Kleopatras nål i New York City; den ene av tre med dette navnet.Kleopatras nål i London
Kleopatras nål er det populære navnet på tre obelisker fra oldtidens Egypt som i dag er gjenreist i London, Paris og New York i løpet av 1800-tallet. De i London og New York er et par mens den i Paris kommer opprinnelig fra helt annet sted, Luxor, hvor dens tvilling fortsatt står. Selv om alle tre er ekte oldtidsegyptiske obelisker, er deres populære navn som «Kleopatras nål» misvisende da de har ingen direkte forbindelse med den berømte dronning Kleopatra VII av Egypt. De var alle over tusen år gamle i hennes levetid. Det adskilte paret i London og New York ble opprinnelig konstruert under styret til farao Thutmose III fra 18. dynasti. Obelisken i Paris er datert til styret til farao Ramses II fra 19. dynasti. Den var også den første som ble fjernet og gjenreist. Den var også den første som fikk sitt populære tilnavn, på fransk «L'aiguille de Cléopâtre».
Paris-nålen
Obelisken i Paris, midt på Place de la Concorde.
Obelisken i Paris står på Place de la Concorde. Midten av plassen er okkupert av den store egyptiske obelisken dekorert med hieroglyfer som forherliger styret til farao Ramses II. Sammen med dens tvilling, som fortsatt står i Egypt, markerte den i sin tid inngangen til Luxortemplet.
Årsaken til at obelisken havnet i Paris, var at herskeren av Egypt og Sudan, Muhammad Ali, presenterte den 3 300 år gamle obelisken til Frankrike i 1826. Kong Ludvig Filip av Frankrike fikk den plassert på midten av Place de la Concorde i 1833 i nærheten av det stedet hvor Ludvig XVI og Marie Antoinette ble henrettet med giljotin i 1793. Obelisken var således ment som et fredssymbol, en endelig slutt på den franske revolusjonen.[1]
Gitt de tekniske begrensningene på denne tiden var transporten av obelisken meget vanskelige. På dens sokkel er det diagrammer som forklarte det maskineri som ble benyttet for dens transport. I august «1832» seilte den franske hjuldamperen «Sphinx»[2] til Alexandria hvor den møtte lekteren «Louqsor». Obelisken ble lastet om bord på lekteren, og «Sphinx» tauet «Louqsor» tilbake til Frankrike. Skipene seilte ut den 1. april 1832 og nådde Toulon den 10. mai. Skipene ankom deretter Cherbourg den 12. august 1833.
Den røde granittsøylen stiger 23 meter, inkludert dens sokkel, og veier over 225 tonn. Da den manglet sin opprinnelige hette, som er antatt stjålet på 500-tallet f.Kr., fikk den franske regjering i 1998 lagt til gullkledd (bladmetall) pyramidehette på toppen av obelisken. Den er flankert av to fontener som ble bygget på sammen tid som obelisken ble reist opp på sitt nye sted.[1][3]
Obelisken i Paris ble beskrevet som L'aiguille de Cléopâtre, «Kleopatras nål», ved 1877,[4] men obelisken i London var referert til som «Kleopatras nål» så tidlig som 1821.[5] Det kan antyde at tilnavnet kom fra paret som var lokalisert i Alexandria. Imidlertid er obelisken i Paris i dag mer formelt referert til Obélisque de Louxor, «Luxor-obelisken».
London/New York-paret
Det adskilte paret i London og New York er begge gjort av rød granitt, strekker seg rundt 21 meter opp og veier omtrent 224 tonn.[6] Begge har inskripsjoner med egyptiske hieroglyfer. De ble opprinnelig reist i den egyptiske byen Heliopolis på ordre av Thutmose III, en gang rundt 1450 f.Kr. Granitten ble hogd ut fra steinbruddene ved Aswan i nærheten av Nilens første katarakt. Inskripsjonene ble lagt på rundt 200 år senere av Ramses II for å feire hans militære seirer. Obeliskene ble flyttet til Alexandria og satt opp i Cæsareum – et tempel bygget av Kleopatra VII av Egypt til ære for Marcus Antonius eller Julius Cæsar – av romerne i år 12 f.Kr. under styret til Augustus. De ble veltet en del tid senere. Det hadde den tilfeldige effekt at de ble delvis dekket og således bevarte de fleste av hieroglyfene fra erodering.
Obelisken ble værende i Alexandria helt fram til 1877 da Erasmus Wilson, en distingvert lege og dermatolog, dekket utgiftene for dens transport til London, noe som utgjorde rundt 10 000 pund, en betydelig sum i de dager. Den ble gravd ut av sanden hvor hadde blitt gravlagt for bortimot 2000 år og ble innkapslet i en stor sylinder av jern, 28 meter lang og 4,9 meter i diameter. Den var designet av ingeniøren John Dixon kalt for «Cleopatra», og kommandert av kaptein Carter. Den hadde en vertikal forstavn og akterspeil, et ror, to kimming (overgang mellom et skips bunn og sider), en mast for balanserende seil, og et dekkshus. Dette fungerte som en flytende pongtong eller flottør som ble tauet til London ved hjelp av skipet «Olga», kommandert av kaptein Booth.[8]
Prosjektet ble møtt med katastrofe den 14. oktober 1877 i en storm i Biscayabukten da «Cleopatra» begynte å rulle ukontrollert og ble uholdbar. «Olga» sendte ut en redningsbåt med seks frivillige, men båten kullseilte og alle de seks forsvant. De er navngitt i dag på en bronseplakett ved foten av nålens fundamentstein. Kaptein Booth på «Olga» greide til sist å få manøvrert sitt skip opp mot «Cleopatra» for å redde kaptein Carter og hans mannskap på fem. Kaptein Booth rapporterte «Cleopatra» som «forlatt og synkende», men isteden drev «Cleopatra» inn i Biscayabukten hvor den ble funnet fire dager senere av spanske trålere. Den ble deretter reddet av dampskipet Fitzmaurice fra Glasgow og dratt til Ferrol i spanske Galicia for reparasjoner. Eieren av Fitzmaurice framførte et bergingskrav på 5 000 pund som måtte bli avgjort før videre seilas kunne skje fra Ferrol. Kravet ble forhandlet ned og fastsatt til 2 000 pund.[8]
Byggingen av sylinderen rundt obelisken for transport til London, 1877.
Hjulskovleren og slepebåten «Anglia» fra William Watkins Ltd, et av de første slepebåtselskaper i verden, under kommando av kaptein David Glue ble deretter gitt oppdraget å taue «Cleopatra» til Themsen.[9] Ved ankomsten til elvemunningen hadde skolebarna ved Gravesend i Kent fått skolefri da obelisken ankom den 21. januar 1878.[10] En tremodell av obelisken hadde blitt plassert utenfor Parlamentshuset, men lokaliseringen ble vraket og obelisken ble til sist reist ved Victoria Embankment den 12. september 1878.[11]
Ved reisningen av obelisken i 1878 ble en tidskapsel skjult i fronten av sokkelen. Den inneholdt: et sett med 12 fotografier av de vakreste daværende engelske kvinnene, en boks med hårnåler, en boks med sigarer, flere tobakkspiper, et sett med britiske vekter (imperial weighs = britiske måleenheter), en babyflaske, noen leketøy for barn, barberkniv til en shilling, en hydraulisk jekk, og en del eksempler på den kabelen som ble benyttet ved reisningen, en liten bronsemodell av monumentet, et komplett sett med britiske mynter, en rupi, et portrett av dronning Victoria, en skriftlig fortelling om den merkelige transporten av monumentet, planene på vellum, en oversettelse av inskripsjonene, kopier av Bibelen på flere språk, en kopi av Johannes 3:16,[12] på 215 språk,[13] et eksemplar av Whitaker's Almanack, Bradshaw Railway Guide, et kart over London, og 10 dagsaviser.
Armlener formet som sfinkser.Den ene av to sfinkser ved London-nålen. Sårene på fundamentet er fra fragmenter fra en tysk bombe noen få minutter før midnatt den 4. september 1917.
Kleopatras nål er flankert av to moderne etterligninger av egyptisklignende sfinkser, støpt i bronse, og med hieroglyfer som sier nefer men-kheper-re di ankh («Den gode gud Thuthmosis III gir liv»). Disse sfinksene synes mer å se på nålen framfor å vokte den. Det er grunnet til sfinksenes feilaktige eller bakvendte installering. Embankment har også andre egyptiske installeringer, som sfinkser med runde vinger på armlenene på benkene. Den 4. september1917 under den første verdenskrig landet en bombe fra et tysk flyangrep i nærheten av nålen. I minnet av denne hendelsen har skadene blitt bevart urørt til denne dagen og de er klart synlige i form av hull og groper fra eksplosjonen på sfinksen på høyre side. Det ble dog utført restaurering i 2005. Den opprinnelige mestersteinhoggeren som arbeidet med fundamentet av granitt var Lambethfødte William Henry Gould (1822–1891).[14]
Nålen i New York, illustrasjon i Encyclopedia Americana, 1920.
Den opprinnelige ideen å sikre seg en ekte egyptisk obelisk for New York City oppsto grunnet amerikanske avisers redegjørelser i mars 1877 av den britiske transporten av London-obelisken. Om Paris hadde en og London hadde en, hvorfor skulle ikke også New York ha en? De amerikanske avisene tilskrev feilaktig forslaget feilaktig til en herr John Dixon for forslaget i 1869 fra khediven i Egypt, Mehmet Ali Pasha, om å gi USA den gjenværende obelisken i Alexandria. Da som en gave grunnet økende handel. Dixon var i 1877 entreprenøren som sørget for transporten av den britiske obelisken til London, og han benektet avisenes påstand. I mars 1877, og basert på reportasjer i avisene, tok Henry G. Stebbins, da kommissær for departementet for offentlige parker i byen New York, på seg oppdraget å sikre finansiering for transport av den gjenværende obelisken til New York. Imidlertid ble jernbanemagnaten William H. Vanderbilt bedt om å lede kontingenten og han tilbød seg å finansiere hele prosjektet med en donasjon på over 100 000 dollar.[15][16]
Stebbins sendte deretter to brev med bekreftelser til Egypt via det amerikanske utenriksdepartementet som sendte dem videre til dommer Farman i Kairo. Da Farman innså at han kunne sikre seg den ene av de to gjenværende stående obeliskene, enten tvillingen til Paris-nålen i Luxor, eller tvillingen til London-nålen i Alexandria, ble khediven formelt spurt i mars 1877 og i mai samme år ble gaven sikret i skriftlig form.[17]
Lokalisering
Obelisken ble plassert på et obskurt sted, bak museet, og dette stedet synes å ha vært valgt av Vanderbilts selv. Som åpenbart skrøpelige rettferdiggjørelser for valget skrev Gorringe: «For å unngå unødvendig diskusjon om emnet ble det besluttet å opprettholde streng diskresjon inntil lokalisering ble bestemt.»[18] Han noterte at den fremste fordelen med Knoll var dets «avsondrethet» og at det var det beste stedet innenfor parken da det var ganske opphøyd og dens fundament kunne bli godt sikret i grunnfjellet, skjønt Manhattan ville lide «en del brutal omveltning av naturen».[19]
Frakten av obelisken
Kleopatras nål i Central Park, New York
Den overveldende oppgaven å flytte obelisken fra Alexandria til New York ble gitt til Henry Honychurch Gorringe, en løytnant på permisjon fra den amerikanske marine. Kleopatras nål var en rundt 224 tonn tung rød granittblokk fra Aswan. Den ble først lagt ned i horisontal posisjon, og nær knust i sammenstøtet. I august 1879[19] ble prosessen utsatt i to måneder grunnet lokale protester og juridiske «utfordringer» som måtte omgås eller overvinnes. Da disse var tilbakelagt ble obelisken transportert rundt tolv km til Alexandria og deretter om bord på dampskipet «Dessoug» ved å rulle obelisken på kanonkuler.[20] Skipet seilte ut den 12. juni 1880.[21]
Til tross for en ødelagt propell greide SS «Dessoug» å gjøre reisen til USA.[20] Obelisken og dens flere tonn tunge fundament kom til karantenestasjonen i New York tidlig i juli 1880. Det krevde 32 hester i par for å frakte den fra bredden av elven Hudson og til Central Park hvor den ankom til sist den 20. juli 1880. Den siste strekningen ble gjort over en særskilt bygd bukk av tømmer på Fifth Avenue og på dens nye lokalisering på Greywacke Knoll, rett over det nylig bygde Metropolitan Museum of Art. Det tok 112 dager fra karantenestasjonen og til det sted hvor den ble reist opp.[22] Frakten over bukken ble gjort ved å dytte obelisken med en dampmaskin.
Jesse B. Anthony, stormester av frimurerne i delstaten New York, ledet da obelisken hjørnestein ble lagt på plass med en fullstendig frimurerseremoni den 2. oktober 1880. Over 9 000 frimurere gikk i parade opp Fifth Avenue fra 14th Street og til 82nd Street, og det er beregnet at over 50 000 tilskurere fulgte med. Signingen ble presentert av R.W. Louis C. Gerstein. Obelisken ble rettet opp ved hjelp av en egen struktur bygd av Henry Honychurch Gorringe. På den tiden da den endelig ankom Central Park var det full vinter. Den offisielle seremonien for reisningen skjedde 22. januar 1881.
Hieroglyfer
Overflaten på steinen er meget værslitt og erodert av forurensning, og radene med hieroglyfer som er gravert inn på alle sidene er bortimot borte. Fotografier som ble tatt på den tiden da obelisken ble reist viser at hieroglyfene fortsatt fra lesbare og stammer fra tiden til Thutmose III (1479–1425 f.Kr.) og deretter bortimot 300 år senere med Ramses II (1279–1213 f.Kr.). Steinen hadde stått i tørr egyptisk ørkenluft i bortimot 3000 år uten skader. I litt mer enn et århundre i klimaet i New York City hadde forurensning og sur nedbør i stor grad slitt ned overflatene. I 2010 sendte Zahi Hawass et åpent brev til myndighetene hvor han insistere på forbedrede tiltak for konservering. Om New York ikke kunne ta vare på obelisken truet han med å ta «nødvendige skritt for å føre denne kostbare artefakt hjem og redde den fra ruin».[23]
^Chaney, Edward (2011): «Roma Britannica and the Cultural Memory of Egypt: Lord Arundel and the Obelisk of Domitian» i: Roma Britannica: Art Patronage and Cultural Exchange in Eighteenth-Century Rome, red. D. Marshall, K. Wolfe & S. Russell, British School at Rome, s. 147–170.
^Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 3:16: Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»
^Originalsitat: «In order to avoid needless discussion of the subject, it was decided to maintain the strictest secrecy as to the location determined on.»
_inscriptions.jpg)
