Mårhund (Nyctereutes procyonoides), noen steder også kalt vaskebjørnhund, er et rovpattedyr i hundefamilien. På tross av navnet er den hverken en hund eller et mårdyr, men hører til blant slektningene til rev. Arten er semi-akvatisk og finnes i Norge, men den er uønsket her.
Klassifisering
Mårhunden har 42 diploidekromosomer (2n = 42) og klassifiseres i gruppen andre canider, sammen med ørehund og grårever. Klassifiseringen er imidlertid omdiskutert. I øyeblikket (2006) anerkjennes seks underarter, men noen forskere har antydet at de to japanske underartene (gjerne kalt tanuki), N. p. albus og N. p. viverrinus, kanskje utgjør en egen art. Dette fordi disse to underartene hadde færre kromosomer enn de kontinentale. De skiller seg dessuten også gjennom både fenotype og atferdsmessige forskjeller. Kromosomtaller for de to japanske underartene er imidlertid også omdiskutert, i det flere studier viser at det er 2n = 42.[4]
Beskrivelse
Ussurimårhund (N. p. ussuriensis)Tanuki (N. p. viverrinus)Mårhundskalle (illustrasjon)
Det vitenskapelige navnet betyr nattvandrer som ligner en vaskebjørn. Forskerne mener at linjen mårhunden tilhører skilte lag med de andre canidene for omkring 7–10 millioner år siden.
Mårhunden har pelsmarkeringer og utseende som kan påminne om vaskebjørn (Procyon lotor), men den er ikke i slekt med denne arten. Den er et hundedyr som tilhører gruppen av hundelignende canider.
Mårhunden kan på avstand forveksles med en grevling eller en kortlemmet korsrev. Den har relativt lite hode med avrunda, små ører. Snuten er spiss og revelignende. Kjevene er utrustet med 42-44 tenner (3/3, c 1/1, p 4/4, m 2-3/3). Rovtennene er reduserte i størrelse, mens molarene er relativt store. Arten har en skulderhøyde på ca. 20 cm. Kroppslengden er ca. 50–68 cm fra snuten til haleroten, mens halen utgjør ca. 13–25 cm. Mårhunder veier normalt omkring 4–6 kg på vårparten, og ca. 6–10 kg sent på høsten (opp mot 12 kg har blitt målt). Europeiske dyr ser ut til å være noe større enn asiatiske. I Kina veier tispen i snitt 0,5 kg mer enn hannen.
Pelsen er tett og myk. De nordligste underartene har tett og kraftig underull, noe som gir pelsen et mer strittende utseende. Utfargingen varierer med underartene. Markeringene på hodet inkluderer hvitt på den fremre delen av snutepartiet og i ansiktet. Sort pels omringer øynene. Sorte markeringer løper også over rundt skuldrene og ned langs siden (som et kors). Ørene er runde og små og har sorte kanter. På kroppen ellers er pelsen dunkel brun til gulbrun, men den kan variere ganske mye fra sted til sted og årstid til årstid. De japanske underartene er gjerne mer rødbrune. I buken er pelsen lysere. På brystet og nedover bena er den mørk brunt til nærmest sort. den buskete halen er nærmest sort på oversiden og lys gulbrun på undersiden. Generelt sett kan man hevde at fargene blir mørkere og pelsen tykkere om vinteren. Labbene er runde og setter huskattlignende avtrykk, men større.
Arten (N. p. ussuriensis) ble så spredt videre til de europeiske delene av det tidligere Sovjetunionen, og derfra videre til store deler av Europa. Først vestover mot Baltikum og deler av Norden, der den etablerte seg hurtig i Finland (1931) og spredde seg videre mot det nordøstlige Sverige (1945) og, etter hvert, også til deler av Nord-Norge (1983) og Trøndelag i Norge. Fra Ukraina og Baltikum har den også spredt seg sørover til andre deler av Europa, blant annet til Belarus, Tsjekkia, Romania (1951), Polen (1955), halve Tyskland (1960) og deler av Østerrike. Finland og Polen har trolig de største populasjonene.
Mårhund regnes fortsatt ikke som etablert i Norge, og bare begrenset etablert i Sverige (helst Norrbotten og nordre Västerbotten). I 1983 ble det i Jakobsnes øst for Kirkenes funnet en død mårhund, den første registrert i Norge. Dyret hadde trolig falt ut over en skrent og slått seg i hjel. Siden har arten spredt seg. I 2007 ble det blant annet skutt flere individer i Midt-Norge. Disse innvandret trolig fra den svenske populasjonen.
Det er uklart hvor mange mårhunder det er i Norge. Foreløpig tyder mye på at det kun er snakk om enkeltindivider.[6] Utviklingen i Norge vil avhenge av spredningen av den finske (betydelig) og svenske (begrenset) bestanden. Arten er uønsket i norsk fauna, og det er tillatt å jakte på mårhund året rundt. I Fremmedartslista 2018 er den plassert i kategorien svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og høy økologisk effekt.[3][1]
Mårhunden er en utmerket svømmer som foretrekker tett vegetasjon med løvskog og våtmarksområder, ofte i overgangssonen mellom skogs- og kulturmark. Arten trives i temperert klima, men det veldige utbredelsesområdet viser at den har vid temperaturtoleranse. Den finnes i høyder fra havnivået og opp i mot 3000 moh. Nordgrensen går ved en årsmiddeltemperatur på såvidt over 0 °C, med ca. 175 dager med snødekke og en vekstsesong på ca. 135 dager (for eksempel mellom 65°N og polarsirkelen i Finland, men med streifdyr lengre nord). Mildere vintre kan gi ytterligere spredning nordover.[7]. Den er sky, men kjent for å stjele matrester og lignende i tilknytning til folk.
Atferd
Mårhunden har vintersøvn, noe som er enestående blant hundedyr. De sover gjerne parvis. Vintersøvnen begynner som regel i løpet av november og varer normalt til februar-april, litt etter klimaet på hvert sted. Vintersøvn er helt nødvendig for at dette dyret skal overleve, fordi det ikke klarer å lagre nok fett til å overleve uten. På høsten øker derfor kroppsvekten med opp mot 50 % før vintersøvnen tar til. Individer som ikke klarer å lagre nok fettreserver må jakte på mat på varme vinterdager for å overleve.
Mårhunden lever trolig i par eller små grupper som består av foreldre og årets avkom. Det blir imidlertid rapportert at de kanskje ferdes alene på dagtid. Tidligere trodde man at den primært var nattaktiv, men nyere studier har vist at den også kan være døgnaktiv. Det er også en mulighet for at dette kan variere fra område til område, siden arten regnes som svært sky. Det er kjent at mårhunden (som grevlingen) lager latriner, der familiemedlemmene både legger fra seg ekskrementer og urinerer.
Mårhunder kan ikke bjeffe, men er allikevel ganske vokale. De kommuniserer med hvin-, klynk-, knurr- og murrelyder, samt normalt kroppsspråk og markeringer. Mårhunden er ikke spesielt aggressiv; den foretrekker å gjemme seg framfor å slåss. Den kan også spille død om den blir truet.
Reproduksjon
Mårhunden blir kjønnsmoden når den er omkring 10 måneder. Pardannelser varer gjerne livet ut. Paringstiden tar normalt til i perioden februar-april. Hunnen bærer valpene i omtrent 60–63 dager og føder typisk 5–10 valper (opp mot 19 er kjent). Fødselsvekten er 60–110 gram. Som mange andre pattedyrunger blir de født blinde. Øynene åpner seg etter 9–10 dager. Tennene begynner å vokse ut etter 14–16 dager, men de dier i opp mot to måneder. Begge foreldrene hjelper aktivt til med å fø opp avkommet, som gjerne klarer seg selv fra de er omkring tre til fire måneder gamle. Det er hannens jobb å finne mat under svangerskapet og i den første tiden etter fødselen.
Ungdyrdødeligheten er stor. Omkring 60 % av valpene dør gjerne i løpet av de første tre månedene, og i Finland dør 88 % av mårhundene i løpet av første leveår. I gjennomsnitt lever kun 1 % til de blir 5 år gamle. Maksimum levetid i vill tilstand er normalt 7–8 år, men i ekstreme tilfeller kan den bli opp mot 10 år gammel (i fangenskap 13 år).
Ernæring
Mårhunden er opportunistisk og generalistisk i kosten, nærmest altetende. Den spiser også kadavre. Arten jakter og lever av fisk, smågnagere, fugler, amfibier, insekter og egg. Den er en ypperlig svømmer, som også dykker for å finne det den ønsker. Det er også kjent at den spiser slanger, firfisler, mollusker og krabber, samt røtter, løv, knoller, nøtter, frø, frukt og bær m.m. I Japan er den observert under klatring (en aktivitet som ikke er vanlig blant hundedyr) etter frukter og bær.
Predatorer (naturlige fiender) og konkurrenter
Valper av mårhunder har mange fiender – de voksne har noe færre. Ulven – der den er vanlig – er mårhundens hovedfiende. Også gaupa har mårhund på menyen. Enkelte mårhunder blir drept av rødrev og grevling. Hubro, havørn og kongeørn er i stand til å ta voksne mårhunder.
Trolig er både rødrev, grevling, mår og mink konkurrenter i kosten, men i hvilken grad vet man ikke.
Annet
Mårhunden kan være bærer av rabies, skabb, og bl.a. bendelormen revens dvergbendelorm som kan gi leversvikt hos mennesker. Dyret selv regnes som ufarlig for mennesker.
^Kauhala K. and Saeki M. 2004a. Raccoon dogs. [In: Canids: Foxes, Wolves, Jackals and Dogs. Status Survey and Conservation Action Plan. C. Sillero-Zubiri, M. Hoffmann and D. W. Macdonald (eds.)]. IUCN/SSC Canid Specialist Group, Gland, Switzerland and Cambridge, UK: 136-142.
.jpg)
.jpg)
