PROFILBARU.COM

Nicolay Nicolaysen
Født	14. jan. 1817; Bergen
Død	22. jan. 1911 (94 år); Oslo
Beskjeftigelse	Antropolog, arkeolog, historiker, kunsthistoriker
Far	Lyder Nicolaysen
Søsken	Julius Nicolaysen; Lorentz Adelsten Nicolaysen; Lyder Wenzel Nicolaysen
Barn	Lyder Nicolaysen
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Vår Frelsers gravlund
Medlem av	Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien
	Nicolay Nicolaysen på Commons

Nicolay Nicolaysen (født 14. januar 1817 i Bergen, død 22. januar 1911 i Kristiania) var en norsk antikvar og arkeolog, og hadde de facto rollen som riksantikvar før dette embetet ble opprettet. Han er sannsynligvis best kjent for sine undersøkelser av Gokstadhaugen i Sandefjord i 1880.

Liv og virke

Nicolay Nicolaysen ble født i Bergen som sønn av kjøpmann og bankadministrator Lyder Wentzel Nicolaysen og hustru Sophia Susanna Siewers. Han var halvbror av lege Julius Nicolaysen. Han ble gift i 1861 med Anne Thue Christie og ble i 1866 far til Lyder Wentzel Christie Nicolaysen.

Nicolaysen var opprinnelig jurist, og tok embetseksamen i 1841. Da Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring ble stiftet i 1844 var han medlem fra starten av. I 1851 ble han formann i foreningen, og fra 1860 var han ansatt som antikvar og rådgiver ved Kirkedepartementet med spesielt ansvar for fortidslevninger i Norge. Dette vervet var nært knyttet til Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring.

Nicolaysen reiste sommeren 1848 sammen med arkitekten P.H. Holtermann gjennom amtene Jarlsberg og Larvik og Bratsberg, over fjellet til Odda og til Bergen. Retur til Christiania gikk via Voss, Vik i Sogn, Lærdal og Hallingdal. Denne reisten innledet den målrettede dokumentasjonen av Norges bygningsarv. Rapporten fra reisen konsentrerte seg om stavkirker og stabbur, og fremstillingen i rapporten tyder på at mye av dette var ukjent stoff. Georg Andreas Bull og Christian Christie gjorde reiser med samme formål på 1850-tallet.^[2] Holtermann påviste at stavkirkene de besøkte opprinnelig hadde åpne takstoler og ikke himling. Nicolaysen skrev beretningen «Iagttagelser paa en Reise i Sommeren 1848» i Fortidsminneforeningens årsrapport for 1848. Han skrev også en artikkel for Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur der han bemerket: «(…) ved de mere monumentale Bygninger gjentager sig i Bergen det samme, som i det øvrige Norge, hvor Arkitekturen ikke nogensinde synes at have hævet sig til det Trin, hvor den paatrykker sine Verker et nationalt præg» men han gjør unntak for stavkirkene «thi ihvorvel de i det væsentlige røbe sig som en Efterligning af den Tids Steenkonstruktion, saa er dog den videre Udførelse i høi Grad eiendommelig ... en uregelbunden Fantasi med alle dens forunderlige Udvæxter, som her træder oss i møde» og «i Enkelthederne, navnlig i det udskaarne paa Døre, Dørstolper etc., aabenbarer der sig en virkelig Skjønhedssands i Anordningen, ligesom Udførelsen vidner om en høi Grad af Færdighed».^[3]^[4]

Nicolaysen er særlig kjent for sine undersøkelser av Munkeliv kloster i Bergen, Mariakirken i Oslo, Borrehaugene og Gokstadhaugen, hvor han i 1880 gravde frem Gokstadskipet. Nicolaysen var imidlertid svært aktiv og disse undersøkelsene er kun brøkdeler av hans samlede arbeide. Gjennom en lang årrekke ledet han hundrevis av utgravninger, først og fremst av gravhauger og -felt. Han deltok blant annet aktivt i restaureringen av Nidarosdomen i Trondhjem og Håkonshallen i Bergen. Nicolaysen sto også bak opprettelsen av Kunstindustrimuseet i Oslo, og han var en viktig pådriver for å reorganisere den gamle Tegneskolen til en tidsmessig kunsthåndverkskole.

Nicolaysen opparbeidet en imponerende spisskompetanse som antikvar, og da han fratrådte i 1899 må det ha vært svært merkbart innenfor statsforvaltningen. Det er ikke tilfeldig at Riksantikvaren ble opprettet som eget embete i 1912, året etter Nicolaysens bortgang.

Publikasjoner

Nicolaysens mest kjente verker er: «Mindesmerker af Middelalderens Kunst i Norge», «Norske stiftelser» (1-5), «Norske Magazin» (1-3), «Norske Bygninger fra Forntiden» (1-3), «Norske Fornlevninger», «Langskipet fra Gokstad» og «Kunst og Haandværk fra Norges Fortid». Han stod også for den årlige utgivelsen «Aarsberetningerne fra Foreningen til Norske Fortidsminnesmærkers Bevaring» fram til 1899, der han redegjorde for årets utgravninger og undersøkelser.