Jernbyrd (norrøntjárnburðr), jernprøve eller ildprøve er en betegnelse på en prøve - en av flere typer gudsdommer - brukt frem til sen middelalder for å teste om noen snakket sant. De som ble prøvd, skulle bære eller gå på glohett jern. Etter jernbyrden ble hender og føtter bandasjert og forseglet slik at man ikke ved bruk av salve eller annet skulle fristes til å forsøke å helbrede eller skjule sårene. Om det tre dager senere ble funnet brannsår på hender eller føtter, hadde personen ikke bevist sin uskyld.[1]
Etter å være anklaget for hor beviste Kunigunde av Luxemburg sin uskyld ved å gå over rødglødende plogjern.
Jernbyrden eller ildprøven var kjent fra førkristen tid blant germanerne, angelsakserne og i vikingtiden. Harald Blåtann lot seg endelig overtale til å ta dåpen etter å ha sett misjonærenPoppo av Slesvig bære jernbyrd.
Etter at Skandinavia ble kristnet, ble det først til at den bare kunne foretaes i under en biskops tilsyn, og den falt etter en stund nesten helt bort. Den er også kjent, om enn med andre detaljer, fra andre kulturer.[3][4][5][6]
Jyske lov omtaler ikke jernbyrd overhodet, men i Skånske lov forekommer jernbyrd i tre former:
Skudsjern der den som ble prøvd, bar et stykke glødende jern ni skritt før han slengte det fra seg.
Trugsjern eller kjelefang der en glødende jernbit skulle kastes i et trug (trau) eller en kjel,[7] og hvis kastet mislyktes, skulle jernet tas opp, og kastet gjentas til det lyktes.
Skrå bestod i at den som ble prøvd, skulle gå barføtt over 12 glødende plogjern.[8]
Domstoler i Roma tok aldri i bruk vann- eller ildprøver. Pavene var alltid imot dem og forsøkte fra tidlig tid å få dem avskaffet. Pave Nikolas I I forbød i 867 duell da frankerkongen Lothar 2. av Lothringen[12] søkte en avgjørelse i sin ekteskapelige strid med Teutberga som, hjulpet av en tjener, hadde underkastet seg vannprøven for å bevise sin uskyld, og med positivt resultat. Da erkebiskopen i Mainz undersøkte lovligheten av å bruke jernbyrd eller vannprøver overfor foreldre som hadde ligget sine barn i hjel, nedla pave Stefan V (885-91) forbud mot slike prøver. Alexander II (1061-73) forkastet dem også, og Alexander III (1159-81) gjentok forbudet mot slik praksis overfor geistligheten i Uppsala. Celestin III (1191-98) forbød dueller. Ved det fjerde Laterankonsil i 1215 nektet Innocens III noen å få kirkens velsignelse før de underkastet seg vannprøve eller jernbyrd, og gjentok det tidligere duellforbudet. I løpet av reformasjonstiden ble imidlertid antikkens kaldtvannprøve gjenopptatt i hekseprosessene,[13] da under navn som «vannprøve», «hekseprøve» eller «heksebad».[14] Kirken hadde lært at vannet ved Jesu dåp i Jordanelven ble så hellig at det støtte fra seg alt urent og skyldig; mens heksen ifølge folketroen var for lett til å synke.[15]
Pave Innocens III skrev i 1213 i et dekretal til erkebiskopen av Nidaros at kirkens lover forkastet jernbyrd. Det var også pave Innocens som innkalte til det fjerde Laterankonsil som i sin kan. 18 forbød enhver geistlig medvirkning til jernbyrd og øvrige formentlige gudsdommer. Det innskjerpede kirkelige forbud tok ikke feste med det samme: Inga fra Varteig bar i 1218 jern for å bevise at sønnen Håkon hadde kong Håkon Sverresson til far.[16][17] Inga, moren til Håkon Håkonsson, brukte prøven i 1218 som bevismiddel for at sønnen var av adelig byrd.
Denne bevisbyrde ble avskaffet i Danmark ca. 1216, det vil si kort etter det fjerde Laterankonsil. Valdemar seier erstattet denne form for bevisførelse med andre bevisformer. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er det ikke nevnt noe om jernbyrd.[18]
En synode holdt i Valladolid i 1322, erklærte i kanon 27: «Vannprøver og ildprøver forbys. Den som deltar i dem, ekskommuniseres.»[19] Likevel var vannprøven godt innarbeidet tidlig i 1600-tallets England, selv om den manglet lovhjemmel, og de fleste dommere tok avstand fra den. Etter 1736, da trolldom var fjernet fra engelsk lovverk, fortsatte swimming (svømming) som en form for lynsjing, der den gamle gudsprøven ble misoppfattet som en form for straff der den mistenkte ble holdt under vann, ofte til en punkt der personens liv var i fare. Mer enn et dusin tilfeller er kjent fra 1700-tallets England,[20] og så sent som i 1863 omkom en eldre, døvstum franskmann bosatt i landsbyen Sible Hedingham i Essex, av sjokket ved å bli «swum in water» da han ble anklaget for trolldom. To menn ble siktet for hans død og dømt til et halvt års straffarbeid i 1864.[21][22]
Jernbyrden og andre slike bevismetoder ble flere steder avløst av for eksempel compurgatio.
