Busoni var det eneste barnet til den italienske klarinettvirtuosen Giovanni Battista Busoni og pianisten Anna Bini fra Trieste[8]. Moren var av tysk avstamming og Busoni vokste opp som tospråklig. Foreldrene turnerte mye, så sønnen vokste stort sett opp hos besteforeldrene i Trieste.
I Helsinki ble Busoni kjent med Gerda Sjöstrand (1862–1956), datter av den svenske skulptøren Carl Eneas Sjöstrand, og giftet seg med henne mens han var i Moskva. Sammen fikk de sønnene Benvenuto og Rafaello.
Under første verdenskrig bodde Busoni i eksil i Zürich. Fra 1920 og til sin død underviste han en mesterklasse i komposisjon ved Preußische Akademie der Künste i Berlin.
Virke
Ferruccio Busoni publiserte blant annet klaververk av Johann Sebastian Bach og Franz Liszt. Hans mange endringer, varianter og utvidelser ble møtt med kritikk, men Busoni kontret med at selv om komponistenes kunstneriske ideer var fullkomne, var ikke nødvendigvis den satstekniske utførelsen det samme. Som dirigent lå samtidsmusikken hans hjerte nærmest.
I første utgave av Entwurf einer neuen Ästhetik der Tonkunst (1907)[9] utviklet Busonis blant annet tanker om mikrotonalitet og elektronisk musikk, men brukte aldri ideene sine i praksis. En omarbeidet utgave fra 1916, utløste heftige kontroverser, og antimodernistenHans Pfitzner svarte i 1917 med skriftet Futuristengefahr («Futuristfare»).
Motivet B-A-C-H
I Entwurf... hevder Busoni at musikken bør være et destillat av fortidens musikk, samtidig som noe nytt skapes, og mange av hans egne verk er basert på tidlige tiders musikk, spesielt Johann Sebastian Bach. Busonis mest kjente og største klaververk, Fantasia Contrappuntistica (1910) er en utvidet fantasi over den siste, ufullendte fugen i Bachs Die Kunst der Fuge. I dette verket anvender han mange av Bachs melodiske figurer, spesielt motivet over tonene B-A-C-H fra kvadrupelfugen. Busoni reviderte verket en rekke ganger og arrangerte det for to pianoer. Det er også laget versjoner for orgel og for orkester.
Operaer
Omslagsillustrasjon for orkestersuiten til Turandot, 1906Georg Kolbes gravstein over Ferruccio Busoni på III. Städtischer Friedhof Stubenrauchstraße i Berlin-Friedenau
Die Brautwahl (1905; uroppført Hamburg 1912)
Arlecchino oder Die Fenster (uroppført Zürich 1917)
Concertino for klarinett og lite orkester op. 48 (uroppført Zürich 1918)
Divertimento for fløyte og orkester op. 52 (uroppført Berlin 1921)
Musikkviteren Jürgen Kindermann har sammenfattet Busonis verk i en tematisk-kronologisk verkfortegnelse som går under navnet Kindermannfortegnelsen (KiV) eller Busoni-Verzeichnis (BV).
Leo Kestenberg (1882–1962; pianist, musikpedagog, kulturpolitiker)
Priser
Concorso pianistico internazionale Ferruccio Busoni har vært avholdt i Bolzano siden 1949. En av de mest kjente pristakerne er Martha Argerich, som fikk prisen i 1957.
Ferdinand Pfohl: Busoni – persönliche Erinnerungen an den Menschen, den Künstler und Freund, Die Musikwelt 1925, s. 156 f.
Edward J. Dent: Ferruccio Busoni: A Biography, Oxford University Press, Oxford 1933
Gerda Busoni: Erinnerungen an Ferruccio Busoni, Berlin: Afas-Musik-Verlag 1958, 28 S.
Jürgen Kindermann: Thematisch-chronologisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Ferruccio B. Busoni (= Studien zur Musikgeschichte des 19. Jahrhunderts, bind. 19), Gustav Bosse, Regensburg 1980, ISBN 3-7649-2033-5
Antony Beaumont: Busoni the Composer. Indiana University Press, Bloomington 1985, ISBN 0-253-31270-1
Larry Sitsky: Busoni and the Piano: The Works, the Writings, and the Recordings, Greenwood Press, New York, Westport, Conn., London 1986, ISBN 0-313-23671-2
Busoni in Berlin. Facetten eines kosmopolitischen Komponisten, Albrecht Riethmüller og Hyesu Shin (red.), Wiesbaden 2004, ISBN 978-3-515-08603-5
Albrecht Riethmüller (red.): Ferruccio Busoni im Briefwechsel mit seinem Verlag Breitkopf & Härtel, E. Hanau, 2 bind, Wiesbaden 2012, ISBN 978-3-7651-0318-6
