Kjartan Fløgstad under litteraturfestivalen 2007 på Café Sting
Foto: Jarle Vines
Kjartan Fløgstad (født 7. juni1944 i Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter. Fløgstad studerte arkitektur ved NTH i Trondheim en kort periode. Han skiftet snart til litteratur- og språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Deretter arbeidet han i en periode som industriarbeider i hjembyen og som smører på et norsk lasteskip i ulike deler av verden, spesielt i Latin-Amerika, før han debuterte som lyriker med diktsamlinga Valfart i 1968.[6] Han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1978.
Han er far til forfatteren og forlagsredaktør Aslak Nore, født 1978.
Forfatterskap
Fløgstad debuterte som prosaforfatter i 1970 med Den hemmelege jubel. I 1972 kom novellesamlinga Fangliner, der han lar sjøfolk og skiftarbeidere i tungindustrien komme til orde på deres eget språk, og forfatterens marxistiske grunnsyn blir tydelig. Gjennombruddet kom i 1977 med romanen Dalen Portland. Her følger han utviklinga av det norske industrisamfunnet gjennom to generasjoner i etterkrigstida. I Fyr og flamme er det snarere avviklinga av industrisamfunnet som skildres, der siste generasjon mister klassetilhørigheten sin og ender i rastløshet og indre tomhet.
I romanen Kniven på strupen fra 1991 er hele handlinga lagt til samtida, og romanen er en stram satire over jappetid, urbanisme og postmodernisme. Flere av bøkene hans handler om personer som beveger seg i lovens gråsone eller på andre sida av loven, som «terroristromanen» Fimbul. I tillegg har han skrevet to rene kriminalromaner under pseudonymene K. Villun og K. Villum.
Fløgstad har vært en aktiv kulturdebattant og essayist. På samme vis som romanene demonstrerer essayistikken et tvetydig forhold til norsk industrikultur på den ene sida og internasjonal kulturindustri på den andre. Han har skrevet en biografi om dikteren Claes Gill, reiseskildringer fra Latin-Amerika, om norske utvandrere til Sør-Amerika, og har dessuten gjendikta latinamerikanske lyrikere. Arbeidets lys er en analyse av tungindustrien i Sauda, og Osloprosessen tar for seg spriket mellom hovedstadens sjølforståelse og byens minkende betydning for landets verdiskaping. Med Brennbart kasta han seg inn i debatten om forholdet mellom riksmålsbevegelsen og Nasjonal Samling. I Brennbart viste han at målrørsla ikke samarbeida med Quisling-styret, som mange har trodd. Det gjorde derimot riksmålsbevegelsen, som få har visst. Han angrep historikerne Hans Fredrik Dahl og Lars Roar Langslet for å forfalske språkhistorien. Med romanen Grand Manila grep Fløgstad tilbake til temaer i bøker som Dalen Portland og Fyr og flamme. En av hans siste utgivelser er den essayistiske reisboka Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi, om en nedlagt sovjetisk gruveby på Svalbard.
Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsforløp slår plutselig over i det fantastiske.[7]
I mars 2019 meldte Fløgstad seg ut av Den norske forfatterforening etter 50 års medlemskap.[9] Årsaken var at foreningen i 2018 utgav en offisiell beklagelse til 17 forfattere som etter frigjøringen av Norge ble dømt av foreningens selvoppnevnte «æresrett» for deres bånd til okkupasjonsmakten. «Kan jeg være med i en forening som feirer seg selv ved å be antisemitter, holocaustfornektere, krigsprofitører om unnskyldning og som æreskjeller våre kollegaer for æresretten og hele det demokratiske flertallet for å ha utført uhyrligheter og sette en skamplett på foreningen i 1945?»[10]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Kjartan Flogstad, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kjartan-Flogstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
