Gill var sønn av Daniel Jordal og Clara Christensen. Foreldrene var forlovet, men faren forlot moren før fødselen, som foregikk hos hennes tante og onkel i Odda. Barnet ble deretter overlatt til bestemoren Birgitte Christensen i Bergen, mens moren ble værende i Odda. Claes Gill vokste altså opp hos bestemoren i Skuteviksveien i Bergen, sammen med hennes yngste barn.
I 1914 giftet moren seg med ingeniøren Leif Gill, som ble Claes' stefar og ga ham sitt etternavn. Han hadde da fått arbeid ved smelteverket i Eydehavn, men Clara flyttet ikke fra Odda før i 1916, da hun tok Claes med seg til Eydehavn. Her ble han først undervist av guvernanter, før han begynte i 7. klasse ved Eydehavn skole høsten 1921. Hans klasseforstander var den senere statsråd Nils Hjelmtveit. Siden begynte han ved middelskolen i Arendal, men i 1926 ble Leif Gill oppsagt fra sin stilling ved smelteverket. Samme år døde moren av en hjertelidelse. Claes Gill og stefaren flyttet til Oslo, hvor Claes begynte ved Ris skoles reallinje i januar 1927.
I utlandet
Etter examen artium tok Claes Gill hyre hos Fred. Olsen & Co., og dro ut med skipet MS «Theodore Roosevelt» sommeren 1928. Skipet gikk gjennom Panamakanalen og opp til Vancouver, før det vendte tilbake til Oslo i desember samme år. Tilbake i Oslo ble Claes Gill uvenner med stefaren, og forlot landet etter bare noen dager. Om vinteren arbeidet han som gårdsgutt i Västergötland, før han dro videre til Danmark om våren. Sommeren 1929 var han tilbake i Oslo.
Nå fikk han hyre på hvalfangstskipet «Ronald», som dro ut fra Tønsberg i august 1929. Om vinteren drev skipet hvalfangst ved Antarktis, før det gikk innom Montevideo i Uruguay på vei tilbake til Norge. I Montevideo gikk Gill i land og ble der inntil han i november fikk hyre på det svenske skipet MS «Liguria», som gikk opp langs østkysten av Amerika til New York. Her, midt under depresjonen, levde han et par år, til dels ansatt ved forfatteren Nathanael Wests Hotel Sutton. Men han hadde ikke immigrasjonsvisum, så i juni 1933 ble han arrestert og sendt tilbake til Norge.
Dikter
Utsnitt av omslaget til Fragment av et magisk liv
Tilbake i Norge bodde han først hos sin onkel, læreren Jakob Kolrud i Fana utenfor Bergen. Han kom inn i kunstnermiljøet i Bergen, og fikk sine første dikt trykket i Bergens Tidende 15. september 1934. Blant hans omgangskrets her var maleren Waldemar Stabell og sakføreren og dramatikeren Elias Steen-Olsen, som også hjalp ham økonomisk. I 1935 flyttet han til Oslo, hvor han førte en omflakkende tilværelse, uten fast bopel. 1936–1937 arbeidet han en tid som huslærer på en gård i Modum. Hans første diktsamling, Fragment av et magisk liv, kom ut på Cappelen forlag i november 1939. Den neste samlingen, hans siste, Ord i jærn, kom ut i januar 1943.
Alle rettigheter – også oplesning – er forbeholdt forfatteren
Fra kolofonen i Fragment av et magisk liv
Gills daværende forlegger Henrik Groth syntes forfatterens debutsamling Fragment av et magisk liv var såpass oppsiktsvekkende at han sørget for å få samlingen innbundet i kryssfinér. Tittelen er brent inn i omslaget. Det foreligger to nummererte og signerte serier av førsteutgaven med høy antikvarisk verdi. Samlingen Ord i jærn, hvis tittel alluderer til mangelen på ytringsfrihet under den tyske okkupasjonen av Norge, er innbundet i blendingsgardin. Under krigen offentliggjorde han også noen dikt i forskjellige magasiner og aviser, men etter krigen skrev han aldri mer poesi, med unntak av det ene diktet «Gloria Victis!», som han lot seg overtale til å skrive i forbindelse med oppstanden i Ungarn i 1956. Diktet sto trykket i Det Norske Studentersamfunds Ungarn-antologi.
Skuespiller
Etter at dikterkarrieren var over, viet han seg helt til teatret, både som skuespiller og instruktør. Mot slutten av krigen kom han i kontakt med Jens Bolling og andre unge skuespillere som ville studere skuespill etter Stanislavskijs system. Sommeren 1945 ble han valgt til sjef for det nye Studioteatret. Han brøt med Studioteatret alt året etter, men gjorde senere opptredener som gjest. I 1947 fikk han Conrad Mohrs legat for studier av sosialismen, som førte til at han foretok en reise i Sovjetunionen.
Til hundreårsdagen for Alexander Kiellands fødsel, i 1949, ble Gill bedt om å sette opp en dramatisering av Skipper Worse ved Rogaland Teater. Etter å ha vært skuespiller ved Riksteatret 1951–1952 kom han så tilbake til Stavanger som teatersjef ved Rogaland Teater fra 1952 til 1956. På 1950-tallet medvirket han også i flere spillefilmer. Han er særlig kjent for sin dype og spesielle stemme, og var mye brukt til opplesning i radio. Claes Gill tok aktiv del i kampen for riksmål og mot samnorsk på 1950-tallet.
.jpg)
