Han ble født i Guatemala by, og sønn av Catalina García og den norske immigranten Per Eugen Laugerud, født i 1906 i Hokksund. Farens foreldre var sagarbeider Hans Laugerud og Olava Laugerud (født Borge), som begge var tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen. Per Laugerud arbeidet på en papirfabrikk før han i 1926 tok hyre på en båt til Guatemala, hvor han ble værende.[7]
Laugerud ble intervjuet av Alex Rosén i det norske fjernsynsprogrammet Folk i farta, som ble sendt første gang på NRK 1 i februar 2001.[8]
Laugerud var forsvarsminister under president Carlos Arana fra 1972 til 1974. Han var tett involvert i Aranas bekjempelse av den kommunistiske geriljaen.[10]
I 1974 var Laugerud presidentkandidat for Partido Institucional Democrática (PID), som var kontrollert av militæret, og støttet av Movimiento de Liberación Nacional (MLN). Efraín Ríos Montt fra Democracia Cristiana Guatemalteca (PDCG) ledet med 45 prosent av stemmene før militæret blokkerte valgurnene. Både fjernsyn og radio ble tatt av luften valgnatten. Laugerud ble deretter utropt som valgvinner. Montt kan ha godtatt posten som Guatemalas militærattaché i Madrid etter bestikkelser, for å ikke påklage valgresultatet.[11][12]
Da Laugerud kom til makten, hadde regjeringsstyrkene midlertidig nedkjempet geriljaen. De første årene, mens geriljaen ennå reorganiserte seg, var de minst voldelige under borgerkrigen. En stor del av befolkningen var allerede radikalisert. Fattige bønder og arbeidere hadde i økende grad begynt å organisere seg.[13][14][15]
Laugerud gjennomførte forsiktige reformer. Han lanserte et økonomisk program og åpnet for å motta internasjonal utviklingshjelp. Diskret støttet han etableringen av samvirker på landsbygda, noe som var svært brennbart i MLN og PID.[10][14][15]
Han fastholdt Guatemalas territorielle krav på det britiske territoriet Belize, som han frem til jordskjelvet i 1976 planla å invadere. I 1977 brøt han de diplomatiske forbindelsene med Panama på grunn av Belize-spørsmålet.
I 1976 ble Guatemala rammet av et jordskjelv, der mer enn 20 000 guatemalanere mistet livet. Laugerud viste seg som en effektiv leder, og skaffet hjelp fra utlandet til gjenoppbyggingen.[16] Den nasjonale samfølelsen etter jordskjelvet ble kortvarig, og den andre halvdelen av Laugeruds presidentperiode ble mer voldelig.[10][15]
Laugerud ble beskyldt for å se mellom fingrene på dødsskvadroner som forfulgte antatte opprørere.[15][17][18] USAs president Jimmy Carter prøvde å stille menneskerettigheter som betingelse for militærhjelp. Laugerud ble rasende over det han oppfattet som utidig innblanding, og nektet å motta mer amerikansk hjelp.[17][18] Laugerud vente seg så til Israel, som heretter ble Guatemalas største våpenleverandør.[17]
I 1978 stilte han ikke til gjenvalg. Rett før han forlot presidentkontoret ble ubevæpnede mayaindianere skutt og drept av regjeringsstyrker i Panzós.[18][19]
I 1983 ble Laugerud og tre andre ekspresidenter tvunget til å trekke seg tilbake fra militæret. Ved sin avgang var han brigadegeneral.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Kjell Eugenio Laugerud Garcia, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kjell-Eugenio-Laugerud-Garcia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abMunzinger Personen, oppført som Kjell Laugerud Garcia, Munzinger IBA 00000014064, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^United States Southern Command (1976). Brigadier General (Ret.) Kjell Laugerud Garcia (på engelsk). Digital National Security Archive.
^abcMorrison, Andrew R. og May, Rachel A. (1994). «Escape from Terror: Violence and Migration in Post-Revolutionary Guatemala». Latin American Research Review (på engelsk). 29 (2): 111–132. ISSN0023-8791.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Penyak, Lee (1989). «Rios Montt and Guatemala's Military: The Politics of Puppetry». Revista de Historia de América (på engelsk) (108): 131–147. ISSN0034-8325.
^Black, George (1984). Garrison Guatemala (på engelsk). New York: Monthly Review Press. s. 3. ISBN978-0-85345-665-0.
^abBrockett, Charles D. (1991). «The Structure of Political Opportunities and Peasant Mobilization in Central America». Comparative Politics (på engelsk). 23 (3): 253–274. ISSN0010-4159.
^abcdPremo, Daniel L. (1981). «Political Assassination in Guatemala: A Case of Institutionalized Terror». Journal of Interamerican Studies and World Affairs (på engelsk). 23 (4): 429–456. ISSN0022-1937.
^abcCangemi, Michael (2018). «Ambassador Frank Ortiz and Guatemala’s “Killer President”, 1976–1980». Diplomatic History (på engelsk). 42 (4): 613–639. ISSN0145-2096. doi:10.1093/dh/dhx060.
^abcColby, Jason M. (2010). «“A Chasm of Values and Outlook”: The Carter Administration’s Human Rights Policy in Guatemala». Peace & Change. 35 (4): 568–569. ISSN0149-0508. doi:10.1111/j.1468-0130.2010.00656.x.
^Brockett, Charles D. (2005). Political Movements and Violence in Central America (på engelsk). Cambridge University Press. s. 1–2. ISBN978-0-521-60055-2.