Magnus Orknøyjarl (Magnus Erlendsson) (født ca. 1076, død 16. april1115) led martyrdøden og ble deretter helgenkåret. Han er den eneste norske helgen med pavelig anerkjennelse i tråd med den moderne helligkåringsprosessen. Utenfor Norden regnes han som en skotsk helgen.
Tidlig liv
Gjennom sin farmor Ingebjørg jarlemor var Magnus i slekt med de norske kongene Olav den hellige og Harald Hardråde. Magnus var sønn av Erlend Torfinnson, som styrte Orknøyene sammen med sin tvillingbror Pål etter deres fars død i 1064. Erlend hadde to sønner, Erling og Magnus, og tre døtre. Den ene av døtrene var Gunhild, som ble mor til Ragnvald Orknøyjarl. Pål hadde sønnen Håkon og flere døtre. Under deres styre var det det en periode med fredelige tider på Orknøyene, og de hadde et godt forhold seg imellom.
Da sønnen ble voksne brøt det ut strid, som endte med at Håkon måtte forlate øyene. Han kom først til Olav Kyrre i Norge, og dro så videre til Sverige. Ifølge legenden ble han der spådd av en sannsiger, som lovte at han skulle bli enejarl på øyene og stamfar til en stor slekt.
Etter Olav Kyrres død kom Håkon til Magnus III Barfot, og egget ham til å dra over havet for å hevne sin farfar Harald Hardrådes død i England i 1066. Samtidig skulle det ordnes slik at Håkons far fikk makten alene på øyene. Kongen kom til Orknøyene i 1098, og tok begge jarler til fange og sendte dem til Norge. Kongens åtte år gamle sønn Sigurd ble nominelt jarl over øyene, og noen nordmenn ble utnevnt til hans rådgivere. De tre jarlesønnene måtte slå følge med kongen, og fikk rang av skutilsveiner.
Mens Håkon og Erling kjempet om makten skal Magnus også ha vært med i striden. Men da han ble tatt med av Magnus Barfot skal han ha hatt en religiøs krise. Magnus ble tvunget til å delta i tokter mot den skotske vestkysten og videre nedover i England og Wales. Ved Anglesey møtte de en walisisk flåte ledet av to jarler, og Magnus nektet å slåss mot dem. Han holdt seg i skipet, og sang Davidssalmene mens kampen stod.
Dette førte til et umulig forhold mellom kongen og jarlesønnen, og en tid senere hoppet Magnus i vannet utenfor Skottland og svømte i land. Han fikk bo hos Edgar av Skottland; de to var i slekt da de begge nedstammet fra Malcolm II.
Edgars hushold var dypt religiøst; både hans mor Margareta av Skottland og hans bror David I av Skottland regnes som helgener. Magnus fant dermed et miljø hvor han kunne finne svar på sine religiøse funderinger. I anger over sine synder levde han en tid i bot hos en walisisk biskop.
I 1105 giftet han seg med en ung kvinne av fornem slekt. William av Worcester skrev på 1400-tallet at hun het Ingarth, noe som tyder på at hun var av nordisk slekt. De avla løfter om at de skulle leve sammen som bror og søster, et kyskhetsløfte Magnus ofte skal ha blitt fristet til å bryte.
Pål og Erlend døde i Norge, og Magnus' søster Gunhild ble giftet bort til høvdingsønnen Koll på Jæren. Magnus kunne ikke vende tilbake til øyene så lenge Magnus Barfot levde. Han var en tid i England, men for det meste oppholdt han seg i Skottland. På Bartolomeusnatten, den 24. august1103, falt Magnus Barfot under sitt andre Vesterhavstokt. Magnus' eldre bror Erling falt sammen med ham. Kongssønnen Sigurd, senere kjent som Sigurd Jorsalfare, dro tilbake til Norge for å bli hyllet som konge, og han utnevnte Håkon Pålsson til jarl på øyene.
Jarl
Magnus ankom senere til øyene, og krevde sin farsarv. Bøndene likte ham godt, og han hadde også mektige slektninger og andre som støttet kravet. Håkon ville først ikke dele makten, men venner av dem begge la press på ham og fikk han til å si at Magnus skulle få sin del dersom begge de norske kongene gikk med på det. Sigurd var på sin Jerusalemsferd da Magnus kom til Norge for å få kongenes støtte, men Eystein Magnusson utnevnte ham til jarl over halve Orknøyene.
Derettet fulgte noen fredelige år. Magnus var kjent som en streng men rettferdig hersker, som vernet allmuen. Han skaffet seg uvenner blant en del storbønder som fortsatt drev med vikingtokter; de søkte seg til Håkon, som foretrakk de tradisjonelle verdier fremfor Magnus' kristne syn. Magnus ser ut til å ha veket unna for Håkon i noen år. Magnussagaen forteller at han reiste til England, og han var et års tid hos Henrik I, som var gift med den skotske kongens søster Matilda. Med støtte fra venner på fastlandet dro han tilbake til øyene for å ta sitt jarledømme tilbake, etter at Håkon hadde lagt hele øygruppen under seg igjen. En kortere saga, Orknøyingasagaen, forteller ikke om dette Englandsoppholdet.
Igjen klarte venner av Magnus og Håkon å få til et forlik. I fasten 1115 møttes de på tingstedet på Hrossay, og det ble avtalt at de i den stille uke skulle møtes igjen på Egilsay for å komme frem til en endelig avtale. Hver av dem skulle bringe to skip og et avtalt antall menn. Magnus kom først, med det avtale antall, men skjærtorsdag kom Håkon med åtte skip. Magnus befalte sine menn å ikke kjempe mot overmakten, og alle unntatt tre forlot Egilsey. Magnus våket gjennom natten, og på morgenen langfredag tok han imot nattverden.
Da de to søskenbarna møtte hverandre tilbød Magnus seg å forlate øyene for godt, og reise til Roma eller Jerusalem for å gjøre bot for begges synder. Håkon avslo dette. Magnus tilbød seg da å gå i fangenskap i Skottland på livstid. Da også dette ble avslått bad han om å bli blindet eller lemlestet, for at ikke fetteren skulle få hans liv på samvittigheten.
Håkon gikk med på det siste tilbudet, men høvdingene hans godtok det ikke, og ropte at de ville drepe en av dem for å få en enkelt jarl over øyene. Håkon skal da ha sagt «Drep ham da, for heller vil jeg råde for land og rike enn dø så brått». Merkesmannen Ofeig fikk ordre om å drepe Magnus, men nektet. Håkon truet så kokken Lidolv til å henrette Magnus, som bad for sine mordere og velsignet sverdet. Ifølge sagaen gråt kokken da han drepte Magnus med to sverdhogg. Håkon fikk liket gravet ned der hvor det falt, på et steinete sted. Det skal etter kort tid ha begynt å spire gress der, slik at det ble en vakker grønn eng.
Helgen
Magnus' mor Thora fikk så lov av Håkon til å flytte liket dit hun ville, og han ble lagt i Kristkirken i Birsay, dengang kalt Byrgesherad. Det oppsto raskt et ry om hellighet, og mange kom for å be ved hans grav, både folk fra Orknøyene og pilegrimer fra Shetland og Skottland. Det ble fortalt om mirakler, og selv om Magnus ble drept av maktpolitiske grunner, ble han raskt regnet for å være en kristen martyr og helgen.
Mens Håkon fortsatt levde, forgikk valfarter til Magnus' grav i smug, og biskop Vilhelm den gamle kalte det for overtro. Men etterhvert mente han selv å ha følt helgenens makt, og tillot kulten. Da relikviene ble overført til Olavskirken i Kirkwall i 1135, deltok biskopen selv.
Overføringen, eller translasjonen, av relikviene, fikk en stor betydning. En ny brikke i spillet om Orknøyene hadde nemlig bosatt seg der. Ragnvald Kale Kollson, Magnus nevø, krevde sin onkels del av øyene. Han begynte i 1137 å bygge St. Magnuskatedralen, og bispestolen ble flyttet til Kirkwall.
I 1919 fant man under restaurering av katedralen to skjeletter innmurt i pilarene i koret. Det antas at dette er relikviene av Magnus og Ragnvald; sistnevnte ble også regnet som hellig. Den ene hodeskallen hadde kvestelser som svarer til sagaens beskrivelse av Magnus' skader. Det var muligvis under reformasjonen at man valgte å skjule knoklene. Siden er de igjen lagt til hvile i katedralen.[2]
Den 11. juli1898 ble Magnus helligkåret av pave Leo XIII sammen med 18 andre i gruppen «Adomnn av Iona og hans 18 skotske ledsagere». Han er den eneste norske helgen som er helligkåret på denne måten; det finnes også andre med pavelig godkjenning, men Magnus er den eneste som er helligkåret etter moderne regler. Utenfor Norden regnes han riktignok som en skotsk helgen.
