Magnus Blindes og Harald Gilles saga er den fjortende sagaen i sagasamlingen Heimskringla, skrevet av den islandske skalden, historikeren og høvdingen Snorre Sturlason. Sagaen handler om de norske samkongene Magnus Blinde og Harald Gille. Magnus og Harald ble norske konger i 1130, og Harald fortsatte å være konge frem til sin død i 1136. Magnus ble derimot avsatt i 1135, men ble konge igjen to år etter og frem til sin død i 1139.
Bakgrunn
For å forstå Magnus' og Haralds situasjon da de ble konger, må vi konsultere Magnussønnenes saga. Magnus Blinde var sønn av kong Sigurd Jorsalfare, mens Harald Gille var sønn av kong Magnus Berrføtt. Magnus Blinde altså var Haralds nevø. De to mennene ble konger i 1130, da Magnus' far og Haralds bror, Sigurd, døde i Oslo. Forholdet mellom onkel og nevø var svært dårlig. Harald hadde nemlig oppsøkt Magnus' far Sigurd bare noen få år tidligere og påstått at han var kong Magnus Berrføtts sønn og Sigurds bror. For å bevise sin herkomst, gjennomførte Harald jernbyrd ved å trå på ni glødende plogjern. Harald kom uskadd fra jernbyrden, og Sigurd anerkjente ham som sin bror. Harald lovet imidlertid å avstå fra å kreve kongsnavn så lenge Sigurd og sønnen Magnus levde.[1] Dette skjedde på Sem i Vestfold.[2] Magnus' og Haralds regjeringstid ble starten på borgerkrigstiden i Norge, en periode med innbyrdes kriger mellom ulike konger og kongsemner som skulle vare helt frem til 1240.
Om sagaen
Magnus Blindes og Harald Gilles saga består av 16 kapitler. Den inneholder også noen utdrag fra skaldekvad, av skaldene Halldor Skvalldre, Einar Skulason og Ivar Ingemundsson.
I tillegg til å handle om Magnus og Harald, forteller sagaen også om Sigurd Slembe, en tronpretendent som påstod han var sønn av Magnus Berrføtt (og dermed Haralds bror og Magnus Blindes onkel).
Sagaen starter med at Magnus og Harald blir konger i 1130, og slutter med Haralds død i 1136. Fortellingen om resten av Magnus' liv finnes i Haraldssønnenes saga.
Handling
Samkongedømmet
Sagaen starter med at Magnus ble tatt til konge i Oslo etter farens død. Omtrent samtidig lot Harald seg ta til konge på Haugating i Tønsberg. Snorre innleder med en beskrivelse av de to mennene:
«Magnus var vakrere enn alle andre menn som dengang var i Norge. Han var storaktig og grusom, en stor idrettsmann; men det var den vennesælhet hans far hadde hatt, som mest vant vennskap for ham hos allmuen. Magnus var svær til å drikke, han var pengekjær, lite hyggelig og omgjengelig. Harald Gille var vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild så han ikke sparte på noe for sine venner; han tok gjerne imot råd,så han lot andre styre med seg så mye de ville.»[3] Det at Harald skal ha vært mer vennlig enn Magnus, gjorde at han fikk mange tilhengere, noe som gjorde at Magnus så seg nødt til å gå med på å dele landet med Harald. De to kongene holdt fred med hverandre en stund, åpen krig mellom dem ble det først med slaget ved Fyrileiv i 1134.[4] I dette slaget fikk Magnus seier, og Harald flyktet til Danmark for å søke hjelp hos danske kong Erik Emune.[5]
Harald avsetter Magnus
Harald fikk både menn og skip hos Erik, og dro snart tilbake til Norge. Etter slaget ved Fyrileiv hadde mesteparten av landet gått over til å støtte Magnus, men nå fikk Harald flere tilhengere igjen, spesielt i Viken. Da Harald kom til Sarpsborg, tok han to av Magnus' lendmenn, Asbjørn og Nereid, til fange og drepte dem på brutalt vis ved å henge den ene og kaste den andre i Sarpsfossen.[6] Da Magnus fikk høre dette, satt han i Bergen, og kalte til seg de beste høvdingene der for å få råd om hva han skulle gjøre. En av høvdingene, Sigurd Sigurdsson, mente at Magnus burde inngå forlik med onkelen, men Magnus ville ikke høre på dette.[7] Julaften 1134 kom Harald til Bergen, og Magnus begynte å ruste opp. 7. januar 1135 angrep Harald og 900 mann. Flere av Magnus' støttespillere rømte da de fikk se Haralds store hær. Harald greide å ta Magnus og flere av mennene hans til fange. Sammen med rådgiverne sine bestemte Harald at Magnus skulle avsettes og at han selv skulle være enekonge. Haralds treller fikk i oppgave å lemleste Magnus. De stakk ut øynene på ham og hogg av den ene foten, og til slutt ble han gjeldet. Denne hendelsen var opphavet til Magnus' tilnavn «Blinde». Harald beslagla Magnus' eiendeler, og drepte biskopen i Stavanger, Reinald, en venn av Magnus, fordi Harald mistenkte ham for å ha gjemt unna noen av Magnus' kostbarheter.[8]
Sigurd Slembe
Etter dette var kampen mellom Harald og Magnus over, og Snorre går over til å fortelle om vendernes angrep på Konghelle.[9] Deretter kommer Sigurd Slembe, eller «Slembedjakn» inn i sagaen. Sigurd hadde fått høre at han var sønn av Magnus Berrføtt, og reiste til både Orknøyene, Skottland og Danmark for å skaffe seg tilhengere. At Sigurd fikk støtte i Danmark, mente tilhengerne til Harald var svik. Sigurd oppsøkte Harald og ville ha ham til å anerkjenne ham som sin bror men skjønte fort at det ikke nyttet.[10] Kong Harald oppholdt seg i Bergen, og Sigurd holdt seg der i skjul for å få anledning til å drepe sin angivelige bror. Sigurd greide å få overbevist noen av Haralds hirdmenn til å hjelpe seg. De to hirdmennene som samarbeidet med Sigurd, fortalte Harald at de hadde et veddemål om hvem Harald ville ligge hos den natten - kona Ingerid eller frillen Tora. En av mennene fortalte da kongen at han hadde veddet på at kongen ville ligge hos Ingerid. Kong Harald lo og sa at «du vinner nok ikke veddemålet». Slik fikk mennene vite hvor kongen skulle være om natten, og fortalte dette til Sigurd. Sigurd og noen menn greide dermed å ta seg inn til der Harald sov, og drepte ham. Sigurd lyste drapet på seg og bad om å bli tatt til konge, men mennene som før hadde fulgt Harald, ville ikke gi seg innunder en konge som hadde drept sin egen bror, og Sigurd ble dømt fredløs. Sigurd flyktet fra Bergen og dro Sogn og Fjordane og ble tatt til konge der. Snorre avslutter sagaen med et kvad av Ivar Ingmundesson:[11]
Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus [Sigurd Slembe]
Da svor mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen
Referanser
- ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kapittel 26
- ^ Ågrip, kapittel 50
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 1
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 2
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 3
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 4
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 5
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 6-8
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 9-12
- ^ Snorre, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 13-14
- ^ Snorre: Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 16
Litteratur
Eksterne lenker
Autoritetsdata
