodite på øya[8] og det kan således ha representert en eldre fønikisk kult for Astarte.
I klassisk tid utgjorde Kythira en del av området til flere større greske bystater. Sparta tok øya fra Argos tidlig på 500-tallet f.Kr., og styrte den under en kytherodíkes (kυθηροδίκης, «dommer på Kythira») på historikeren Thukydides' tid.[9]Athen okkuperte den tre ganger i løpet av krigen med Sparta: i 456 f.Kr. under Athens første krig med Sparta og folket på Peloponnes fra 426 f.Kr. og til 410 f.Kr., gjennom det meste av den store Peloponneskrigen, og fra 393 f.Kr. til 387/386 f.Kr. under Korintkrigen mot spartansk dominans. Athen brukte øya både som støtte for sin handel og som base for å angripe Lakonia.
Kythira var uavhengig og preget sine egne mynter i 195 f.Kr. etter Sparta beseiret Athen militært. I tiden under romerske herskeren Augustus var øya igjen underlagt Sparta ved å bli gjort til eiendommen til Gaius Julius Eurycles, født som spartansk magnat og var romersk borger. På denne tiden var de greske byene i praksis underlagt Romerriket og Kythira fortsatte å eksistere under romersk styre, under Østromerriket og siden under dets bysantinske etterfølgerstater i århundrer. Kristendommen er bevitnet fra 300-tallet e.Kr., på samme tid som keiser Konstantin den store. I henhold til hennes legende kom helgenen Elessa fra Lakonia for å konvertere øyboerne til kristendommen.[10]
Middelalderen
Kythira er ikke nevnt i skriftlige kilder for århundrene etter at øya ble kristnet. Den bysantinske innflytelsen ble svekket på slutten av 600-tallet og øyavar antagelig både utsatt for slaviske stammer som herjet det greske fastlandet og arabiskepirater på jakt etter slaver. Arkeologiske spor antyder at øya ble bortimot forlatt rundt 700 e.Kr.
Da Theodore, senere helgenforklart, ledet en ny bosetning etter den bysantinske gjenerobringen av Kreta i 962, fant øya okkupert av vandrende gruppere av jegere. Han etablerte et stort kloster ved Paliokora hvor en by vokste opp rundt kirkestedet, hovedsakelig bosatt fra Lakonia.
Da Det bysantinske rike ble ødelagt og oppdelt av erobrerne fra det fjerde korstog, tok republikken Venezia sin andel, tre åttendedeler av de greske øyene, og Kythira var en av dem. Venezia etablerte en kystpatrulje ved Kythira og Antikythera for å beskytte handelsruten mot sjørøvere. Etter at Det bysantinske rike gjenetablerte seg selv og bysantinerne gjenerobret sine tapte områder, var Kythira en av de øyene som Venezia klarte å beholde.[11]
Den osmanske piraten Aruj (død 1518), kalt «Barbarossa» av italienerne, angrep, plyndret og ødela byen Paliokora, en hendelse som øybeboerne fortsatt snakker om og blitt en del av folkeminnet. Et antall klostre er bygd oppe i fjellene for å kunne stå imot angrep fra pirater.
Moderne tid
Da Napoléon Bonaparte avsluttet republikken Venezia i 1797 var Kythira blant de greske øyene som ble lagt inn under det til da mest fjerntliggende franske département, Mer-Égée (Egeerhavet). Øya delte skjebne med andre joniske øyer i de urolige tidene under Napoléon, og er fortsatt regnet som en av dem, men i antikken ble den regnet som en del av øygruppen Kykladene.
I 1799 ble De joniske øyer opprettet som den selvstendige septinsulære republikk, formelt underlagt det muslimskeosmanske rike, men beskyttet av det russiske keiserdømmet som grekerne tilhørte den ortodokse kirke. I 1807 tok Frankrike De joniske øyer tilbake, men ble forvist av Storbritannia allerede i 1809 som selv tok øyene som deres første protektorater som De joniske øyers forente stater og beholdt dem for bortimot et halv århundre. De ble styrt av lord høykommisjonær som hadde både utøvende som lovgivende makt. Etter en lang periode med uro hvor britene diskuterte internt om de skulle fortsette å bruke penger på øyene, og endte de opp med å gi dem, inkludert Kythira, til den nye konge av Hellas, Georg I av Hellas, som blant annet var svoger til prinsen av Wales.
Den fremste byen på øya, Kythera (eller Khora, «landsbyen») huser de historiske arkivene til Kythera, det største arkivet i De joniske øyer etter Korfu.
Mytologi
Grotten på Hytra, en liten ubebodd småøy sør for KythiraStranden KaladiVindgården i Pitsinianika. Den nyklassisistiske hovedbygningensom ble reist på 1800-tallet var tidligere en skole fram til 1920-tallet.
I gresk mytologi ble Kythera betraktet som fødestedet til gudinnen Afrodite, antagelig grunnet hennes kultsted på øya. Et tilsvarende kultsted på Kypros fremmet lignende legende for denne øya. Gudinnen kalles således tidvis for Kytherea («Fruen fra Kythira»).[12]
Demografi
Som flere mindre egeiske øyer har Kythiras befolkning gått kraftig tilbake fra begynnelsen på 1900-tallet. Mens øya nådde sin befolkningstopp på rundt 14 500 beboere i 1864, har den jevnlig gått tilbake siden grunnet utvandring, både til større urbane sentre på det greske fastlandet og til utlandet, hovedsakelig til Australia, USA, og Tyskland. I dag utgjør befolkningen på 3 354 i henhold til folketelling av 2001. Men anslagsvis lever det rundt 60 000 med opphav på Kythira i Australia alene.
De største landsbyene er Potamós med 396 beboere (2001), Agía Pelagía (281), Khóra/Kýthira (267), Áno Livádi (175), Kálamos (157), og Livádi (126).
Khora, (også kalt Kythira) betraktes som hovedstaden på øya, mens Livadi har i de senere år blitt forretningssentrumet på øya. Potamos er dog den største landsbyen i antall beboere. Agia Pelagia Kythira og Diakofti er havnene på øya.
Økonomi
Siden slutten av 1900-tallet har økonomien på øya i stor grad fokusert på turisme, noe som etter hvert utgjør det meste av øyas økonomi til tross for at Kythira ikke er det mest populære turistmålet i Hellas. Turistsesongen begynner vanligvis med den greske feriedagen pinse i slutten av mai og varer fram til midten av september. I denne tiden, særlig i august, går antallet mennesker på øya opp til de tredobbelte grunnet turisme og tidligere øyboere på ferie. Avhengigheten av turisme har ført til økt byggeaktivitet i mange av landsbyene, hovedsakelig av kommersiell hensikt, som hoteller, gjestgiverier, butikker og lignende, men også feriehus, de fremste er i Agia Pelagia og Livadi som har fått betydelig vekst siden begynnelsen av 1990-tallet.
Mindre kilder til inntekter er timianhonning, godt kjent i Hellas for sin rike smak, foruten også kultivering av grønnsaker og frukt i liten skala og noe landbruk med tamdyr som uansett går hovedsakelig til lokalt forbruk
Kun fem av øyas landsbyer ligger ved kysten: Platia Amos, Agia Pelagia, Diakofti, Avlemonas, og Kapsali. Årsaken er tradisjonell; i eldre tider måtte man beskytte seg mot pirater ved å holde til i innlandet. I løpet av juli og august blir det holdt flere tradisjonelle danser i de ulike landsbyene. Disse tiltrekker seg flertallet av øyas befolkning, og den største tilstelningen er festivalen Panagia i Potamos den 15. august og vinfestialen i Mitata den første fredagen og lørdagen i august.
Transport
Øya har i eldre tid hadde svak infrastruktur, skjerpet ved dårlige værforhold i vintermånedene. Byggingen av den nye havnen i Diakofti sammen med oppgradering av øyas flyplass har i stor grad bedret øyas transportmuligheter. En ny vei fra øyas største landsby Potamos i nord til øyas hovedstad Khora i sør utbedres i skrivende stund (2013).
Kithiras nasjonale flyplass, 1 461 meter lang rullebane, er lokalisert i regionen mellom landsbyene Friligiannika og Diakofti, omtrent 8 km fra hovedstaden. Flyplassen ble utbedret og forlenget på slutten av 1900-tallet, hovedsakelig ved private midler fra lokalbefolkningen. Det greske selskapet Olympic Air flyr til Kithira.
Til tross for at øya har ligget langs viktige handelsrutene i to tusen år har byggingen av en moderne havn blitt utsatt gjentatte ganger inntil siste halvdel av 1900-tallet. I 1933 ble det gjort anstrengelser for å bygge en havn ved landsbyen Agia Pelagia, men finansielle og regjeringsproblemer førte til at det tok tiår før planene ble satt ut i livet. Den var hovedhavnen fram til midten av 1990-tallet (og er siden blitt bygget ut som fergekai for turistanløp). På samme tidsrom begynte utbyggingen av den nye havnen i Diakofti. Stedet var opprinnelig valgt av øyas britiske herskere på 1800-tallet. Havnen ble bygget sammen med en moderne og bredere vei for å kunne ta imot støtte lasteskip og passasjerskip. Havnen i Diakofti har nå faste ruter til og fra Gytheio, Kalamata, Andikythira, Pireus, Kreta & Limassol - Elafonisos.
Havnen nord for Agia Patrikia er hovedsakelig en fiskehavn som har to brede båtramper og anlegg for skipsreparasjon.
Kulturelle referanser
«Venus' fødsel» (1485)
Sandro Botticellisrenessansemaleri «Venus' fødsel» (1485) og andre tilsvarende tematiske malerier viste gudinnen Afrodite (Venus) stige opp fra havets skum ved kysten av Kythera (eller Kypros), da klassisk mytologi identifiserte øya som gudinnens fødested. Øyas status som Afrodites fødested er også referert til i de tre maleriene med samme tittel, Pèlerinage à l’île de Cythère («Ombordstigning til Kythera») av den franske maleren Antoine Watteau. Disse maleriene kan i dag bli sett i kunstmuseet Städel i Frankfurt am Main (ca. 1710), i Louvre (1717) og Staatliche Museen zu Berlin (ca 1719).
I sitt dikt En sjøreise til Kythera kalte dikteren Charles Baudelaire øya for et «banalt eldorado». Dette diktet er sitert sammen med øya i Anthony Powells roman The Kindly Ones (1962), en del av hans romansyklus A Dance to the Music of Time. Et vers fra Baudelaires dikt er også sitert i Graham Greenes roman The Comedians (1966), men da som en hentydning til Haiti. A Voyage to Cythera er også tittelen på en novelle (1967) av Margaret Drabble.
Sangen «In Cythera» ble utgitt av den alternative rockegruppa Killing Joke på deres album MMXII (2012).
^Hogan, C.Michael (2011): Aegean Sea. P. Saundry & C.J. Cleveland (red,): Encyclopedia of Earth. National Council for Science and the Environment. Washington DC
^Brill's New Pauly, artikkel om «Cythera» (for hele seksjonen), siterer Pausanias, 1,27,5; Thukydides, 4,53,1ff.; 57,4; 5,14,3; 18,7; 7,26,2; 57,6; Xenofon, Hell. 4,8,7; Isokrates, Or. 4,119, og Dio Cassius, 54,7,2).
^Braudel, Fernand (1949): La Méditerranée et le Monde Méditerranéen a l'époque de Philippe II, i engelsk oversettelse av Reynolds, bind II, s. 877
^Afrodite kalles også for Kypris («Fruen fra Kypros») etter det andre av hennes store kultsted
