Magnus ble borgerkrigstidens første kongelige offer. Etter fem år som konge ble han 20 år gammel tatt til fange av Harald Gilles menn, og i fangenskapet ble han kastrert, avhugget en fot, og fikk øynene stukket ut.
Borgerkrigstiden i Norge begynte ved Sigurd Jorsalfares død i 1130, og skyldtes formelt sett de uavklarte arvefølgebestemmelsene, hvor alle kongssønner (og sønnesønner) kunne gjøre krav på tronen, samle menn bak seg og la seg kongehylle på et av de regionale tingene. Etter hvert utviklet stridene seg til åpen krig mellom ulike flokker.
Magnus ble først kåret til konge ved farens død i 1130, da Magnus var 15 år gammel. Han var enebarn, og kunne trolig ha videreført farens riksbyggende virksomhet, om det ikke hadde vært for Harald Gille, som påstod han var sønn av Magnus Berrføtt, og derfor halvbror av Sigurd. Harald bar jernbyrd på Sem i Vestfold for å bevise sitt krav. Harald hadde da gått med på å ikke kreve kongsnavn så lenge Sigurd og Magnus levde.
Krav om dette fikk blandet mottakelse ved hoffet. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som hovmodig, uvennlig og gjerrig. Den 12 år eldre Harald ble derimot ansett som gavmild, medgjørlig og trolig dyktigere i alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg hylle på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øratinget i Trøndelag.
Både Harald og Magnus ble engasjert i de danske tronstridighetene. Den unge kona til Magnus, Kristin Knutsdatter, som han ble forlovet med i 1131, men ikke fullbyrdet ekteskapet med før i 1133, var datter av den danske hertugen Knud Lavard og sønnedatter av kong Erik Eiegod. Magnus' stemor, enkedronning Malmfrid, var Kristins moster, og ble samtidig i 1131 gift med Kristins farbror Erik Emune. Magnus støttet Eriks og Knuts kamp mot den danske kong Nils. Erik og Malmfrid rømte fra Danmark og søkte tilflukt hos Magnus i 1133. Den unge norske dronningen Kristin lot dem imidlertid få vite at Magnus hadde planer om å forråde dem, og de forlot deretter Magnus og skiftet side til Harald Gille. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette.
Freden mellom Magnus og Harald var skjør og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Båhuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Her ble han forsørget av inntektene fra gården Hernes på Frosta.
Magnus IV ble på ny bragt inn som en brikke i kongespillet i årene 1137–39, da i (muligens ufrivillig) samarbeid med tronpretendenten Sigurd Slembe, som hadde drept sin halvbror Harald Gille og trengte allierte i kampen mot de som støttet Haralds mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Magnus og Sigurd Slembe tapte, og begge ble drept i slaget ved Holmengrå, nær Strömstad.
Han etterlot seg ingen barn, de siste årene av sitt liv var han da også kontant avskåret fra dette. I Nóregs konungatal fra 1190-tallet ble han ikke regnet med i kongsrekken.
Litteratur
Edvard Bull. «Magnus Blinde» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 9. 1938
Nils Petter Thuesen. «Magnus 4 Sigurdsson Blinde» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 6. 2003.
Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995
