Invitasjonen til kardinalene gikk ut fra Vatikanet 1. mars 2013, og var undertegnet av kardinalAngelo Sodano, som er kardinalkollegietsdekan.[2] Kardinalene møttes første gang i Bispesynodesalen i Paul VI-hallen 4. mars 2013 kl. 09.30, og hadde jevnlige møter (såkalte «generalkongregasjoner») fram til alle ankom 7. mars. Deretter kunne konklavet settes i Det sixtinske kapell.[2] 8. mars ble det meldt at konklavet skulle åpne 12. mars.[3]
Av totalt 208 medlemmer i kardinalkollegiet var det 117 som kunne stemme, da de øvrige var over 80 år. Julius Darmaatmadja og Keith Michael Patrick O'Brien hadde kunngjort at de ikke ville delta i konklavet, slik at 115 deltok i valget.
Den 5. mars kl 13.00 stengte Det sixtinske kapell for publikum for forberedelser til konklavet,[4] og dagen etter ble det lagt et beskyttende tregulv i kapellet og den kjente ovnen hvor stemmesedlene brennes ble montert.[5] Det ble også installert et elektronisk skjold som skal forhindre elektronisk overvåking og kontakt med omverdenen.[3]
Det var en svært stor medieinteresse knyttet til pavevalget, 4 432 midlertidige og 600 permanent akkrediterte journalister fra 65 land fra 1 004 ulike medier meldte sin tilstedeværelse.[4]
Et pavevalg er prosessen der kardinalskollegiet velger en ny pave. Ved innkallingen var det 117 kardinaler under 80 år, som dermed hadde stemmerett ved pavevalget. 115 av disse deltok i konklavet. Det var pave Paul VI som i 1970 bestemte at de eldre kardinalene ikke lenger skulle ha stemmerett.
Konklavet ble ledet av kardinal-biskop Giovanni Battista Re fra Italia, da han var den høyest rangerte kardinalen av de stemmeberettigede. Den apostolske konstitusjonen Universi Dominici Gregis diskvalifiserte både dekanen og visedekanen i kardinalskollegiet fra å delta da de er over 80 år, men Sodano ivaretok de forberedende arbeider som dekan.[6] Konklavets eldste deltaker var den tyske kardinalen Walter Kasper som fylte 80 år 5. mars, men kunne allikevel delta da han var under 80 da paven abdiserte.
Senere, under selve konklavet, ble særlig Scola, Scherer og Turkson trukket fram som favoritter.[16]
Innledende drøftinger
Etter at invitasjonen var sendt ut 1. mars,[2] begynte kardinalene å ankomme Roma, og allerede dagen etter var de fleste på plass.[17]
Det første av de innledende møtene, de såkalte «generalkongregasjonene» ble holdt 4. mars og behandlet organiseringen av konklavet.[18] og slik at kardinalene kunne ha private diskusjoner.[19] Men allerede 28. februar ble 11. mars lansert som en mulig startdato for konklavet,[20] et tidspunkt som ble fulgt opp av La Stampa 3. mars.[21]
Ved generalkongregasjonens møte 5. mars møtte 148 kardinaler,[4] fem flere enn dagen før, og på dette tidspunktet manglet det bare fem kardinaler med stemmerett. Møtet diskuterte Den hellige stols forhold til verdens biskoper, nyevangelisering og fornyelse i lys av andre Vatikankonsil.[4]
Ved generalkongregasjonens møte 6. mars møtte 153 kardinaler,[22] og det medførte at 113 av 115 aktuelle deltakere hadde ankommet, og det manglet bare to med stemmerett. Disse ble forventet å ankomme sent om kvelden eller tidlig neste dag. Denne dagen ble det diskutert nyevangelisering, pastorale utfordringer og forholdet mellom kurien og lokale bispedømmer.[22] Det ble derfor antatt at dette vil kunne bli viktige tema for den nye paven å gripe fatt i.[22]
Om ettermiddagen var den siste valgbare kardinalen ankommet, Jean-Baptiste Pham Minh Man fra Vietnam, og kardinalkollegiet var dermed fulltallig.[23] Samtidig ble konfidensialiteten understreket, og individuelle pressekonferanser avlyst.[23] På møtet denne dagen ble kardinalene i henhold til konstitusjonen Pastor Bonus orientert om Vatikanets økonomiske situasjon, i tillegg ble den nye pavens prioriteringer, økumenikk, nyevangelisering og kirkens veldedighetsarbeid diskutert.[24]
8. mars ble det vedtatt at konklavet skal åpne 12. mars, i tillegg diskuterte kardinalene religionsdialog, bioetikk, kvinners rolle i kirken, kollegialitet og behovet for å kunne forkynne evangeliet på en gledesfull måte.[3]
Program for konklavet
Før konklavet ble satt, flyttet kardinalene inn i losjihuset Domus Sanctae Marthae inne i selve Vatikanet, hvor rommene ble fordelt etter loddtrekning. Om formiddagen ble messenPro eligendo Romano Pontificum (for pavevalg) lest i Peterskirken, under ledelse av Sodano. Alle kardinalene gikk deretter i prosesjon til Det sixtinske kapell, hvor Allehelgenslitaniet ble sunget.[25]
Konklavet ble satt om ettermiddagen 12. mars, og de ikke-stemmeberettigede kardinalene forlot da Det sixtinske kapell etter edsavleggelsen.[26] En eventuell første votering ble gjennomført rundt kl. 19.00.
De to første dagene kunne kardinalene kun gjennomføre stemmerunder, to om formiddagen og to om ettermiddagen,[25] foruten messe og tidebønn.[26] Røyk fra den berømte pipen kunne sees ca kl. 12.00 og ca kl. 19.00 de dagene det ble avholdt stemmerunder, dersom en pave blir valgt ved den første stemmerunden om formiddagen eller ettermiddagen, vil den hvite røyken komme tidligere.[25]
Dersom det ikke hadde foreligget et pavevalg innen tre dager, ville kardinalene ta fri fra stemmegivningen den fjerde dagen og hengi seg til bønn og meditasjon.[26]
Valget
Den nye pave Frans presenterer seg for folkemengden på Petersplassen umiddelbart etter valget, ikledd en enkel prestekjole og det samme brystkorset av jern han brukte som erkebiskop, ikke det av gull som forgjengerne brukte
Det ble gjennomført en avstemning under konklavets første dag, uten at noen kandidat fikk kvalifisert flertall, og det strømmet da svart røyk ut fra pipen fra Det sixtinske kapell. Under denne avstemningen fikk ingen av de på forhånd antatte favorittene Scola, Scherer og Ouellet tilstrekkelig støtte, mens Bergoglio fikk overraskende stor støtte.[27]
Siden det ikke forelå noen avklaring, ble den om formiddagen neste dag gjennomført to nye avstemningsrunder, ingen av disse ga noen avklaring, og stemmesedlene fra disse to valgrundene ble brent sammen med halm som ga svart røyk..[28]) Den femte avstemningen [29] endte med at erkebiskopen av Buenos Aires, Jorge Mario Bergoglio ble valgt med kvalifisert flertall. Mens noen av stemmegiverne håper at han ville ta pavenavn som Hadrian VII eller Klemens XV,[30] den nye paven tok navnet Frans.[31]
Da den hvite røyken steg fra pipen kl 19.06 ble det kjent at det var valgt en ny pave. Umiddelbart etter ble Vatikanradioens nettside endret til å forkynne Habemus Papam (latin: «Vi har en pave»).[32] Den eldste kardinaldiakonenJean-Louis Tauran trådte fram på den sentrale balkongen i Peterskirken og foretok den formelle annonseringen av pavevalget, hvem som var valgt, og hvilket navn han tok. Pave Frans trådte deretter fram og ba om folkets forbønn før han velsignet verden, og konklavet ble deretter formelt avsluttet.[33][34][35][36][37]
