Samvirke (forkortet SA) eller kooperasjon er en organisasjonsform for økonomisk virksomhet. Organisasjonsformen er nært beslektet med foreninger, men er normalt av økonomisk, ikke ideell, art. Prinsippet for samvirke er at de som deltar i økonomisk samhandling med samvirke også skal lede det og overskuddet tilfalle disse i tråd med størrelsen på deres økonomiske samhandling (i motsetning til aksjeselskaper, hvor overskudd fordeles etter kapitaleierskapets størrelse).
Produksjonssamvirke, der arbeiderne sammen eier en produksjonsbedrift.
Produsentsamvirke eller salgssamvirke, der produsentene sammen eier videreforedlingsbedrifter eller salgsleddet.
Forbrukersamvirke, der kjøpere går sammen om å danne salgsledd og eventuelt produksjonsbedrifter.
Innkjøpssamvirke, der produsenter sammen eier innkjøpsledd som kjøper inn driftsmidler.
Produksjonssamvirke er mindre vanlig i land med kapitalistisk økonomi, mens produsent- og forbrukersamvirke kan finnes i alle økonomiske systemer.
Samvirke i Norge
I Norge er det mest salgs- og forbrukersamvirke. De norske samvirkeorganisasjonene har en felles bakgrunn i den såkalte Rochdaletradisjonen, etter det samvirket som ble startet i Rochdale i England i 1844. Av de fjorten opprinnelige Rochdale-prinsippene er det spesielt fire som går igjen som de grunnleggende samvirkeprinsippene i Norge.
Det praktiseres åpent medlemskap, det vil si at alle som driver den aktuelle virksomheten kan være medlemmer.
Det er en demokratisk kontroll med styrende organer, ved at hvert medlem har én stemme.
Det benyttes en begrenset kapitalrente, det vil si at det kan deles ut midler etter innskutt kapital, men da etter en fast rentesats.
Utbytte deles ut etter deltagelse, og ikke etter innskutt kapital. I forbrukersamvirket deles for eksempel utbytte ut etter medlemmenes samlede kjøp i løpet av året, mens i meierisamvirket utbetales en eventuell bonus etter levert melkemengde.
Ulike samvirkeforetak må tilpasse seg konkurransesituasjonen på ulike måter. Forbrukersamvirket ved Coop Norge SA konkurrerer med kapitalistiske selskaper i sin bransje, og har de samme behov for kapital og stadig omstilling som disse. I 1950-årene i Norge var det NKLs samvirkelag og ikke private kjøpmenn som gikk lengst i moderniseringstiltak som selvbetjent butikk og sentral innkjøpsordning.[1]
Noe annerledes er det for samvirkeforetak som er gitt lovbestemt kontroll med et marked, som er tilfellet med en del av landbrukssamvirket. Disse foretakene har ikke alltid det samme presset på seg til å investere. Til gjengjeld blir de belastet med kostnadene til markedsregulerende tiltak ved en eventuell overproduksjon.
Innenfor produksjons- og salgssamvirket kan en av og til se interessemotsetninger mellom store og små deltagere. For eksempel opplevde skogeiersamvirket en splittelse da en gruppe større skogeiere brøt ut og dannet Skogbruksforeningen av 1950. I forbrukersamvirket er ikke slike interessemotsetninger noe problem.
Felleskjøpet er eksempel på innkjøpssamvirke, der bøndenes behov for driftsmidler som gjødsel, maskiner og redskaper kjøpes inn til vilkår som oppnås gjennom store innkjøp.
Fremveksten av samvirkeforetak i Norge
De første samvirkeforetakene må sees i sammenheng med fremveksten av pengeøkonomien. Det ble behov for videreforedling og salg av egne produkter og organiserte innkjøp. I Norge var det særlig i siste halvdel av 1800-tallet at samvirket ble bygget ut. De første samvirkeforetakene sto alene, og var ofte ikke i stand til å stå imot økonomiske tilbakeslag. Det trengtes også en del forsøk før en fant frem til den beste måten å samarbeide på. Dette er spesielt tydelig for boligkooperasjonen, der det ble med noen få enkeltstående tiltak inntil boligbyggingen og driften ble atskilt i boligbyggelag og borettslag.
Veksten i samvirkebevegelsen ble sterkere og jevnere i første halvdel av 1900-tallet. I stor grad vant samvirket frem med støtte i parlamentariske organer. Som svar på krisen som rammet primærnæringene i mellomkrigstiden, ble det vedtatt lover som direkte eller indirekte ga salgssamvirket kontroll over markedet for viktige varer. Boligsamvirket og forbrukersamvirket har ofte fått tildelt tomter av kommunestyrene.
Samvirkeloven
1. januar 2008 trådte lov om samvirkeforetak i kraft. Dette var første gang samvirkeforetak får en lov som regulerer etablering og drift av slike selskap.[2]
Hermann Schulze-Delitzsch stiftet fra årene 1849–1850 selvhjelpsforeninger og samvirkeforetak, særlig med tanke på å skaffe små og mellomstore bedrifter, den tyske Mittelstand kreditter. Schulze-Delitzch og Friedrich Wilhelm Raiffeisen (1818–1888) regnes gjerne som den tyske kooperasjonens grunnleggere. Raiffeissens kredittforeninger var direkte innrettet på landbruket for å bryte de ågervesen som hadde lagt seg over landbruket.[3]
