PROFILBARU.COM

Kurt Weill
	Kurt Weill, 1932
Født	Kurt Julian Weill; 2. mars 1900; Dessau
Død	3. apr. 1950 (50 år); New York
Beskjeftigelse	Komponist, pedagog, dirigent, filmmusikkomponist
Utdannet ved	Universität der Künste Berlin
Ektefelle	Lotte Lenya (1926–1933); Lotte Lenya (1937–1950)
Nasjonalitet	Tyskland; USA
Gravlagt	Mount Repose Cemetery
Utmerkelser	Tony-prisen for beste originalmusikk (1947) (komponist, tema for: 1st Tony Awards); Drama Desk-prisen for fremragende musikk (1970); National Medal of Science
	Musikalsk karriere
Sjanger	Opera, symfoni, ballett
Instrument	Piano
Nettsted	http://www.kwf.org/
IMDb	IMDb
	Notable verk
	Tolvskillingsoperaen, Rise and Fall of the City of Mahagonny, The Seven Deadly Sins, Street Scene, Der Silbersee
	Kurt Weill på Commons

Kurt Julian Weill (født 2. mars 1900 i Dessau i Tyskland, død 3. april 1950 i New York City) var en tysk komponist som var aktiv fra 1920-tallet frem til sin død. Han var en ledende komponist for teateret, men skrev også konsertmusikk. Han er særlig husket for sitt samarbeid med dramatikeren Bertolt Brecht.

Liv og verk

Ungdomsverk

Han ble født i en jødisk familie. Faren Albert Weill stammet fra Kippenheim, og var da Kurt ble født kantor i det jødiske trossamfunnet i Dessau i Preussen, senere også i Eichstetten ved Kaiserstuhl i Baden. Kurt Weill påbegynte 18 år gammel studiet i musikk ved Hochschule für Musik i Berlin.

Allerede før han fylte 20 år hadde han komponert en serie med arbeider, sangsyklusen Ofrahs Lieder, en strykekvartett og en suite for orkester. Senere studerte han musikkomposisjon med Ferruccio Busoni, og skrev sin første symfoni. Busoni fikk stor betydning for Weills senere verk, og for hans operaestetikk. Selv om han hadde noe suksess med sitt første modne arbeid av ikke-scenisk musikk, sterkt influert av Gustav Mahler, Arnold Schönberg og Igor Stravinskij (som for eksempel Strykekvartett op. 8 eller Konsert for fiolin og blåseorkester, op. 12), tenderte Weill mer og mer mot vokalmusikk og musikkteater.

Musikkteater

Hans arbeid for musikkteater og hans sanger ble ekstremt populære hos et bredere publikum i Tyskland på slutten av 1920-tallet og på begynnelsen av 1930-tallet. Weills musikk var beundret av komponister som Alban Berg, Alexander von Zemlinsky, Darius Milhaud og Stravinsky, men ble også kritisert av andre som Anton Webern og Arnold Schönberg, som riktignok reviderte sin mening senere.

Weill arbeidet allerede i Royal Palace og Der Zar lässt sich photographieren med en stilblanding som skulle komme til å bli hans kjenningsmerke. Den sofistikerte vekslingen mellom det dominerende, nærmest ekspresjonistiske tonespråket og det populære i tangoens form fant sin dramaturgiske form i begge operaene hans.

Lotte Lenya

Utdypende artikkel: Lotte Lenya

Skuespilleren og sangeren Lotte Lenya ble født i Wien i 1898 som Karoline Wilhelmine Blamauer. Hun tok kunstnernavnet Lotte Lenya allerede i attenårsalderen.^[14] Kurt Weill og Lotte Lenya møttes for første gang i 1924 og de giftet seg hele to ganger; i 1926 og på nytt i 1937 etter deres skilsmisse i 1933. Lenya gjorde store anstrengelser for å støtte Weills arbeid, og etter hans død tok hun initiativet til å øke interessen for hans musikk, blant annet ved å etablere Kurt Weill Foundation. Lenya ble senere kjent som skuespiller i rollen som Rosa Klebb i en James Bond-film.^[15]

Bertolt Brecht

Weills mest kjente verk er Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper) fra 1928, skrevet i samarbeid med Bertolt Brecht. Stykket er i seg selv en bearbeidelse av John Gays The Beggar’s Opera. Operaen inneholder Weills mest berømte sang, «Die Moritat von Mackie Messer», ofte bearbeidet og framført, blant annet av Louis Armstrong, under tittelen «Mack the Knife». Siden har også «Sjørøver-Jennys vise» («Die Seeräuber-Jenny») blitt et populært nummer for kvinnelige kabaretsangere, slik som Nina Simone og Marianne Faithfull.

Weills heldige samarbeid med Brecht, som han gjorde noe av sitt beste arbeid sammen med, varte bare i tre år, fra 1927 til 1930, med ett senere unntak. Samarbeidet ble brutt på grunn av politisk uenighet, og ifølge Lotte Lenya, kom Weill med en hissig kommentar om at det var umulig «å sette musikk til det tyske kommunistpartiets manifest».

Eksil

Weill ble tvunget til å flykte fra Tyskland i mars 1933 på grunn av nazistenes forfølgelser. Han ble sett på som en betydelig trussel av de nazistiske autoritetene ved å være jødisk komponist. Nazipartiet organiserte bråk og trakassering på fremføringene av hans arbeid, bl.a. ved premieren av Byen Mahagonnys oppgang og fall (Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny) i Leipzig 1930.

For Weill var det ikke noe annet valg enn å gå i eksil, i første omgang til Paris i Frankrike, hvor han igjen arbeidet sammen med Bertolt Brecht etter at et prosjekt med Jean Cocteau falt sammen. Resultatet var balletten De syv dødssyndene (Die sieben Todsünden). I 1934 fullførte han sin Symfoni no. 2, hans siste rene orkesterverk, og det ble framført i Amsterdam og New York med Bruno Walter som dirigent. Han komponerte også påtagelig franskinspirert musikk til Jacques Devals skuespill Marie Galante.

USA

I 1935 emigrerte han til USA og han fikk statsborgerskap i 1943. Da passasjerbåten la til havnen i New York var han overbevist om at det Tyskland som han hadde forlatt ville ødelegge hans arbeid. Bare sjelden og motvillig kom han til å snakke tysk igjen, unntatt i brevene til foreldrene som hadde unnsluppet til Israel.

Mye av Weills amerikanske arbeid er blitt ansett for å være av lavere kvalitet enn hans tyske verk, men hans arbeid for Broadway inkluderer en rekke respekterte show. Blant disse blir Lady in the Dark og Love Life ansett som begynnelsen på utviklingen av den amerikanske musikalen. Weill arbeidet sammen med forfattere som Maxwell Anderson og Ira Gershwin. Han skrev også filmmusikk for Fritz Lang – You and Me (1938).

I 1844 åpnet «Palmo's Opera House» i New York og i 1883 åpnet «Metropolitan Opera House». Fram til 1930 var opera i USA begrenset til rene «museumsstykker», som Kurt Weill sa, det var reproduksjoner av europeiske oppsetninger. Opera hadde ikke påvirket utviklingen av den amerikanske formen for musikkteater som heller hadde sine røtter i musikkindustrien. Weill forsøkte å utvikle en amerikansk opera med gjennomkomponert musikk, og en sammenhengende handling med røtter i den amerikanske musikken.^[16] Det mest interessante forsøket i denne retningen var Street Scene, basert på et skuespill av Elmer Rice

Med unntaket av «Mack the Knife», inkluderer hans mest berømte sanger «Alabama Song» (fra Mahagonny) som blant annet er innspilt av The Doors; «Surabaya Johnny» (fra Happy End), «Youkali» (fra Marie Galante), og «September Song» (fra Knickerbocker Holiday).

Verker (utvalg)

Operaer

Der Protagonist (libretto av Georg Kaiser, 1926)
Royal Palace (libretto av Yvan Goll, 1927)
Der Zar lässt sich photographieren (libretto av Georg Kaiser, 1928)
Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny (libretto av Bertolt Brecht, 1930)
Der Jasager (libretto av Elisabeth Hauptmann og Bertolt Brecht, 1930)
Die Bürgschaft (libretto av Caspar Neher, 1932)
Street Scene (libretto av Elmer Rice og Langston Hughes, 1947)
Down in the Valley (libretto av Arnold Sundgaard, 1948)

Syngespill

Mahagonny (libretto av Bertolt Brecht, 1927)

Pantomimer, balletter

Zaubernacht op. 7 (scenarium og sangtekst: Wladimir Boritsch, 1922)
Die sieben Todsünden («sunget ballett», libretto: Bertolt Brecht, 1933)

Operetter

Der Kuhhandel (libretto: Robert Vambery, ikke fullført, urfremført som A Kingdom for a Cow i 1935)
The Firebrand of Florence (libretto: Edwin Justus Meyer og Ira Gershwin, 1945)

Teaterstykker med musikk

Die Dreigroschenoper (tekst: Bertolt Brecht, 1928)
Happy End (tekst: Dorothy Lane, pseudonym for Elisabeth Hauptmann, sangtekster av Brecht, 1929)
Der Silbersee (tekst: Georg Kaiser, 1933)
Der Weg der Verheißung / The Eternal Road (tekst: Franz Werfel, urfremført under den sistnevnte titel i 1937)

Musikaler

Johnny Johnson (1936, tekst: Paul Green)
Knickerbocker Holiday (1938, tekst: Maxwell Anderson) – regi ved urfremføringen: Joshua Logan
Lady in the Dark (1941, tekst: Moss Hart og Ira Gershwin)
One Touch of Venus (1943, tekst: Sidney Joseph Perelman og Ogden Nash)
Lost in the Stars («Musical Tragedy», 1949, tekst: Maxwell Anderson)

Kantater (for kringkastingen)

«Das Berliner Requiem» (tekst: Bertolt Brecht, 1929)
«Der Lindberghflug» (tekst: Bertolt Brecht, første versjon 1929 med musikk av Paul Hindemith og Weill, annen versjon også 1929, med musikk utelukkende av Weill)
«The Ballad of Magna Carta» (tekst: Maxwell Anderson, 1940)

Instrumentale verker

Strykekvartett i h-moll (uten opustall), 1918
2. strykekvartett op. 8, 1923
Konsert for violin og blåseorkester op. 12, 1925
1. symfoni, 1921
2. symfoni, 1934

Sangsykluser

Frauentanz, sangsyklus for sopran og fem instrumenter (etter middelalderlige dikt), 1923
Stundenbuch, sangsyklus for baryton og orkester (Rainer Maria Rilke, 1923)
Three Walt Whitman Songs, senere Four Walt Whitman Songs (1942–47)

Hvert år finner Kurt-Weill-Fest sted i Dessau, og varer som regel ti dager. Til arrangementene hører utstillinger, foredrag og musikalske fremførelser innen opera, klassisk og samtidsmusikk.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kurt-Weill, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Kurt Julian Weill, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001443, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ibdb.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ journals.cambridge.org^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.broadwayworld.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.songwritershalloffame.org^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.nytimes.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.tv.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Find a Grave^{[Hentet fra Wikidata]}
^ An illustrated life s. 59-62
^ Lotte Lenya – James Bond actresses – 007 James
^ An illustrated life s. 273