Karsten Ivar Alnæs (født 1938) er en norsk forfatter og journalist som blant annet er kjent for de to historiske bokseriene Historien om Norge og Historien om Europa.
Arbeid
Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.
Karsten Alnæs er utdannet cand. philol. med hovedfag i nordisk. Han debuterte som forfatter i 1975 med novellesamlingen Veps og slo igjennom med Felttoget i 1976. Alnæs’ forfatterskap rommer historiske romaner, fagbøker, barnebøker og romaner med handling fra lokalmiljøer i hovedstaden, fra sjøfart og klippfiskmiljøer fra Vestlandet og fra Spania, Bosnia og andre land.
Mange av bøkene hans tar utgangspunkt i krigens brutalisering av menneskene. I debutsamlingen skildrer Alnæs barns møte med krigen. Året etter ga han en skildring av vold og terror mot sivilbefolkningen i den prisbelønte romanen Felttoget. Denne ble fuløgt opp med tre romaner om nødsårene i Norge 1807-1814, Havherre og sjøtrell (1978), Flyktende kongers følge (1982) og Grevens tid (2011), da britene gjennomførte en blokade av Norge som førte til økonomisk krise, sult og hungersdød.
I romanen Sabina (1994) er det satt søkelys på drivkreftene i og følgene av jødehatet før og under den andre verdenskrigen med utgangspunkt i psykoanalytikeren Sabina Spielreins skjebne.[3]
Antikrigsperspektivet og kampen for de tapende i samfunnet er belyst i En fremmed (2002), der handlingen er lagt til den spanske borgerkrig. Skuddene som utløste den første verdenskrig, og særlig de unge sosiale taperne som sto bak attentatet, er skildret i Ikke dø, Sophie (2009).
Alnæs har også skildret ulike sider av bymiljøet på Oslo øst i 1950-årene i Kjempesmell og blå dager (1981), av fattigdom og underverden i Kristiania omkring 1906 i Trollbyen (1992), av fødebyen Hønefoss i den selvbiografiske romanen Bakenfor alle farger (2008), og av Barcelona og Lisboa i sine to litterære vandringer gjennom gatene i disse byene. Språket i bøkene hans avspeiler de miljøene han skildrer. Han har skrevet på dialekt fra Oslo øst og på nynorsk i en barnebok som skildrer bygder og mennesker på Vestlandet. Forøvrig skifter han mellom moderat riksmål og radikalt bokmål og fargesetter menneskene gjennom de ord og uttrykk han lar dem bruke.
I sine historiske verk er Alnæs ser han historien nedenifra og skriver om folks hverdagsliv. Han er dessuten berømmet for sine skjønnlitterære grep og sin evne til å gjøre historien levende og nær. Han mottok Sverre Steen-prisen for sin evne til historisk popularisering i 2002, da med utgangspunkt i Historien om Norge i fem bind (1996-2000). Disse bøkene ble også bearbeidet for filma og sendt i 16 fjernsynsepisoder på NRK i 2003. For disse verkene fikk Alnæs og Gyldendal forlag kritikk for å ha brutt mot god sitatskikk, ved å unngå å oppgi mange av referansene.[4] Senere kom Historien om Europa i fire bind, som enkelte regner som hans hovedverk. Høsten 2013 utkom 1814 Miraklenes år, som tar for seg begivenhetene i 1814, med vekt på drivkreftene som førte til uavhengigheten og bildet av det sosiale Norge i dette året.
Han har arbeidet som fast filmmedarbeider i fagtidsskriftet Film & Kino (1972-1985) og i ulike perioder vært bokanmelder i Verdens Gang, Arbeiderbladet, Dagbladet og Dag og Tid og dels som spaltist i Aftenposten og Dagbladet. Fra 1973 til 1976 satt han i styret for Norsk filminstitutt, og var fra 2005 til 2010 styreleder for journalistutdanningen og utdanningen av bibliotekarer ved Høgskolen i Oslo. I 1960-årene arbeidet han politisk for Venstre, representerte Venstre i kommunestyret i Nord-Aurdal og var formann i det lokale partilaget.
